Fram over Polhavet 2/10
I VINTERHI
[rediger]
Om kvelden den dagen – 28. september – flyttet vi endelig inn
i vår nye hytte. Men det blev en kold natt, den første vi hadde
der. Hittil hadde vi jo hele tiden ligget sammen i én pose, og selv
den vi hadde laget ved å sy sammen de to ullteppene våre, hadde
vært noenlunde tilstrekkelig. Men nu mente vi at det ikke skulde
være nødvendig å ligge i fellespose lenger; når vi brente tranlamper
i hytten, skulde vi få den så varm at vi godt kunde nøie oss med å
ligge på hver vår køi med et ullteppe over oss, og følgelig hadde vi
sprettet posen op. Lamper fikk vi ved å bukke op kantene på noen
nysølvplater, fylle dem med knust spekk, og så legge noen tøistykker
fra bandasjene i apoteket op i dem til veker. De brant utmerket, lyste
også så godt at vi syntes det var koselig å se på. Men nok til å varme
hytten, som ennu var nokså utett, var og blev det ikke, og vi lå og
frøs og skalv hele natten; vi syntes mest det var den sureste natt vi
hadde hatt. Næste morgen smakte frokosten fortreffelig, og det var
meget kokende bjørnebuljong vi kjørte i oss for å få litt varme i
kroppen igjen. Vi tok straks og forandret det, slik at vi langs bakveggen
av hytten fikk istand en brisk så bred at vi kunde ligge begge ved
siden av hverandre; ullteppene blev sydd sammen igjen, bjørnefelder
bredde vi under oss, så vi efter omstendighetene lå godt, og vi gjorde
ikke oftere forsøk på å skille lag om natten. Det var ikke mulig å
få underlaget noenlunde jevnt med de kantete, knudrete stenene som
var det eneste som stod til vår rådighet, nu da alt var frosset, og hele
vinteren lå vi derfor og kastet og vred på oss for å få et tålelig leie
innimellem alle knultrene; men hårdt var det og blev det, alltid var
vi ømme på flere steder av kroppen, og det gikk så vidt at vi fikk
sår på hoftene av å ligge. Men sove gjorde vi nu like fullt. I det ene
hjørnet av hytten bygget vi en liten peis til å koke og steke på; i
taket ovenover skar vi et rundt hull gjennem hvalross-skinnet, og av
bjørneskinn laget vi oss en peishette, som førte op dit. Vi hadde ikke
kokt der lenge før vi innså nødvendigheten av å bygge en pipe, for
å hindre vinden fra å slå ned. Hytten blev nemlig så fylt av røk at
det stundom ikke var til å holde ut. Det eneste materiale vi hadde
til bygging var is og sne; men av det laget vi på taket en flott pipe,
som gjorde tjenesten og gav god trekk. Riktig varig var den ellers
ikke; hullet i den vidde sig stadig ved bruk, og det var ikke fritt for
at det stundom kunde dryppe ned i peisen. Men det var da rik
tilgang på den slags byggefang, så det var ikke vanskelig å fornye pipen
når den blev skrøpelig. Det måtte vi gjøre et par ganger i løpet av
vinteren. På altfor utsatte punkter anbragte vi hvalrosskjøtt, ben og
annet slikt for å bedre på den.
Vårt matstell var så enkelt som mulig. Det var å koke bjørnekjøtt og suppe (buljong) om morgenen og steke biff om kvelden. Middag holdt vi ikke. Det var svære mengder vi satte til livs hvert mål, og merkelig var det at vi aldri blev kjed av denne maten, men stadig åt med glupende mathug. Alt efter som det falt sig, spiste vi spekk til eller dyppet kjøttstykkene i litt tran. Det kunde også gå lange tider da vi spiste næsten bare kjøtt og ikke smakte videre fett; men fikk vi så lyst på det fete igjen, kunde det hende vi fisket op noen brente spekkstykker i lampene, eller spiste restene av de spekkstykkene vi hadde smeltet lampetran av. Dem kalte vi bakkels, og syntes de var ualmindelig lekre. Vi fantaserte stadig om hvor det vilde vært deilig om vi kunde hatt litt sukker på dem.
Ennu hadde vi en del igjen av den sledeproviant vi hadde ført med oss fra «Fram»; men den vilde vi ikke bruke noe av om vinteren; den blev lagt i et depot for å gjemmes til våren, når vi skulde reise videre. Depotet blev vel dekket med sten, for å hindre revene fra å trekke avsted med posene. De var så menn nærgående nok, og tok alt løsøre de kunde få fatt på. Således opdaget jeg den 10. oktober at de hadde dratt avsted med en hel del småsaker jeg hadde hatt liggende i et annet depot mens vi bygget på hytten; de hadde tatt alt som de på noen måte kunde bære med sig, slikt som stykker av bambusrør, ståltråd, harpun og harpunline, min samling av stener, moser o. l., som var opbevart i små seilduksposer. Det verste av alt var ellers næsten at de også hadde dratt avsted med et snørenøste, som hadde vært vår trøst og vårt håp, for vi hadde regnet på å lage oss tråd av det snøret, når vi skulde til å sy klær, fottøi og sovepose av bjørneskinn til vinteren. Godt var det at de ikke også hadde reist avsted med teodolitten og de andre instrumentene som stod der, men de har vel vært for tunge for dem. Jeg var sint — og så skulde det til og med være på min egen fødselsdag! Og bedre blev det ikke da jeg i tusmørket gikk og rotet om i uren ovenfor der jeg hadde hatt sakene liggende, for å se om jeg iallfall ikke kunde finne i hvilken retning de djevlene hadde dratt avsted med dem, og jeg så møtte en rev som stanset op ti alen fra mig, satte sig ned og utstøtte noen forbitrede hyl, så skjærende og uhyggelige at en helst måtte holde sig for ørene. Den var tydeligvis på veien til sakene mine igjen, og var ergerlig over å bli forstyrret. Jeg fikk tak i noen store stener og slengte efter den; den skvatt unda et stykke, men satte sig oppe på brekanten og hylte videre, mens jeg rasende gikk hjem i hytten, la mig til køis, og spekulerte på hvad vi skulde gjøre for å hevne oss på disse udyrene. Vi kunde ikke avse patroner til å skyte dem; men en stenfelle kunde vi alltid lage. Men det blev med forsettet; der var alltid så meget annet å gjøre nu i begynnelsen, mens det ennu var lyst nok til å finne passelige stener, før sneen hadde dekket uren. Imidlertid blev revene ved å gjøre ugagn. En dag hadde de trukket avsted med termometret vårt, som vi stadig hadde utenfor hytten. Forgjeves lette vi efter det i lang tid, inntil vi endelig fant det gravet ned i en snehaug et stykke unda. Fra nu av var vi meget omhyggelige med å legge en sten over det om natten; men en morgen fant vi at reven hadde fått veltet vekk stenen og var dratt av med det igjen. Det eneste vi dengangen fant, var futteralet, som den hadde kastet fra sig et stykke borte; termometret selv fikk vi aldri se mere; det hadde føket om natten, så sporene var forsvunnet. Gud vet hvilken revekule det nu pryder! Efter den dag hadde vi lært å tjore det termometret vi hadde igjen.
Hele vinteren holdt revene til ved hytten vår. Stadig hørte vi dem gnage på de frosne bjørneskinkene og skrottene der oppe på taket, så det klang i den kolde hårdføkne sneen. Vi jog dem aldri bort, der var selskap i disse husdyrene; ofte kunde vi ligge i halvsøvne og bille oss inn at vi lå hjemme og hørte rottene og musene regjere på loftet over oss; — vi hørte hvorledes de sloss og fór rundt deroppe, og rett som det var, tittet de ned gjennem peispipen til oss. Vi unte dem gjerne litt av vår overflod så lenge de bare vilde holde sig til kjøttet, som de også helst spiste. Men begynte de å dra på spekkstykkene våre, blev vi sinte; dem hadde vi ikke så god råd på. Når vi gikk og spaserte i mørket, hendte det ikke sjelden at vi hørte det tuslet omkring oss, og så kunde vi skimte skikkelsen av en rev, som kanskje satte sig tett ved oss for å kikke på oss. De var som oftest hvite; men der var også mange blå-rever, med vakker sortblå pels. En av disse kom ofte igjen; vi kjente den på et særlig stygt iltert skrik, som den satte i hver gang den kom oppe på brekammen og merket at en av oss var ute, så den ikke uforstyrret kunde gå like på kjøtthaugen vår. Men ikke før hadde vi dukket ned i hytten, før vi hørte det gnog på taket igjen.
En gang blev det da virkelig gjort et forsøk på å fange dem. Johansen laget en felle av et frossent hvalross-skinn, som han satte stillepinner under, og som blev godt lastet med sten, så det blev en ganske bra fall-lem. Denne fellen stillet han op på taket over hodet vårt, og så satt vi og lydde og lydde, for å høre når den falt. Da han kom ut næste morgen, var fellen nede, men der lå ingen rev under. Derimot hadde den dratt avsted både med stillepinnene og agnen hans; den ene pinnen fant vi igjen lenge efter langt ute på isen. Efter det gav Johansen op den fangsten.
Imens gikk tiden, solen sank lavere og lavere, inntil vi den 15. oktober så den for siste gang over åsen i syd; dagene blev hurtig mørkere, og så begynte da den tredje polarnatten.
To bjørner til skjøt vi om høsten, den 8. og den 21. oktober; men efter den tid så vi ingen før våren. Da jeg våknet om morgenen den 8. november, hørte jeg det knaste av tunge skritt i sneen utenfor, og så tok det på å rumstere i kjøttet og spekket vårt oppå taket. Jeg skjønte det var bjørn, og krøp ut med børsen; men da jeg kom op av husgangen, kunde jeg ingenting se i måneskinnet. Dyret hadde merket mig, og var alt vekk. Og det var oss forsåvidt ikke imot som vi hadde liten lyst til å ta på det sure arbeidet med å flå i vind og 39° kulde.
Det var ikke meget avveksling vi hadde. Livet bestod i en to-tre ting: Først å koke og spise frokosten om morgenen. Derefter kanskje en lur igjen, og så en tur ut for å få litt bevegelse. Men det gjorde vi allikevel minst mulig av, da våre klær ikke nettop egnet sig for ophold i friluft om vinteren, gjennemtrukket som de var av fett, og for resten slitt og hullet på flere kanter. Vindklærne, som vi skulde ha over til vern mot vinden, var så stygt medtatt og opflengt at vi ikke kunde bruke dem, og tråd til å lappe med hadde vi ikke så meget av at jeg syntes vi hadde råd til å bruke den før våren, når vi skulde reise. Jeg hadde gjort regning på å kunne sy oss klær av bjørneskinn. Men å få skinnene renset for fett tok tid. Og enda senere gikk det å få tørket dem. Den eneste måten vi kunde få gjort det på var ved å spile dem op under taket i hytten, og der var det ikke plass til mer enn ett av gangen. Fikk vi så endelig et par ferdig, måtte vi først og fremst bruke dem til sengen vår — vi lå på rå fettede skinn, som litt efter litt råtnet. Når vi så langt om lenge hadde fått underlaget i sengen i orden med tørre skinn, så måtte vi tenke på å lage oss en sovepose; det blev noe koldt i lengden å ligge i den ullteppeposen vi hadde. Ved juletider fikk vi da til slutt istand en bjørneskinnspose. På den måten gikk de skinn vi kunde få tørket, og det endte med at vi blev gående vinteren over i de klærne vi hadde.
Disse spaserturene var en sur fornøielse også av den grunn at det støtt og stadig blåser deroppe, og vinden tok hårdt under den bratte fjellveggen. Vi syntes det var vidunderlig velgjørende når det en enkelt gang hendte at det var så noenlunde stilt. Som oftest hvinte stormen om oss, og pisket sneen avsted, så alt stod i et rokk. Da kunde det gå mange dager hvor vi næsten ikke satte nesen ut gjennem husgangen, og da var det bare den hårde nød som drev oss ut, hver gang vi skulde hente noe is til drikkevann, eller et bjørnelår. eller en skrott til mat, eller noe spekk til brensel. Som regel tok vi også inn noe salt sjø-is, eller om der var en åpning eller sprekk å finne, litt sjøvann til suppen vår, for å få mere smak på den.
Når vi kom inn og hadde fått opdrevet matlyst til et nytt mål, bar det til med å lage kveldsmat, spise sig god og mett, og så stikke sig ned i posen, og sove mest mulig for å få tiden til å gå. I det hele hadde vi det ganske bra i hytten vår. Med tranlampene våre kunde vi holde temperaturen midt i rummet på omkring frysepunktet. Ved veggene var det betydelig koldere, og der slo fuktigheten sig ned i vakre rimblomster; stenene var helt hvite, og lampeskinnet blev kastet tilbake og funklet fra tusen krystallflater, så vi i lykkelige stunder kunde drømme oss i en marmorhall. Denne prakt måtte riktignok betales dyrt, for ved væromslag ute, eller når vi stekte og braste meget, da rant den i bekker nedover og inn i soveposen til oss.
Vi gjorde tjeneste som kokk hver vår uke, og dette gav i grunnen den eneste avveksling i vårt liv, — tirsdagene, da den ene sluttet kokkeuken og den andre begynte sin, dannet de merkepeler som vi inndelte tiden efter. Stadig regnet vi ut hvor mange kokkeuker vi hadde igjen til vi skulde bryte op om våren. Jeg hadde håpet på at jeg skulde få gjort så meget denne vinteren, få bearbeidet mine observasjoner og iakttagelser, og skrevet på min reiseberetning, men det var ikke stort som blev gjort. Det var ikke bare det sparsomme flagrende lyset fra tranlampen som hindret, heller ikke den ubekvemme stillingen, når en lå der på ryggen eller satt oppe og vred sig på de hårde stenene, mens det verket i den utsatte legemsdel; men disse omgivelser gjorde en i det hele ikke oplagt til arbeide. Hjernen arbeidet sløvt, og aldri fikk en lyst til å skrive noe. Så var det da kanskje også det at det ikke var råd til å holde det en skrev på rent; bare en tok i et stykke papir stod det et mørkebrunt fettmerke efter fingrene, og streifet en flik av klærne hen over det, blev det en mørk strek. Optegnelsene fra denne tid ser fæle ut. De er «svartebøker» i bokstavelig forstand. Tenk å kunne skrive på rent hvitt papir med sort blekk! Ofte hadde jeg vanskelig nok for å lese de blyantoptegnelsene jeg hadde gjort dagen før, og nu, da denne bok skal skrives, har jeg min dyre nød med å finne ut hvad der en gang har stått på disse svartbrune bladene — jeg belyser dem på alle mulige måter, jeg undersøker dem med lupe, men like fullt må jeg av og til gi det op.
Dagboksoptegnelsene fra denne tid er også ytterst sparsomme; det kan gå uker da der ikke finnes annet enn de nødtørftigste meteorologiske observasjoner med anmerkninger. Livet var så ensformig at det lite var å skrive om. De samme tanker kom og gikk dag efter dag; der var ikke mer avveksling i dem enn der var i vår samtale. Ved sin tomhet gir i grunnen dagboken det fyldigste billede av vårt liv i de ni månedene vi lå der.
«Onsdag den 27. november, ÷ 23°. Det er blåsende vær, snefokket hvirvler en om ørene med det samme en stikker hodet op av husgangen. Alt grått i grått. En skimter de sorte stenene i sneen et stykke op efter uren, og ovenover aner en den mørke bergveggen; men hvor en ellers vender øiet, ut mot sjøen, innefter fjorden, overalt det samme blytunge mørke — en er stengt ute fra verdensrummet, lukket inn i sig selv. I hårde kast kommer vinden settende og pisker sneen foran sig; men opunder bergkammene suser og bruser den i basaltveggenes sprekker og huler — den samme evige sang som den har sunget gjennem årtusener som gikk, og som den vil synge gjennem årtusener som kommer. Og sneen hvirvler avsted som den alltid gjorde i tidenes skiften; i alle sprekker og fordypninger legger den sig, men urens stener når den ikke å dekke, like sorte stikker de frem i natten. På plassen foran hytten springer to skikkelser som skygger i vinternatten op og ned gjennem snefokket, for å holde varmen, og slik skal de springe frem og tilbake på den vei de har tråkket op der ute, dag efter dag, til våren kommer.»
«Søndag den 1. desember. Et vidunderlig vakkert vær de siste dagene; en kan aldri bli trett av å gå op og ned der ute på plassen, mens månen forvandler hele denne isverden til et eventyr. Der ligger hytten ennu i skyggen under berget som henger mørkt og truende utover deroppe; men over isen og fjorden hviler månelyset som en sølvdis, med gjenskinn fra alle snekammer og hauger. En åndeaktig skjønnhet som fra en utdødd klode, bygget av skinnende marmor. Nettop slik må berget stå der, frossent og iskoldt, slik må vannene ligge der, stivnet under snedekket. Og som alltid seiler månen tyst og langsomt på sin endeløse bane gjennem det døde rum —. Og alt er så stille, så engstende stille; den store taushet som skal komme den dag da jorden igjen blir øde og tom, da reven ikke lenger ferdes i urene her, da bjørnen ikke streifer om på isen der ute, og ikke engang vindene raser . . . åndeløs stillhet. I nordlysflammen svever rummets ånd over de stivnede vanner. Sjelen bøier sig for nattens og dødens majestet.»
«Mandag den 2. desember. Morgen. Idag hører jeg det blåser noe ute igjen, og det blir vel en sur spasertur. Det er bitterlig kaldt nu i våre slitte fettete klær. Når det er stilt, går det enda an; men bare litt vind, og det isner tvers gjennem en. Men kommer kanskje ikke våren en gang hit også? Og over oss hvelver sig jo den samme himmel nu som alltid; like høi, like rolig. Mens en går her og fryser, stirrer en inn i det uendelige stjernerum, og alle savn og sorger skrumper inn til bare intet. Stjernenatt, du er ren og skjønn — men gir du ikke vår ånd for store vinger? større enn vi makter å føre? Kunde du enda løse tilværelsens gåte! Vi føler oss som altets midtpunkt, strir for liv, for udødelighet — la så én søke den her, en annen hinsides. Din tause prakt forkynner: På det eviges bud fremstod I, på en usselig klode som ørsmå ledd i omskiftelsenes uendelige kjede; på et nytt bud slettes I atter ut . . . hvem vil gjennem en evighetenes evighet minnes at der har vært et døgnvesen som lærte å binde lyden og lyset? som var kortsynt nok til å nedlegge år av det knappe liv på en drift gjennem stivnede hav? — Er da virkelig det hele bare et øieblikks fyrverkeri? Fordamper hele verdenshistorien som en mørk gullbremmet sky i aftenrøden, uten spor, uten mål — som et lune?
Kveld. Den reven gjør oss mange spikk! Alt han kan rugge drar han av med. Idag har han trukket avsted med det ene seilet, som vi brukte til å ha saltvannsis i. Vi blev bra forskrekket da vi kom og skulde ha is, og det altsammen var borte; vi var ikke i tvil om hvem som hadde vært der. Men vårt dyrebare seil, som skal brukes på Spitsbergen-reisen til våren, hadde vi under ingen omstendigheter råd til å miste. Og opefter uren, utover sletten, nedover mot sjøen stampet vi rundt i mørket; overalt lette vi, men ingenting var å øine. Tilslutt hadde vi så omtrent gitt det op, da Johansen skulde ned for å hente ny salt-is, og fant det nede ved strandkanten. Gleden var ikke liten. Men merkelig var det at reven hadde orket å dra det store seilet, som det til og med var is i, så langt. Der nede hadde det foldet sig ut, og da hadde han ikke rådd med det lenger. Men hvad vil han med alt slikt? Ha det til å ligge på i sin vinterkule? En skulde mest tro det. Jeg bare ønsker jeg kunde komme over den kulen, og finne igjen termometret, snørenøstet, harpunlinen og alt det andre kostbare han har tatt, bestet!»
«Torsdag den 5. desember . . . Ute er det forrykende vær med snestorm, og det er godt å ligge her i vår lune hytte, spise biff, og høre vinden ruske hen over oss.»
«Tirsdag den 10. desember. Det har vært en farlig vind. Johansen opdaget idag at hans kajakk var blitt borte. Efter noen leting fant han den igjen opunder uren, flere hundre alen herfra; den var nok en god del forslått. Vinden må først ha lettet den helt over min kajakk, og så siden over den ene stenen større enn den andre. Jeg synes det begynner å bli noe luftig nu, når kajakkene også tar til å fare til værs.[1] Nu i natt var det med ett stilnet merkelig av, og luften var overraskende mild; det var deilig å være ute, og det er lenge siden vi har hatt så lang en spasertur på plassen. Det smaker å få røre litt på benene imellem; ellers stivnet en vel helt til her i vinterhiet. Tenk bare 12° kulde midt i desember i et sneland nordenfor 81°.»
«Torsdag den 12. desember. Mellem klokken 6 og 9 idag morges var det mange stjerneskudd. Flere av dem var sterkt lysende, og noen drog en skinnende sølvstripe efter sig. — Deilig vær. Men natt og dag er like mørke nu. Der ute på plassen går vi op og ned, og ned og op i natten; gud vet hvor mange skritt vi skal legge efter oss på denne flekken før vinteren slutter. Gjennem dunkelheten skimter vi bare de svarte bergveggene og bergknattene og storstenene i uren langs fjellsiden, som vinden stadig feier rene. Ovenover sender himmelen klar og stjernetindrende sin fred over jorden; fjernt i vest faller stjerneskudd på stjerneskudd, noen svake, knapt synlige, andre lysende som romerske lys — alle bringer de bud fra fremmede verdener. Lavt i syd ligger en skybanke, av og til bremmet av nordlysskjær; men utover havet er luften mørk, der er åpen sjø. Det er rent hyggelig å se på; en føler sig enda ikke så avstengt. Det er som en navlestreng til livet, dette mørke hav, verdens mektige pulsåre som knytter land til land og folk til folk —.»
«Torsdag den 19. desember, ÷ 28,5°. Det er blitt koldt igjen nu, og surt å være ute; men hvad gjør så det? Her inne har vi det godt og lunt, og vi behøver ikke å være mer i fri luft enn vi selv har lyst til. Alt vårt utearbeide er jo å hente inn noe fersk og salt is et par ganger om uken, kjøtt og spekk engang imellem, og så et skinn til tørk under taket en sjelden gang. Og så nærmer julen sig, gledens tid. Nu har alle mennesker det travelt der hjemme, og vet knapt hvordan de skal få tiden til å strekke til; men her er ingen travelhet, det gjelder bare å få tiden til å gå. Sove, sove! — — Kjøttgryten surrer koselig over peisen; jeg sitter her og venter på frokosten og stirrer inn i de flagrende flammer, og tankene farer så vide. Hvad er det for en underlig makt ved ilden og lyset, at all skapning søker den, like fra den første levende slimklump i havet til det flakkende menneskebarn? Uvilkårlig fanger disse slikkende ildtunger blikket, en må følge deres spill, som kunde en der lese sin skjebne, og imens drar minnene forbi i broket følge. Hvad er så savn, hvad er nuet? Glemme det, glemme sig selv — en har evnen til å minnes alt som var skjønt, og så vente på sommeren .... Ved lampeskinnet sitter hun i vinterkvelden og syr. Ved siden står en liten jentunge med blå øine og gult hår, og steller med en dukke. Hun ser ømt på barnet og stryker det over håret; øinene blir fuktige, og tunge tårer faller på tøiet — — —. Her ved siden ligger Johansen og sover; han smiler i søvne. Stakkars gutt, nu er han visst hjemme til jul hos dem han har kjær. Men sov, sov og drøm! Imens går vinteren, og så kommer våren, livets vår.»
«Søndag den 22. desember. Gikk lenge derute igår kveld, mens Johansen holdt storvask til jul her i hytten; det bestod mest i å skrape asken fra peisen, samle ben- og kjøttavfall og kaste det ut, og så hakke op isen, som har frosset sammen med all slags rusk og søppel til et tykt lag på gulvet, så det var blitt vel lavt under taket her inne. — Et vidunderlig nordlys var der. Stadig har vi dette selsomme lysspill, og aldri blir en trett av å stirre på det; det er som det trollbinder syn og sinn, så en ikke kan rive sig løs. Det begynner å demre i et blekgult uhyggelig lysskjær bak fjellet i øst, det er som gjenskinn av en brand langt borte. Det brer sig; snart er hele østhimmelen glødende ildmasser. Nu svinner det atter, samler sig i et sterkt lysende tåkebånd, som strekker sig mot sydvest, hist og her ellers er bare enkelte lyståker synlige. Med ett skyter stråler op fra lysbåndet; de når næsten zenit; så flere og flere — det spiller henover båndet i et vilt jag østenfra vestover, det er som de kommer farende langt langt bortefra, stadig nærmere og nærmere. Men plutselig risler et slør av stråler fra zenit utover nordhimmelen; de er så fine og klare som var det de tynneste sitrende sølvstrenger. Er det ildjetten Surt selv, som slår sin veldige sølvharpe, så strengene dirrer og glitrer i skinnet av Muspelheims luer? Ja, et harpespill er det, et tyst og hemsk i lys og farver, vilt stormende i natten. Men stundom også mildt lekende som sakte vuggende sølvbølger, som bærer drømmene til ukjente verdener.
Så er vintersolhverv kommet, og solen er på sitt laveste; men ennu kan vi ved middag skimte en svak demring av den over åsene i syd. Nu begynner den igjen å stige nordpå; det blir lysere og lysere dag for dag, og tiden vil gå fort. Å, hvor godt forstår jeg ikke nu den gamle skikk, det dundrende blot våre forfedre holdt midtvinters, når mørkets makt var knekket. Vi skulde også holde dundrende gilde, om vi hadde noe å holde gilde med.
Jeg går her og ser på Jupiter der over bergkammen, hjemmets stjerne; det er som den smiler til oss, og jeg kjenner min gode fylgje. Begynner jeg å bli overtroisk? Dette liv og denne natur kan næsten gjøre en til det; til syvende og sist er kanskje alle mennesker det, hver på sin måte. Har jeg ikke en uryggelig tro på at vi skal møtes igjen? Neppe noen dag har den forlatt mig. Jeg tror ikke døden kan nærme sig før ens arbeide er utført, eller komme uten at en må føle dens nærhet — men kan hende en ubarmhjertig norne likevel en dag klipper tråden over uten varsel?»
«Tirsdag den 24. desember. Klokken 2 i eftermiddag ÷24°, cumulus 2, vinden ost, 7 m. Dette er altså julekvelden. Koldt og blåsende er det ute, og koldt og vindig er det inne. Hvor her er ødslig . . . Nu ringer de julens høitid inn der hjemme. Jeg kan høre klokkeklangen svinge gjennem luften fra kirketårnene. Hvor vakkert det lyder — —. Nu tendes lysene på juletrærne, barneflokkene slippes inn og danser rundt i jublende glede. Jeg må holde julegilde for barn når jeg kommer tilbake. Nu er gledens tid, og der er fest i hver hytte der hjemme.
Men også vi holder fest efter fattig leilighet. Johansen har vrengt skjorten, og dertil tatt den ytterste skjorten innerst. Jeg har gjort det samme; men så har jeg også byttet underbukse og tatt på den andre, som jeg hadde vridd op i varmt vann. Og så har jeg holdt kroppsvask med en kvart kopp vann og med den avlagte underbuksen som svamp og håndklæ. Nu føler jeg mig som et helt nytt menneske, klærne klisser ikke så meget til kroppen som før. Til kvelds hadde vi dernæst fiskegratin av fiskemel og maisgryn, med tran til istedenfor smør, og til dessert hadde vi brød stekt i tran. Imorgen tidlig skal vi ha sjokolade og brød.[2] »
«Onsdag den 25. desember. Et vakkert julevær har vi fått, næsten stille, og med klart, deilig måneskinn; en blir helt høitidelig stemt. Det er årtuseners fred. I eftermiddag var her et sjeldent nordlys. Da jeg kom ut klokken 6, stod en sterkt lysegul bue over sydhimmelen. Den holdt sig i lengere tid rolig, næsten uforandret. Så begynte det å lyse sterkt op på overkanten av den bak bergkammen i øst; det ulmet en stund; så med ett for lysningen frem langs buen vestover, stråler skjøt mot zenit fra hele båndet, og før en visste ordet av det, stod hele sydhimmelen, fra buen til zenit, i lys lue. Det flimret og brente, det malte rundt som i en hvirvelvind (bevegelsen gikk med solen), stråler skjøt frem og tilbake, snart i rødt og rødfiolett, snart i gult, grønt og skjærende hvitt; snart var det røde ved roten av strålene, og gult og grønt opover, snart var det omvendt. Høiere og høiere steg det; nu kom det også på nordsiden av zenit — for et øieblikk dannet der sig en prektig krone; så blev det hele en eneste hvirviende ildmasse der oppe; det var som en malstrøm av ild i rødt, gult og grønt — øiet kunde bli forvirret av å stirre på det. Det lignet en voldsom utladning. Så trakk det over på nordhimmelen, hvor det holdt sig en lang stund, men ikke lenger så lysende. Buen som det var skutt op fra, i syd, var ennu synlig, men svant snart. Strålebevegelsen var mest fra vest mot øst, men delvis også omvendt. Flere ganger senere flammet det sterkt op på nordhimmelen, jeg tellet optil seks parallelle bånd på en gang; men de nådde ikke de forrige i styrke.
Så er det da første juledag. Nu er det familiemiddager der hjemme. Jeg ser de verdige gamle familiefedre stå smilende og hyggelige i døren og ta imot barn og barnebarn. Ute faller sneen bløtt og stille i store fnokker; ungdommen stormer frisk og rødkinnet inn, tramper sneen av sig i gangen, rister overtøiet og henger det op; så bærer det inn i stuen, hvor det knitrer lunt og koselig i ovnen, og gjennem vinduet ser en snefnuggene falle der ute og legge sig på juleneket. Fra kjøkkenet dufter det liflig av stek, og inne i spisestuen er et langt bord dekket til en solid gammeldags middag med god gammel vin. Hvor det er godt og hyggelig altsammen! En kunde bli syk av lengsel efter hjemmet . . . Men vent, vent! Når sommeren kommer —!
Huff, veien til stjernene er både lang og tung.»
«Tirsdag den 31. desember. Så svinner også dette året. Underlig var det; men alt i alt var det allikevel kanskje godt. — — Nu ringer de ut det gamle året der hjemme. Vår kirkeklokke er den isnende vind, som uler over bre og ismark, uler i villskap, så den hvirvler snerokket op i sky på sky, og soper det ned over oss fra fjellkammen der oppe; langt inne i fjorden kan vi se sneskyene jage for vindkastene over fjord-isen: snestøvet glitrer i måneskinnet. Fullmånen seiler stille og langsomt fra det ene år over i det annet. Den skinner både over onde og rettferdige, enser ikke årsskifte, savn og lengsler. — Ensom, forlatt, hundrer av mil borte fra alt en har kjær — men tankene farer travelt på tause veier .... Atter vendes et blad i evighetens bok, en ny ubeskrevet side blir slått op, og ingen vet hvad der skal skrives på den.»
«Onsdag den 1. januar 1896. ÷ 41,5°. Så er da et nytt år kommet, gledens og hjemkomstens år. Med klart måneskinn gikk 1895, med klart måneskinn begynner 1896. Men bitterlig koldt er det, de koldeste dager vi ennu har kjent her. Jeg fikk føle det igår: jeg frøs alle fingertuppene av mig. Med det skulde altså det gamle året ende. Jeg trodde jeg hadde gjort mig ferdig med slikt i våres.»
«Fredag den 3. januar. Morgen. Det er nok klart og koldt ute fremdeles; jeg hører det skyter i breen. Som en veldig isjette ligger den der oppe på fjellkammen og gløtter ned til oss i skarene. Den brer sin kjempekropp inn over alt land, og lemmene strekker den ut i sjøen til alle sider. Men hver gang det blir koldt, koldere enn den før har hatt det, krymper den sig stygt i kulden, og det slår sprekk efter sprekk i den svære kroppen, det drønner som kanonsalver, og jorden skjelver så jeg kan kjenne det rister i grunnen under mig her jeg ligger. En kunde mest tenke den en dag kommer veltende ned over oss.
Johansen sover så det durer i hytten. Jeg er glad hans mor ikke ser ham nu; hun vilde sikkert ynkes over gutten sin, så svart og fæl og fillet han er, med sotgrimer over hele ansiktet. Men bare vent, hun skal nok få ham igjen både rød og hvit og gild!»
«Onsdag den 8. januar. I natt hadde vinden blåst kjelken vi hadde termometret vårt hengende på, utover lien. Et voldsomt vær, forrykende vind, så en mest mister pusten når en stikker nesen ut. Vi ligger her inne, prøver å sove, sove tiden bort. Men det går ikke alltid. Huff, disse lange søvnløse nettene, når en kaster sig fra den ene siden til den andre, spenner i benene for å få litt varme i de stivnende føtter, og bare ønsker én ting i verden: å sove. Ustanselig arbeider tankene med alt der hjemme, mens den lange, tunge kroppen forgjeves søker å finne en tålelig stilling på de knudrete stenene. Men allikevel sniler da tiden sig frem. Idag er altså lille Livs fødselsdag kommet. Nu er hun tre år, hun må være en svær jente nu. Stakkars liten, du savner nok ikke far din. Men næste fødselsdag, da kan jeg vel være med. Hvor vi skal bli gode venner! Du skal få ride ranke, og jeg skal fortelle dig eventyr der nordfra, om bjørner, rever, hvalrosser og «alle dei underleg’ dyra» oppe i isen. Nei, det er ikke til å holde ut å tenke på . . . .»
«Lørdag den 1. februar. Her ligger jeg giktbrudden; men der ute blir det litt efter litt lysere, dag for dag blir himmelbrynet rødere over breene i syd; endelig en dag vil solen tre over kammen, og den siste vinternatt er forbi; våren kommer. Ofte fant jeg vel vemod i våren; var det fordi den svant så hurtig, fordi den bar på løfter som sommeren aldri holdt? Men denne vår har ikke vemod; den gjærer og yrer ikke; dens løfter må bli holdt — det var for grusomt annet.»
Det var en eiendommelig tilværelse å ligge slik i en hytte under jorden en hel vinter over, uten noe å ta sig til. Slik som vi lengtet efter en bok! Hvor vi syntes vi hadde hatt det deilig ombord på «Fram», da vi hadde hele biblioteket å ta av! Vi kunde ligge og fantasere for hverandre om hvor hyggelig dette livet i grunnen vilde vært, når vi bare hadde hatt litt å lese. Johansen nevnte stadig med et sukk Heyses noveller; dem hadde han særlig likt ombord, og den siste han leste hadde han ikke nådd slutten på. Det lille leselige som fantes i våre navigasjonstabeller og almanakken, hadde jeg alt lest så mange ganger at jeg vel på det nærmeste kunde det utenad, både det om det norske kongehus og om anvisning til benyttelse av redningsapparater, og regler for gjenoplivelse av skinndøde druknede; men likevel syntes jeg stadig det var hyggelig å se disse bøkene: synet av trykte bokstaver gav en da følelsen av at der ennu var litt av et civilisert menneske igjen i en. Det vi egentlig kunde ha å tale sammen om var for lenge siden grundig drøftet, og det var vel ikke mange tanker igjen av felles interesse som ikke var utvekslet. Det vi nu mest kunde fornøie oss med var å utmåle for hverandre hvordan vi næste vinter hjemme skulde ta igjen alt vi forsømte ved opholdet her. Vi mente at da skulde vi riktig for alvor ha lært å sette pris på alle livets goder: mat, drikke, klær, sko, hus, hjem, gode naboer og sådant mere. Ofte gjorde vi op beregninger over hvor langt vel «Fram» nu kunde være kommet, og om der var noen mulighet for at hun skulde kunne nå hjem til Norge før oss. Jeg mente jeg kunde være sikker på at hun måtte drive ut i havet mellem Spitsbergen og Grønland i løpet av kommende sommer eller høst, og fant at all sannsynlighet talte for at hun vilde være i Norge i august eller september. Men var det mulig at hun kunde komme tidligere på sommeren, eller kunde det hende at vi først skulde nå hjem til høsten —? Ja, det var det store spørsmål. Vi tenkte med sorg på muligheten av at hun kom først. Hvad vilde de hjemme da tenke om oss? Neppe noen vilde vel ha håp om å se oss igjen mere, selv ikke våre kamerater ombord i «Fram». Men så syntes vi igjen at det vanskelig kunde hende; vi måtte vel iallfall være hjemme i juli, og vi kunde ikke vente at «Fram» kom løs av isen så vidt tidlig på sommeren.
Men hvor var vi, og hvor lang var veien vi hadde å fare? Om igjen og om igjen regnet jeg ut våre observasjoner fra høsten og sommeren og våren; men det var og blev noe gåtefullt ved det hele. Det syntes jo klart at vi måtte ligge ensteds langt vest, kanskje på vestkysten av Franz Josefs Land. Men hvad var det da for land vi hadde sett nordenfor, og hvad var det for land vi først var kommet til. På veien fra den første øgruppen, Hvidtenland, og hit hvor vi nu ligger, hadde vi faret over omtrent 7 lengdegrader, det viste våre observasjoner med sikkerhet. Men hvis vi nu skulde være på vestsiden av Franz Josefs Land, måtte Hvidtenland ligge ensteds mellem Kong Oscars Land og Kronprins Rudolfs Land, og vi hadde vært enda lenger øst og hadde like fullt ikke sett noen av disse landene. Hvordan kunde dette forklares? Og dernæst hadde jo det land vi først så sønnenfor oss strakt sig i sydøstlig retning, uten at vi opdaget øer lenger mot øst? Nei, vi kunde ikke ha vært nær noe kjent land; vi måtte være langt vest, ensteds i stredet mellem Franz Josefs Land og Spitsbergen, og tanken måtte jo da naturlig falle på det hittil så gåtefulle Giles Land. Men også dette syntes vanskelig å forstå; ti en kunde ikke lett tenke sig at en slik utstrakt landmasse som denne her kunde få plass i det forholdsvis smale strede, uten at den kom så nær Nordostlandet på Spitsbergen at den med letthet kunde sees derfra. Men — der var jo også sett nytt land i den retning; og ingen annen slutning var antagelig. Vi hadde for lenge siden opgitt troen på at urene våre var så noenlunde riktige. I så fall måtte vi jo, som allerede nevnt, ha faret tvers over Payers Wilczek Land og Dove Gletscher uten å ha merket noe til dem — en umulighet.
Der var dog flere ting som gjorde mig usikker. Hvis vi var på et nytt land nær Spitsbergen, hvorfor blev da aldri rosenmåkene sett der, mens vi her nordenfor hadde møtt dem i mengde? Og så var det det med den store misvisningen vi hadde her — henimot 20°. Det hele var og blev en uløselig gåte.
Da dagslyset kom igjen senere utover våren, gjorde jeg en opdagelse som skulde gjøre oss enda mer rådville: På to steder i horisonten, i omtrent sydvest og vest, mente jeg i klarvær å kunne se hilder av land. Det kom igjen stadig siden, og at det virkelig var land blev tilslutt til visshet; men det måtte være meget langt borte, jeg mente sine 15 mil.[3] Hadde det vært vanskelig å finne plass mellem Franz Josefs Land og Nordostlandet for de øene vi hittil hadde sett, så blev det enda verre å finne rum for disse nye. Nordostlandet selv kunde det ikke være. Men så måtte det vel være øer som ikke kunde ligge langt fra Nordostlandet, og nådde vi bare dem, kunde vi ikke ha langt igjen, og da vilde vi vel kanskje også finne åpent farvann til den Tromsøjakten vi nu i over et år hadde fantasert om, og som skulde føre oss hjem.
Alt det gode vi skulde få ombord i denne jakten var det også vi
trøstet oss med hver gang tiden falt tung å holde ut. Livet var jo ikke så riktig hyggelig. Det at maten var noe ensformig gikk nu enda an, skjønt vi ofte lengtet efter litt skifte i kosten. Tenk om vi kunde hatt litt sukker- og melspise til all denne gode kjøttmaten, da skulde vi ha hatt det som prinser! Vi kunde rent fråtse i tanken på fylte kakefat, for ikke å snakke om brød og poteter. Vi skulde ta grundig til oss når vi nådde tilbake. Og vi skulde begynne så snart vi bare kom ombord i jakten. Mon tro de hadde poteter ombord der, tro de hadde ferskt brød? Å ja, hårdt skibsbrød lot sig nu også høre, især hvis vi kunde få det stekt i smør og sukker. Bedre enn mat vilde det ellers være å få rene klær. Og så bøker. Tenk bare, bøker! Huff, de klærne vi gikk i var fæle, og når vi riktig vilde ha oss en hyggelig stund, da satte vi oss til å ørske om en stor og lys og ren butikk, hvor veggene hang fulle av bare nye rene bløte ullklær, og hvor vi kunde gå og plukke ut alt det vi vilde ha. Tenk, rene underbukser, skjorter, en bløt koselig ulltrøie, myke og lekre ullbukser, og så rene ullstrømper og varme filttøfler — kunde der tenkes noe deiligere! Og så kanskje et romersk bad. Ja, vi kunde sitte opi soveposen ved siden av hverandre og snakke time efter time om alt dette. Det syntes næsten ufattelig at slikt noensinne kunde hende. Å, å kunne få kaste fra sig alle disse tunge fettete fillene vi her gikk i! På alle kanter var de klistret til kroppen. Verst var det på benene; for der hang underbuksene fast over knærne, og når en gikk, så rev og slet og lugget det i skinnet, så en blev sår og blodig opefter innsiden av lårene. Jeg hadde min arme nød med å holde disse sårene fra å bli altfor gjengrodd av fett og stygghet, og vasket dem rett som det var med mose og en liten fille fra et bind i apoteket, og så litt vann, som jeg varmet i en kopp over lampen. Aldri før har jeg forstått hvilken skjønn opfinnelse såpe i grunnen er. Det var mange slags forsøk vi gjorde på å få vasket det «grøvste» av oss, men de var alle omtrent like mislykket. Vann bet jo ikke det ringeste på all denne tranen; bedre var det å skure sig med mose og sand. Det siste kunde vi finne nok av i veggene i hytten, når vi hakket isen av dem. Det virkningsfulleste middel var ellers å få hendene godt innsmurt med varmt bjørneblod og tran, og så skure det av igjen med mose. Da blev de så hvite og bløte som de lekreste jomfruhender, og vi trodde mest ikke lenger det var en del av vårt eget legeme vi så. Hadde vi ikke tilgang på dette vaske materiale, fant vi at det også gikk an å bruke kniv og skrape huden med.
Var det vanskelig å få skuret vår egen kropp, så var det uråd å få klærne våre rene. Vi prøvde på alle optenkelige måter; vi vasket dem både på eskimovis og på vår egen; men det var og blev like ille. Vi kokte skjortene våre i gryten, både én time og to, men tok dem op for bare å finne dem akkurat like så fettet som da vi stappet dem ned. Så tok vi på å vri tranen ut av dem. Det hjalp noe bedre. Men det eneste som hadde riktig klem, det var å koke dem og så skrape dem med kniv mens de var varme.
Imens grodde hår og skjegg vilt på oss. Visstnok hadde vi saks, så vi kunde klippet det; men da vår utrustning av klær jo ikke var overdådig, syntes vi det varmet litt å ha alt dette håret som begynte å rekke oss ned på akslene. Men rammende svart var det, likesom ansiktene, og vi syntes tennene og det hvite i øinene lyste uhyggelig hvitt da vi fikk se hverandre igjen i dagslyset nu da våren kom.
Det var et eiendommelig liv som nok kanskje kunde prøve ens tålmodighet på mange måter; men like fullt var det ikke så uutholdelig som en kanskje skulde tro. Vi syntes vi i grunnen hadde det ganske bra. Humøret var godt hele tiden, og vi gledet oss til alt det gode fremtiden gjemte til oss. Efter at han var kommet hjem blev Johansen en gang spurt, hvordan vi to hadde hatt det om vinteren, om vi kunde klare oss for å bli uvenner; for det skal jo være slemt å bli slik isolert, to mann sammen alene. «Å nei,» svarte han, «vi blev nå ikke det; det eneste var at jeg har den uvanen å snorke når jeg sover, Og da spente Nansen til mig i ryggen.» Jeg kan ikke nekte at det hendte; jeg gav ham adskillige velmente spark i den anledning; men han vred bare litt på sig, og sov trøstig videre, for å fortsette i en annen toneart.
Slik var det vår tid gikk. Det meste av den forsøkte vi å sove bort, og det hendte at vi drev det til 20 timers søvn i døgnet. Hvis noen ennu svever i den gamle villfarelse at skjørbuk skal skyldes mangel på bevegelse, da er vi et levende bevis på at så ikke er tilfelle; for hele tiden hadde vi den ypperligste helbred. Efter hvert som lyset vendte tilbake med våren, fikk vi jo mere lyst til å være ute. Nu var det heller ikke så koldt alltid. Så var det også det at tiden til opbrudd nærmet sig, og det blev noe av hvert å gjøre med forberedelser.
- ↑ Det kunde blåse godt der under fjellet. En annen gang hendte det at skien min, som var stukket ned i snefonnen ved hytten, blåste tvers av. Det var en sterk lønneski.
- ↑ Julekvelden og nyttårskvelden var de eneste ganger vi tillot oss å ta litt av reisenisten, som ellers skulde gjemmes til ferden videre sydover.
- ↑ Det viste sig senere at avstanden var omkring 12 mil.