Fram over Polhavet 2/9

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
H. Aschehoug & Co. (2s. 133-150).

VI LAGER OSS TIL FOR VINTEREN[rediger]

D
a leien sydover også den følgende dag (28. august) var sperret,

og da det nu begynte å li mot høsten, tok jeg endelig den beslutning å bli her for vinteren. Ennu mente jeg at vi skulde ha over 30 mil til Eira Harbour eller til Leigh Smiths overvintringssted[1]; det kunde ta oss lang tid å nå dit, og ikke var vi sikre på om vi vilde finne noen hytte der; skulde vi da bygge hus når vi endelig engang nådde frem, og dessuten samle vinteroplag, kunde det være mer enn tvilsomt om vi vilde få tid nok før vinteren satte inn. Det sikreste var ubetinget straks å ta på å innrette sig for overvintring, mens det ennu var god tilgang på vilt, og her var jo også en bra vinterplass. Det første jeg nu kunde ønske å gjøre var å skyte ned de hvalrossene vi hadde hatt liggende på isen innenfor oss de første dagene; men nu var de naturligvis borte. Men utenfor i sjøen vrimlet det av dem, de brølte og pustet natt og dag; og for å gjøre oss klar til å gi oss i kast med dem, tømte vi kajakkene våre; det gjaldt å få dem mer lettvinte til denne ikke ufarlige jakt. Som vi holdt på med det, fikk Johansen øie på to bjørner, en binne med unge, som kom gående langs iskanten sønnenfra. Vi var ikke sene om å få fatt i børsene og dra i møte med dem. Da de nådde stranden, kom vi på skuddhold, og Johansen sendte moren en kule gjennem brystet. Den brølte, bet efter såret, ravet noen skritt og stupte. Ungen skjønte ikke hvad som var i veien med moren, for rundt og snuste på henne. Da vi nærmet oss, tok den sig en liten tur op i lien, men kom snart tilbake og stillet sig over moren, som for å forsvare henne mot oss. Et haglskudd i skallen gjorde ende på dens liv.

Dette var jo en god begynnelse til vinterforsyningen. Da jeg gikk tilbake til hytten for å hente flåkniver, hørte jeg skrik i luften høit over mig. Der fløi sandelig to gjess sydover! Å, hvor jeg så lengselsfullt efter dem der de fór, og ønsket jeg bare kunde fulgt dem dit de nu stevnet!

Næst mat og brensel gjaldt det mest å få en hytte. Å bygge veggene var ikke vanskelig; der var sten og mose nok. Verre blev det med taket; hvad vi skulde gjøre det av, hadde vi ennu ingen anelse om. Heldigvis fant jeg en solid rekvedstokk av furu opskrudd på stranden, ikke langt fra vår hule; den vilde danne en ypperlig mønsås i huset. Men var der én, kunde det være flere. Noe av det første vi derfor gjorde var å ta en tur innefter stranden og lete; men alt vi fant, var en kort morken stokk, som ikke dudde til noe, og så noen fliser efter en annen stokk. Jeg begynte da å tenke på å bruke hvalrosshuder til tak i stedet.

Den følgende dag (29. august) skulde vi prøve vår lykke i hvalrossfangsten. Å angripe dem i enkeltkajakk hadde vi mindre lyst til; jeg syntes vi hadde hatt nok av det; utsiktene til å bli kantret eller få en huggtann gjennem bunnen inn i låret var ikke nettop tiltalende. Kajakkene blev derfor surret sammen, og mens vi satt oppå ringen, styrte vi ut mot en stor okse som lå og dukket like utenfor. Vel rustet var vi med børser og harpuner, og mente det hele måtte være lett nok. Å komme på skuddhold var heller ikke vanskelig, og vi tømte våre rifleløp i skallen på dyret. Bedøvet blev det liggende et øieblikk, og vi rodde innpå; men så begynte det å slå og hvirvle rundt i vannet uten samling. Jeg ropte at vi måtte skåte; men det var for sent; hvalrossen kom under kajakkene, og vi fikk adskillige dunk i bunnen under dens voldsomme bevegelser, før den endelig forsvant mot dypet. Snart kom den op igjen, og pustet nu så det gjenlød lang vei, mens blodet sprutet av munn og nese, og vannet blev rødt rundt omkring. Vi var ikke sene om å ro til og gi den en ny salve i hodet. Atter dukket den, og vi trakk oss forsiktig tilbake, for ikke å få et angrep underifra. Om litt var den oppe igjen, og vi rodde til på ny. Dette gjentok sig flere ganger, og for hver gang fikk den minst én kule i hodet; blodet silte nu i strømmer, og mer og mer medtatt blev den; men den vendte stadig fjeset mot oss, og det var vanskelig å få et helt dødelig skudd bak ved øret. Under en av disse manøvrer skulde jeg i en fart stikke børsen i hylsteret på dekket for å ro nærmere, men glemte at hanen var spent, og i det samme gikk skuddet av. Jeg blev en del forskrekket; jeg trodde kulen gikk gjennem kajakkbunnen, og begynte så smått å lee på benene; men de var hele, og da jeg heller ikke hørte vannet fosse inn, blev jeg trygg. Kulen var gått gjennem dekket og ut igjennem siden et stykke over vannlinjen. Vi hadde imidlertid fått nok av denne komedien — hvalrossen lå bare og gispet efter været, vi rodde godt innpå, og i det samme den snudde litt på hodet, fikk den to kuler like bak øret. Den blev liggende stille; vi rodde til for å slenge harpunen i; men før vi nådde så langt, var den sunket og borte. Det var en traurig ende på historien; ni patroner var alt i alt gått med til ingen nytte, og en god del slukkøret rodde vi stilltiende til land. Som hvalrossfangere fra kajakk forsøkte vi oss ikke mere den dag. Men nu fikk vi øie på en hvalross som nettop var gått op på fast-isen et stykke unda. Der skulde vi kanskje få igjen for den vi nettop hadde mistet. Det varte heller ikke lenge før en til kom op ved siden av den. Vi tok en middagshøide og gav dem tid til å roe sig, så drog vi utover. Efterat de hadde brølt og holdt et stygt leven en god stund, lå de nok nu trygge og sov, og forsiktig listet vi oss like inn på dem, jeg foran og Johansen hakk i hæl efter. Først gikk jeg op til hodet på den nærmeste, som lå med ryggen til. Da den hadde trukket hodet godt inn, og det var vondt å få skudd på et sårlig sted, gikk jeg bakenom den og op til hodet på den andre; — dyrene lå fremdeles urørlige og sov i solskinnet. Her var bedre, og da jeg så Johansen stå ferdig ved hodet på den første, brente jeg på like ved nakken. Dyret veltet litt over og blev liggende død. Da det smalt, skvatt den første til, men fikk i det samme Johansens kule. Halvt bedøvet veltet den sin kjempekropp om mot oss. I en håndvending hadde jeg også sendt den rundkulen fra mitt glattløp; men likesom Johansen skjøt jeg for langt frem i hodet, blodet strømmet ut gjennem nese og munn, den pustet og hostet, så en kjente luften dirre. Den støttet de veldige huggtenner på isen, og lå rolig og hostet blod som et brystsykt menneske, aldeles likegyldig med oss. Tross dens veldige kropp og uformelige utseende, som minner om bøig og jutuler og annen styggedom, var det noe så mildt bedende og hjelpeløst i de runde øinene som den lå der, at en glemte både trollhammen og sin egen trang, og bare ynkedes over den. Det kjentes mest som et mord. Med en kule bak øret gjorde jeg ende på det. Men de øinene forfølger mig ennu — det var som det i dem lå hele den hjelpeløse hvalross-slekts bønn for tilværelsen — — Men den er fortapt; den har mennesket til forfølger.

Det kan like fullt ikke nektes at vi frydet oss over alt det kjøtt og spekk vi her hadde fått på ett brett; det var vederlag for alle patronene som var ofret på den som sank. Men ennu hadde vi ikke dyrene i land, og det vilde bli et langt arbeide å få dem flådd og lemmet op og bragt hjem. Det første vi gjorde, var å gå efter kjelker og kniver. Og da det jo var mulig at isen kunde slitne av og komme i drift, fant jeg det også sikrest å ta kajakkene på kjelkene med det samme; det hadde begynt å blåse noe ut fjorden. En heldig forholdsregel. Uten den kunde det blitt uvisst nok hvordan det var gått oss. Som vi holdt på å flå, øket vinden raskt, og det blev snart en hel storm. Innenfor oss gikk en smal råk eller sprekk, den hvalrossene hadde ligget ved. Jeg var redd for at isen skulde åpne sig her, og vi drive av. Under arbeidet hadde jeg derfor stadig øie med sprekken, om den skulde bli bredere. Den holdt sig uforandret, og vi blev ved å flå så fort vi orket. Da vi hadde fått den første hvalrossen halvflådd, kom jeg tilfeldigvis til å se innover isen, og blev vår at den var slitt av et godt stykke innenfor oss, så den del vi stod på alt lenge hadde vært i drift; det var svarte sjøen mellem oss og fast-isen, og blåste gjorde det så det røk av skumskavlene. Det var ingen tid å miste. Det var mer enn tvilsomt om vi klarte å ro noe lengere stykke op imot slik vind og slik sjø; men ennu så det ikke ut til at isen hadde drevet lengere fra land enn at vi kunde komme over dit, om vi bare skyndte oss. Helt å opgi de svære dyrene vi nu en gang hadde nedlagt, kunde vi ikke overvinne oss til, og i en fart karvet vi av det kjøttet vi kunde nå i, og slengte det inn i kajakkene. Så kuttet vi omtrent en kvart av huden med spekket på, og slengte ovenpå, og så bar det avsted innover. Vi hadde knapt forlatt vårt bytte før måkene slo sig ned i

snesevis om den halvflådde skrotten. Misunnelsesverdige skapninger
Leirplass ut for Brøggers Forberg. Fot. 17. august 1895
Leirplass ut for Brøggers Forberg. Fot. 17. august 1895

«Det er noe fantastisk forhistorisk ved disse dyr.»
«Det er noe fantastisk forhistorisk ved disse dyr.»
Seilas langs iskanten. Fot. tatt ved Kapp Flora juli 1896.
Seilas langs iskanten. Fot. tatt ved Kapp Flora juli 1896.
Vår første teltplass på bar mark. Houens Ø. Fot. 16. august 1895.
Vår første teltplass på bar mark. Houens Ø. Fot. 16. august 1895.
Nord-skrenten av Torups Ø. Fot. 16. august 1895.
Nord-skrenten av Torups Ø. Fot. 16. august 1895.

— for dem var ikke storm og sjø og avdrift til; de skrek og bar sig, og syntes at nu var det fest. Så lenge vi kunde øine skrottene som de drev utover til havs, så vi større og større flokker samles om dem, som hvite sneskyer. Imens klemte vi på å gå, for å nå mot land over isen; men det hadde sprunget op sprekker og råker på kryss og tvers. En del greide vi i kajakkene; men da jeg hadde hoppet over en større råk på noen løsflak, kom jeg ut på så skrøpelig is at den sank under mig, og i en fart måtte jeg tilbake for å undgå et bad. Vi prøvde på flere steder; men overalt sank det under oss og kjelkene. Det var ingen annen råd enn å ty til vannet; vi fikk holde oss langs lesiden av is-pakken. Men vi hadde ikke rodd langt før vi skjønte det ikke nyttet i sammenbundne kajakker mot denne vinden. Vi måtte ro enkeltvis, og fikk ofre hvalrosskinnet med spekket, som det blev umulig å føre med sig da; nu hadde vi det liggende tversover akterenden av begge kajakkene. Mens vi holdt på med denne omriggingen, blev vi omringet av isen før vi visste ordet av det, og i huj og hast måtte kajakkene op for å undgå å bli knust. På flere steder forsøkte vi nu å komme ut; men flakene var i voldsom bevegelse; de malte rundt som i en malstrøm. Åpnet det sig en renne, så hadde vi ikke før fått kajakkene i vannet før det igjen satte voldsomt sammen, og vi måtte hive dem op i røde rappet. Flere ganger var det på hekten at de skulde bli ødelagt. Imens øket stormen stadig, sjørokket røk henover oss, og vi drev lenger og lenger til havs. Stillingen var ikke hyggelig.

Langt om lenge kom vi i klart farvann, og fant nu til vår glede at når vi anspente alle krefter, kunde vi såvidt tvinge kajakkene frem mot vinden. En stri rotur blev det, og det verket i armene; men mot land gnog vi oss, så langsomt det enn gikk. Sjøen var krapp og stygg; men våre kajakker var gode sjøbåter, og selv min med kulehullet i klarte sig så godt at jeg satt noe så nær tørr. Vinden kom av og til i slike støt at det kjentes som den kunde løfte en ut av sjøen og kaste en over ende. Efter hvert som vi kom innunder det høie landet, blev den dog løiere, og endelig nådde vi da inn til stranden og kunde puste ut; og så rodde vi i makeligere farvann langs bredden opover til vår leirplass. Det var en sann nydelse å krabbe på land den natten — og hvor usigelig koselig det var igjen å ligge lunt innen fire vegger i vår lave hule, så våte vi enn var! En dugelig kjøttgryte blev laget til, og glupende matlyst hadde vi. Visstnok var det med vemod vi tenkte på de tapte hvalrossene, som nu drev i stormen derute; men vi var iallfall glad at vi ikke fremdeles var i deres selskap.

Jeg hadde ikke sovet lenge da jeg blev vekket av Johansen, som sa der var bjørn. Alt i halvsøvne hørte jeg en underlig småjolring like utenfor døråpningen. Jeg fór op, fikk fatt i børsen, og krøp ut. Der gikk en binne med to store unger innover; de hadde nettop gått kloss forbi døren vår. Jeg skjøt på binnen; men i skyndingen gikk det over. Hun skvatt til, og så sig rundt. Som hun vendte bredsiden til, jog jeg en kule gjennem brystet på henne. Et forferdelig brøl — og med alle tre bar det avsted ned mot stranden. Der stupte moren i en dam på isen, mens ungene sprang videre, og satte på sjøen, så skumfossen stod om dem, og la på svøm utover. Jeg skyndte mig ned til moren, som lå og karret og karret for å komme op igjen, men ikke fikk det til. For å spare arbeidet med å trekke det tunge dyret op, ventet jeg til hun omsider fikk dratt sig op på kanten, og gjorde det av med henne der. Imens hadde ungene nådd ut til et isstykke. Der var trangt om plassen for to, og det var ikke mere enn det såvidt bar dem; men der satt de og balanserte og duppet op og ned i sjøene. Rett som det var falt en av dem i vannet, men krabbet ufortrødent op igjen. De jamret sig ynkelig og så mot land; de skjønte jo ikke hvorfor moren lot vente så lenge på sig. Ennu var vinden sterk, og for den og strømmen drev de hurtig til havs. Vi mente de vilde svømme til land tilslutt for å søke op moren, så vi fikk vente, og gjemte oss imens mellem stenene, for at de ikke skulde være redde for å komme for vår skyld. Ennu kunde vi høre dem klynke; men det lød fjernere og fjernere, og mindre og mindre blev de der ute på de blå sjøene, tilsist var det bare såvidt vi kunde øine dem som to hvite prikker over den mørke flaten langt ute. Vi var nu for lenge siden kjed av det og gikk til kajakkene. Men her møtte et sørgelig syn oss. Alt hvalrosskjøttet, som vi med så megen møie hadde ført hjem, lå hivd rundt omkring på stranden, opkarvet og flengt sund; alt som fantes av fett eller spekk var ett op. Kajakkene, som kjøttet hadde ligget i, var slengt — den ene halvveis ut i vannet og den andre høit op imellem stenene. Her hadde sandelig bjørnene rumstert grundig, mens vi sov! De hadde vært langt inne i kajakkene og halt frem kjøttet. Heldigvis var begge kajakkene like hele, så det var lett å tilgi urostifterne — vi stod oss på å få byttet hvalrosskjøtt med bjørnestek.

Så fikk vi kajakkene på vannet og satte ut for å jage ungene til lands. Da de fikk se oss på vannet, blev de straks urolige, og mens vi ennu var et langt stykke borte, la den ene på svøm; den andre betenkte sig en stund, som om den var redd for vannet, og den første ventet utålmodig; men så gikk de begge. Vi gjorde en god sving utenom dem og begynte å gjene mot land på hver vår side av dem. Det var lett nok å styre dem dit vi vilde, og Johansen kunde ikke noksom prise denne lettvinte måten å befordre bjørner på. Vi behøvde ikke å ro fort for å holde følge; det gikk langsomt og makelig, men sikkert innover. Flere hvalrosser lå i nærheten, men vi slapp heldigvis for noe angrep av dem. Det var like fra først av iøinefallende hvor meget bedre den svømte som først gikk i vannet, og det enda den var den minste og magreste. Den ventet tålmodig på den andre for å holde følge med den; men tilslutt blev det for langsomt for den; den la i vei innefter, og avstanden mellem dem blev større og større. Hele tiden hadde de i ett vekk snudd hodene og sett bekymret efter oss; men nu så den siste sig om enda mere hjelpeløs. Mens jeg satte efter den første bjørn, skulde Johansen gjæte den siste. Vi drev dem til lands ved vår hule, og skjøt dem der.

Så hadde vi da tre bjørner den dag, og det var godt bytte for hvalrossene som drev til havs for oss. Men ikke mindre godt var det at vi fant den sunkne hvalrossen fra gårsdagen flytende like utmed strandkanten; vi var ikke sene om å buksere den inn i sikkerhet i en vik og fortøie den vel. Det monnet på vinterforrådet. Det blev sent før vi kom til køis den natten, efterat bjørnene var blitt flådd, lagt i haug, og tildekket med skinnene, for at ikke måkene skulde komme til dem. Vi sov godt; vi hadde jo to netter å ta igjen nu.

Det var først den 2. september vi kunde ta fatt på flåingen av hvalrossen som ennu lå i vannet. Like ved vår hule gikk en kanal gjennem strand-isen[2] inn til en åpen renne, som strakte sig langs landet på innsiden av isen. I denne kanalen var det vi fortøiet den, og her håpet vi å kunne trekke den på land; bre-isen gikk med svak skråning helt ut i vannet, så det syntes å høve godt. Vi rundet av iskanten, laget oss talje ved å tre tauet gjennem en stropp vi skar i hode-- skinnet, brukte vår avskårne kjelkemei som spak på tauenden, og hugg hakk i isen opefter for å få tak med spaken; men alt vi slét og arbeidet, var det ikke mer enn så vidt vi fikk det svære hodet opfor kanten. Mens vi var som best i gang med dette, ropte Johansen: «Nei se den!» Jeg vendte mig. Der kom en svær hvalross svømmende like inn i kanalen til oss. Den hadde ikke hastverk, spilte bare øinene op og så forundret på oss og det vi holdt på med; hadde vel sett en kamerat, og vilde inn og undersøke hvad vi hadde fore med ham. Stille, langsomt, og med verdighet kom den helt inn til kanten hvor vi stod. Heldigvis hadde vi børse med oss; da jeg nærmet mig med den, reiste den sig bare op i vannet og stirret lenge og forskende på mig. Jeg ventet tålmodig på at den skulde snu hodet, og så sendte jeg kulen inn i nakken på den. Den blev bedøvet, men tok snart til å røre på sig, så flere kuler måtte til. Mens Johansen sprang efter patroner og harpun, måtte jeg slåss med den som jeg best kunde, og med en stokk se å hindre den fra å baske sig ut av løpet igjen. Endelig kom Johansen igjen, og jeg fikk gjort det av med den. Vi var lykkelige over vårt hell. Men vi undret oss på hvad hvalrossen vilde inn i den smale rennen til oss efter. De må være utrolig nysgjerrige de dyrene. Da vi to dager før holdt på med å flå bjørnene, kom en hvalross med unge kloss inn til iskanten og stirret på oss; den dukket flere ganger, men kom alltid igjen, og tilslutt helt op på isen med forkroppen, for å se bedre. Og det flere ganger på rad. Det var først da jeg rykket like inn på livet av den med børsen at den plutselig sanset sig, og kastet sig bakover i vannet igjen — vi kunde se den fjerne sig hurtig dypt nede, med ungen ved siden.

Nu hadde vi to svære hvalrosser, med veldige tenner, flytende i kanalen vår. Vi prøvde igjen på å få halt op en av dem; men det nyttet like lite. Tilslutt innså vi at den eneste råd var å flå dem i vannet; men det var hverken noe lett eller noe hyggelig arbeide.

Mens vi holdt på med hvalrossene den dagen, fikk vi med ett se hele fjorden hvit av hvitfisk, som boltret sig overalt utover, så langt øiet rakk. Det var en utrolig mengde. En times tid efter forsvant de helt igjen. Hvor de kom fra, og hvor de drog hen, var jeg ikke i stand til å opdage.

I de følgende dager slet vi da med å flå og oplemme hvalrossene og få alt i sikkerhet på stranden. Et vemmelig arbeide: ligge oppå dyrene ute i vannet, og måtte skjære ned så dypt en kunde nå under vannflaten. At en blev våt fikk nu enda gå; det tørker da med tiden; verre var det at vi ikke kunde undgå å bli innsauset med spekk og tran og blod fra topp til tå, og våre stakkars klær, som vi skulde leve enda et år i før vi kunde få skifte, for ikke vel i de dagene, de trakk i sig tran, så det gikk tvers igjennem like inn til skinnet. Vi var ikke i tvil om at denne flåingssjauen var det verste arbeidet på hele ferden, og hadde ikke nøden drevet oss, hadde vi nok latt dyrene ligge der de var; men brensel for vinteren trengte vi, om vi så kanskje kunde undvært kjøttet. Da det så endelig var undagjort, og vi hadde to svære spekk- og kjøtthauger på land, godt gjemt under de tykke hvalrosskinnene, var vi ikke lite fornøid.

I denne tid levde måkene herrens glade dager. Det var overflod på avfall — spekk, tarmer og annen innmat. I store flokker samlet de sig fra alle kanter, både ismåker og stormaker, og et evig skrik og leven holdt de natt og dag. Når de hadde spist sig så mette at de ikke orket mere, satt de mest utenfor på is-kossene og snadret sammen. Da vi kom for å flå, var det ikke mer enn så vidt de flyttet sig et lite stykke fra skrottene; hele tiden satt de og ventet i lange rekker på isen ved siden av oss, og ført av enkelte dristige officerer rykket de stadig nærmere. Ikke før falt der av en liten spekkslintre, så var to-tre ismåker over den, ofte mellem benene på oss, og sloss om den så fjærene føk. Utenfor seilte stormfuglene i sin tyste spøkelsesaktige flukt frem og tilbake over sjøen. Op og ned langs strandkanten ferdedes ustanselig flokker av krykkjer; med et dumpt smell styrtet de som en pil mot vannflaten hver gang et lite krepsdyr viste sig der. Krykkjene var vi særlig glad i, for de holdt sig utelukkende til sjøens dyr, og lot vårt spekk ifred — og så var de så lette og yndige. Men op og ned langs stranden suste også tyvjoen uavlatelig, og rett som det var blev vi skaket op av ynkelige klageskrik over hodene våre — det var en krykkje som blev forfulgt av en tyvjo. Hvor ofte fulgte ikke øiet den ville jakt der oppe i luften, inntil endelig krykkjen måtte slippe sitt bytte, og tyvjoen skjøt ned og snappet det før det ennu nådde vannet. Misunnelsesverdige skapninger, som ferdes med slik overlegenhet høit over andre dødelige! Ute på sjøen lå hvalrossene og dukket og brølte, og høit i luften for alkekongene i store svermer så en hørte vingesuset av dem langt bort. Der var liv og skrik på alle kanter. Men snart synker solen, sjøen lukker sig, fuglene forsvinner litt efter litt mot syden — polarnatten begynner, og her blir så stilt, så stilt.

Den 7. september kunde vi endelig ta fatt på byggingen av vår hytte. En god tomt hadde vi sett oss ut i nærheten, og fra nu av kunde en daglig sett oss gå dit om morgenen som andre arbeidsfolk med et spann drikkevann i den ene hånd og en børse i den andre. Vi brøt sten oppe i uren, slepte dem sammen, grov ut tomten, og bygget murer som best vi kunde. Redskap hadde vi ikke stort av; det vi mest brukte var de bare never. Den avskårne kjelkemeien fikk igjen gjøre tjeneste som spett til å bryte løs de fastfrosne stenene, når vi ikke greide det med nevene; en skistav med doppsko av jern blev nyttig til å hakke op grus i tomten med. Spade laget vi oss av et skulderblad av en hvalross; det blev surret på et stykke av en avbrukket skistav. Hakke fikk vi av en hvalrosstann surret på fløitstokken av en kjelke. Det var skrøpelige greier å fare med; men med tålmodighet gikk det, og forsvarlige murer vokste smått om senn op, med mos og grus imellem stenene. Været blev efter hvert koldere, og det hindret oss ikke lite i arbeidet; jorden vi skulde grave i stivnet, og stenen som skulde brytes frøs fast; sne kom det også. Men så blev vi vel forundret da vi krøp ut av hulen om morgenen den 12. september og fant det deiligste tøvær med 4° varme. Det var næsten den høieste temperatur vi hadde hatt på hele turen. I skummende fosser styrtet bekkene på alle kanter ned fra fjellet og breen, og duret lystig mellem stenene i uren og ned mot sjøen. Overalt sildret og titret vann; som ved et trylleslag var det igjen kommet liv i den stivnede natur, og bakken var rent grønn å se på. En kunde drømme sig sydpå, glemme at en lang lang vinter stod for døren. Næste dag var alt forandret igjen. Sydens milde guder hadde igår gjort den siste kraftanstrengelse, og var igjen flyktet, kulden var kommet, og sneen hadde dekket alle spor; nu skulde den ikke mere vike. Denne smale stripen med bart land — også den hadde kuldens og mørkets jetter fått i sin makt; nu hersket de like til sjøen. Jeg stod og så utover. Så øde, så forlatt denne trollbundne naturen var! Der nede mellem stenene løftet nok valmuen ennu sitt vakre hode over sneen, de svinnende solstråler skulde enda en gang kysse dens gule kronblader, men så kryper den under teppet for å sove den lange vinter og først våkne til nytt liv når våren kommer. Den som bare kunde gjøre det samme!

Efter en ukes arbeide var murene til vår hytte ferdige. De var ikke høie, knapt tre fot; men så hadde vi gravet oss likeså meget ned i jorden, så det skulde bli høide nok til å stå der inne, mente vi. Nu gjaldt det bare å få tak over; men det var ikke så greit. Det eneste materiale vi hadde var altså den stokken vi hadde funnet, og så hvalross-skinnene. Stokken, som var sine tolv tommer tykk, fikk Johansen tilslutt hugget over med vår lille øks efter en dags arbeide; den blev lagt på taket som mønsås. Så var det skinnene; men de var stive og frosset fast til kjøtt- og spekkhaugene som de dekket. Vi fikk dem endelig løs ved å bruke kiler av hvalrosstann, sten og tre. Å frakte de svære skinnene den lange veien til hytten vår var ikke lettere; vi rullet dem, bar dem, trakk dem, og tilsist gikk da også det. Men det vanskeligste av alt blev å få de frosne skinnene strukket over hytten. Med tre av halvskinnene gikk det så noenlunde; vi kunde med nød få bukket og bendt litt på dem; men det fjerde var fullstendig hårdfrosset — vi måtte finne et hull i isen og senke det i sjøen for å få det optint.

Jeg syntes det næsten var engstende at vi i denne tiden ikke så eller merket noe til bjørn — det var jo den vi skulde leve av vinteren over; de seks vi hadde fått, vilde ikke forslå langt. Jeg fant det ellers forklarlig nok, da fjord-isen, som bjørnen helst holder til på, jo hadde reist sin vei den dagen vi holdt på å drive til havs med hvalrossene, og jeg mente at når nu isen la sig, måtte der komme bjørn igjen. Det var unektelig en lettelse da jeg en morgen (den 23. september) fikk øie på en bjørn med det samme jeg kom om odden for å se til skinnet vi hadde på bløt i sjøen. Den stod i stranden like ved. Den hadde ikke sett mig, og skyndsomt trakk jeg mig tilbake, for å slippe frem Johansen, som kom efter med børse; selv sprang jeg for å hente min. Da jeg kom tilbake, lå Johansen fremdeles på samme flekken bak en sten, og hadde ikke skutt: Der var to bjørner, en ved hytten og en ved stranden, og han kunde ikke stille inn på den ene uten å bli sett av den andre. Mens jeg gikk efter børsen, hadde den første bjørnen tatt veien opover mot hytten; men som den nådde dit, fikk Johansen med ett se to bjørnelabber komme farende over murkanten og slå efter den som kom, straks efter fulgte et hode. Denne nye karen var i ferd med å gnage på våre takskinn, som den hadde revet ned og buktet sammen, så vi siden måtte stappe dem også i sjøen for å få dem tint. Den første bjørnen måtte fortrekke ned til stranden igjen, hvor vi senere opdaget at den hadde dratt op skinnet vårt og hadde holdt på å krafse spekket av det. I le av noen koss sprang vi nu frem mot den. Den blev var oss, og satte avsted, så jeg fikk bare sendt den en kule gjennem skrotten bakfra. Idet jeg ropte til Johansen at han fikk passe på den andre bjørnen, la jeg på sprang, og efter et par timers forfølging innover fjorden fikk jeg endelig jaget den opunder veggen av en isbre, og her satte den sig til motverge. Den brummet og hvæste, og fra en forhøining den hadde tydd op på gjorde den et par anfall mot mig, før jeg endelig fikk gjort det av med den. Da jeg kom tilbake, var Johansen i ferd med å flå den andre bjørnen. Den var blitt skremt ar oss, da vi angrep den første, hadde tatt sig en lang tur utover isen, var så kommet igjen for å lete efter kameraten, og Johansen hadde skutt den.

Vårt vinteroplag begynte å vokse nu. Da vi næste dag (den 24. september) skulde gå til arbeidet med hytten vår, fikk vi se at det lå en stor hvalrossflokk ute på isen. Vi hadde begge fått mer enn nok av å ha med disse dyrene å gjøre, og hadde liten lyst på dem. Johansen mente likefrem at vi ikke hadde bruk for dem og kunde la dem være i fred. Men jeg fant det var vel lettsindig å ha maten og brenselet liggende slik utenfor stuedøren, og så ikke benytte sig av det; følgelig drog vi i vei med hver vår børse. Dekket av noen forhøininger på isen, var det ikke vanskelig å snike sig inn på dyrene. Der var både unge og gamle dyr, og da vi hadde hatt mer enn nok av de store, bestemte vi oss til å lete ut de to minste vi bare kunde finne; flere enn to mente vi ikke vi hadde bruk for. Mens vi lå og ventet på

at de skulde dreie på hodet og gi oss godt skudd, hadde vi tid nok til
Vår teltplass 25.-26. august 1895
Vår teltplass 25.-26. august 1895

«En kule i skallen endte dens lidelser.»
«En kule i skallen endte dens lidelser.»
Johansen Franz Josefs Land nord for vinterhytten.
Johansen
Franz Josefs Land nord for vinterhytten.

å se på dem. Noen underlige dyr er det. Uavlatelig lå de og hakket hverandre i ryggen med de svære huggtennene sine, både de store gamle og de små unge. Veltet én litt på sig, så den kom innpå og uroet sin kamerat, fór denne straks gryntende i været og rente huggtennene ned i ryggen på den andre. Det var sandelig ingen søt klapp — godt er det at de har så tykk hud som de har; men like fullt rant da blodet av ryggen på flere av dem. Den andre fór så kanskje også op og gjengjeldte kjærtegnet på samme vis. Men kom så en ny gjest op fra sjøen, blev det først liv i leiren. Da gryntet alle i kor, og en av de gamle oksene som lå nærmest, tildelte nykomlingen noen velmente hugg; denne drog sig forsiktig op, bukket ærbødig, og skubbet sig så litt efter litt inn mellem noen av de andre, som da også gav den så mange hugg som tiden og omstendighetene tillot, inntil de langt om lenge fikk roet sig igjen, og lå en stund stille, til der kom en annen avbrytelse. Tilslutt fyrte vi på de to vi hadde utsett oss, selvom vi ikke fikk nakkeskudd på dem. De skvatt til, og halvt bedøvet fikk de veltet sig i vannet. Der blev et røre! Hele flokken for med de svære stygge hodene i været, glodde på oss, og en efter en styrtet de utover mot vannkanten. I en hast hadde vi ladd igjen; nu var det ikke vondt om gode skudd — det smalt, og der lå to dyr, et ungt og et gammelt. De andre gikk ut, bare én blev liggende rolig og så forundret på sine to døde kamerater og på oss som kom gående rett mot den. Vi visste ikke riktig hvad vi skulde gjøre; vi syntes de to som lå der vilde gi oss mer enn nok arbeide; men like fullt var det fristende å ta denne store kolossen med det samme. Mens Johansen stod med børsen, tvilrådig om enten han skulde skyte eller ikke, nyttet jeg leiligheten til å ta et fotografi av ham og hvalrossen. Det blev til at vi lot den fare i fred; vi syntes ikke vi hadde råd til å ofre flere patroner. Imens kokte vannet utenfor av de rasende dyr, som brøt isen op rundt omkring, og fylte luften med sine brøl. Især syntes selve storoksen å ville oss til livs; den kom stadig tilbake til iskanten, krøp halvt innpå for å grynte og brøle mot oss og se langt efter sine døde kamerater, som den nok vilde ha med sig; så kastet den sig ut, bare for snart å komme igjen. Litt efter litt fjernet hele flokken sig, og vi hørte storoksen grynte lenger og lenger unda; men med ett stakk det svære hodet atter op ved iskanten vår, brølte utfordrende, og forsvant så like fort igjen. Tre eller fire ganger gjentok dette sig, hver gang hørte vi den i mellemtiden langt der ute; men så blev de helt borte, og vi drev på med flåingen i fred. Nu skulde vi efter vårt skjønn ha spekk nok til brensel for vinteren, og vi hadde dessuten rikelig med skinn til å tekke taket i hytten.

Skinnene våre blev bløtt op såpass at vi kunde få strakt dem over taket. De var så lange at de rakk fra den ene siden av hytten tversover mønsåsen til den andre. Vi skar remmer av rå hud, og bandt ved hjelp av dem store stener i begge ender av skinnene; på den vis fikk vi strakt skinnene ut over murenes ytterkanter; så lastet vi sten ovenpå. Med sten, mose, skinnremser, og til sist sne fikk vi kantene langs muren noenlunde tette. For å gjøre hytten beboelig stod det igjen å bygge noen benker av sten til å ligge på. Og så måtte vi ha en dør; det var en åpning i muren i det ene hjørnet, og til den førte en kort gang som var utgravd i jorden, og som senere blev hvelvet over med et tak av isblokker på lignende vis som gangene i eskimoenes hus. Vi hadde ikke fått gravd den så lang som vi ønsket, fordi jorden frøs for stiv for våre redskaper. Den var så lav at en måtte krype på huk ned gjennem den for å komme inn i hytten. Den indre åpning var dekket med et forheng av bjørneskinn, som var sydd fast til hvalrosskinnet i taket; den ytre ende blev dekket med et løst bjørneskinn, som blev lagt over åpningen som en lem.

Det begynte å bli koldt nu (nedi ÷ 20°); opholdet i den lave hulen, hvor vi ikke kunde røre oss, blev også mer og mer utålelig, og røken fra tranlampen angrep øinene hver gang vi kokte. Daglig blev vi utålmodigere efter å komme inn i vårt nye hus, som nu stod for oss som toppunktet av komfort, og det stadige omkved mens vi bygget, var hvor deilig og koselig det skulde bli når vi først kom dit inn, og vi kunde utmåle for hinannen hvor mangen hyggelig stund vi skulde få der. Vi vilde jo gjerne finne de lyspunkter vi kunde i vår tilværelse. Stor var hytten riktignok ikke; den var 10 fot lang og 6 fot bred; når en lå tversover, spente en i veggen på den ene siden og stanget i veggen på den andre; men en kunde da røre sig litt, og så kunde jo selv jeg stå næsten oprett under mønet. Tenk å ha et sted i le for vinden, hvor vi kunde få strekke lemmene litt! Det hadde vi jo ikke hatt siden mars måned ombord i «Fram». Imidlertid drog det stadig ut før alt var i stand, og vi vilde ikke flytte inn før det var helt ferdig.

Den dagen vi flådde de siste hvalrossene, hadde jeg tatt adskillige ryggsener av dem, som jeg mente kunde komme til stor nytte når vi skulde sy oss klær til vinteren; vi eide jo ikke tråd. Først et par dager efter (den 26. september) husket jeg at disse senene var glemt igjen på isen ved skrottene; jeg drog straks avsted for å se efter dem, men opdaget til min sorg at måker og rev for lenge siden hadde dratt av med dem. Litt trøst var det at jeg fant slag efter bjørn, en som nettop måtte ha vært på skrottene om natten. Idet jeg så mig om, fikk jeg øie på Johansen, som kom løpende efter, vinket og pekte ut mot sjøen; jeg snudde mig den vei — der gikk en stor bjørn frem og tilbake og så på oss. Børsene var snart hentet, og mens Johansen skulde holde sig innved land, for å ta imot bjørnen om den tok veien dit, gikk jeg en lang krok utenom den på isen, for å jage den innover, hvis den skulde vise sig å være redd. Imens hadde den lagt sig derute ved noen huller, formodentlig for å lure efter sel. Jeg stillet inn på den; den fikk se mig, kom først nærmere, betenkte sig så, og fjernet sig igjen langsomt og majestetisk utover ny-isen. Men jeg hadde ikke videre lyst på å gå efter den veien, og om holdet enn var langt, tenkte jeg jeg fikk forsøke. Først ett skudd; det gikk over. Så et til; det traff. Bjørnen skvatt i, gjorde noen jump bortover, og slo så i sinne i isen, så der gikk hull, og det bar igjennem med den. Der lå den og plasket og plasket, og brøt den tynne isen under sig, mens den prøvde på å komme op igjen. Snart var jeg på siden av den, men vilde ikke ofre nok en patron; jeg hadde også et svakt håp om at den skulde klare sig ut av vannet selv, så vi slapp å trekke det tunge dyret op. Ropte så til Johansen at han måtte komme med tau, kjelker og kniver — og imens gikk jeg op og ned og ventet og så på. Bjørnen arbeidet voldsomt og gjorde åpningen omkring sig større og større. Det ene forbenet var skutt over, så den bare kunde bruke det andre og begge bakbenene. Alt i ett tok den tak og skjøv sig op; men ikke før var den kommet halvt inn på isen, så brotnet det under den, og den sank i igjen. Efter hvert blev bevegelsene mattere og mattere, og tilslutt lå den bare stille og pustet; så noen trekninger, benene rettet sig stivt ut, hodet sank ned i vannet, og alt blev stilt. Mens jeg gikk der, hørte jeg flere ganger hvalrosser rundt om, som stanget hull på isen og stakk hodene op, og jeg tenkte: snart har jeg dem vel her også. I det samme fikk bjørnen et voldsomt dunk nedenifra, så den skvatt til siden, og op stakk et svært hode, med store tenner; det fnyste, kastet et vanvørende blikk på bjørnen, og stirret en stund vilt forundret på mig som stod der, så blev det borte igjen. Og jeg fant at den gamle solide isen et stykke innenfor var et hyggeligere opholdssted enn ny-isen. Min mistanke om at hvalrossen ikke er noe redd for bjørnen, var blitt mere styrket enn noensinne. Endelig kom Johansen med tau, og vi satte rennesnare om halsen på vårt bytte for å hale det op, men opdaget snart at det overgikk våre krefter; alt vi opnådde var å bryte isen ned under dyret, hvor vi så forsøkte. Det var for hårdt å skulle opgi det — det var en svær bjørn, og den så ut til å være sjelden fet; men å holde på på denne vis til vi fikk buksert den inn til den tykke iskanten, vilde bli et langvarig arbeide. Ved å hugge en ganske smal sprekk gjennem ny-isen, så vi fikk tredd tauet inn til kanten av et stort flak som lå i nærheten, slapp vi da tilsist noenlunde lettvint fra det. Nu var det ikke vanskelig å trekke bjørnen dit under isen, og da vi hadde hugget et tilstrekkelig stort hull til den, fikk vi halt den op der. Endelig hadde vi fått den flådd og lemmet op, og tungt lastet med fangsten vendte vi sent på kvelden hjemover til vår hule. Som vi nærmet oss stranden, hvor kajakkene lå oppe på vår ene haug med hvalrosspekk og kjøtt, hvisket med ett Johansen til mig: «Nei, se der!» Jeg så op — der stod det tre bjørner på haugen og slét i spekket. Det var en binne med to unger. «Huff,» sa jeg, «skal vi nu til med bjønn igjen!» Jeg var trett; lengtet sant å si mer efter posen og en god kjøttgryte. I en fart hadde vi børsene fremme, og nærmet oss forsiktig; men de hadde alt fått øie på oss, og satte avsted utover isen. Det var unektelig med en følelse av takknemlighet vi så efter dem. Da jeg litt efter stod og skar op kjøtt, og Johansen var gått for å hente vann, hørte jeg ham plystre. Jeg så op. Han pekte utover isen — der i tusmørket kom de tre bjørnene tilbake; spekkhaugen vår hadde nok vært for lokkende for dem. Med børsen krøp jeg i skjul bak noen stener tett ved den. De kom gående rakt på, uten å se til høire eller venstre, og da de gikk forbi, tok jeg sikte på binnen så godt jeg kunde i mørket, og smelte av. Den brølte, bet sig i siden, dermed bar det utover isen med dem alle tre. Der stupte moren; ungene stod forundret og sørgende omkring, men tok flukten da vi nærmet oss, og det var ikke mulig å komme dem på skudd. Stadig holdt de sig på ærbødig avstand, og så på oss, mens vi drog den døde binnen inn til land og flådde henne. Da vi tørnet ut næste morgen, stod de og snuste på skinnet og kjøttet. Før vi kom på skuddhold, fikk de se oss, og fór avsted igjen. Vi så at de hadde holdt til der om natten; de hadde spist op mavesekken av sin egen mor — der hadde vært noen spekkbiter i den. Om eftermiddagen kom de tilbake påny; også den gangen prøvde vi forgjeves å få skudd på dem. Da vi krøp ut næste morgen (lørdag den 28. september), fikk vi øie på en svær bjørn som lå og sov borte på spekkhaugen. Johansen krøp like inn på den bak noen stener. Bjørnen hørte nok det rumsterte litt, lettet på hodet og så sig rundt. I det samme smalt Johansens skudd, og kulen gikk tvers igjennem strupen like under hjerneskallen. Bjørnen reiste sig langsomt op, så foraktelig på Johansen, betenkte sig litt, og så gikk den rolig derfra med lange skritt, som om ingenting hadde hendt. Straks efter hadde den et par kuler fra oss begge i kroppen, og falt ute på tynn-isen. Den var så full av mat, at mens den lå der, rant det spekk og tran og vann ut av munnen på den og utover isen, som litt efter litt sank under vekten av den, så den blev liggende i en stor dam; vi trakk den skyndsomt inn til stranden før det brotnet under den. Det var en av de største bjørner jeg noensinne har sett, men også den magreste; der fantes ikke antydning til fett på den, hverken under skinnet eller mellem tarmene. Den hadde visst sultet lenge; men så måtte den også ha vært ubendig sulten; for det var utrolige mengder den hadde lagt i sig av vårt hvalrosspekk. Og slik som den hadde rumstert! Først hadde den slengt den ene kajakken unda, så hadde den hivd spekkhaugen utover til alle sider, så karvet av det beste fettet av omtrent hvert eneste stykke, derefter hadde den rotet sammen spekket på et annet sted igjen, og så, god og mett, lagt sig til å sove oppå det — kanskje for å ha det ved hånden når den våknet. Før den gav sig i kast med spekkhaugen, hadde den gjort et annet stykke arbeide, som vi først senere opdaget: den hadde drept begge ungbjørnene som vi hadde hatt gående der. Vi fant dem begge i nærheten med knust skalle og stivfrosne. På slagene kunde vi se hvorledes den hadde rent efter dem utover ny-isen, først den ene, så den andre, og hadde dratt dem til land og lagt dem fra sig der, uten å røre dem videre. Hvilken fornøielse den kan ha hatt av det, skjønner jeg ikke; sannsynligvis har den vel holdt dem for konkurrenter i matfatet, eller har det kanskje vært en gammel gretten herre, som ikke har likt ungdom? «Nu var her blitt så godt og stilt,» sa trollet, det hadde ryddet landet.

Våre forråd for vinteren begynte å bli ganske tillitvekkende nu.

  1. Jeg mente nu å kunne være sikker på at vi var på vestkysten av Franz Josefs Land, og at vi nettop nu var et stykke nordenfor Leigh Smiths nordvestlige pynt, Kap Lofley, som skulde ligge et stykke sønnenfor 81° n. br., mens vår observasjon den dag satte oss omtrent på 81° 14’ n. br.
  2. Det er is som er frosset fast til bunnen, og som derfor gjerne vil bli liggende igjen som en isfot langs landet, selv efterat sjøen blir isfri. På grunn av det varme vannet som kommer fra land, danner det sig gjerne en åpen renne mellem denne isfot og stranden.