Fram over Polhavet 2/8

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
H. Aschehoug & Co. (2s. 114-132).

LANGS LANDET[rediger]

T
orsdag den 8. august. Ved å trekke over en del flak kom vi

nokså lett ut til farvann igjen igår. Da vi hadde nådd vannkanten, laget vi oss en ny åre hver; blader fikk vi av en brukket ski, og dem surret vi på skistavene våre. Det var en stor forbedring fra de noe klumpete årer med seilduksblader surret på lange bambusstokker. Jeg hadde stor lyst til også å kappe av kjelkene våre, så de bare blev halvparten så lange som før; derved kunde vi få plass til dem oppe på akterdekket av kajakkene og vilde kunne ro hver for sig. Da vilde vi selvfølgelig komme adskillig fortere frem enn ved å ro på den sammenbundne flåten. Jeg tvilte allikevel på om det burde gjøres. Farvannet så visstnok lovende ut fremigjennem; men der var jo skodde — ikke så vi langt, ikke visste vi noe om det land og den kyst vi var kommet til, ennu kunde der bli altfor god bruk for kjelkene. Vi satte derfor avsted på vår dobbeltkajakk med kjelkene tversover dekket for og akter, slik som tidligere.

Været letnet snart noe, og det blev blikk stilt, så vannflaten lå som et stort speil foran oss, med isstykker og enkelte flak svømmende spredt utover. Det var et vidunderlig vakkert syn, og herlig var det å sitte der makelig i lette farkoster og gli fremover denne flaten uten anstrengelse. Rett som det var dukket en sel op foran, og over oss fløi uavlatelig ismåker, havhester og krykkjer. Alkekonger så vi også, noen rosenmåker, og et par terner. Her var ikke mangel på liv — og ikke mangel på mat når vi kom til å trenge det. Åpent farvann, bredere og bredere, fant vi efter hvert som vi kom frem langs isveggen; men det vilde ikke bli klarere, så vi kunde få se noe av landet. Over det lå skodden fremdeles halsstarrig.

Vår kurs var i begynnelsen V t. N (mv.); men landet rundet sig stadig mer vest- og sydover, snart videt farvannet sig ut til et stort hav som strakte sig sydvestover. Det tok til å brise op litt fra NNV og der blev adskillig bølgeskvalp som ikke var så tiltalende i denne dobbelt båten, hvor vannet slo op mellem kajakkene og bløtte oss i enden. Da vi om kvelden la til fastis-kanten og reiste teltet, begynte det å regne så smått, og vi syntes det kunde være på tide å komme under tak.»

«Fredag den 9. august. Igårmorges måtte vi igjen dra kjelkene med kajakkene over en del is som var drevet sammen foran teltplassen vår om natten, og mens dette stod på, opnådde jeg å plumpe i vannet og bli våt. Det var med nød vi endelig slapp igjennem og frem i åpent farvann. Men en stund senere fant vi det igjen stengt, og måtte på ny trekke over noen flak. Fra nu av hadde vi dog deilig farvann hele dagen. Det var en nordvestlig vind som hadde satt isen på; og det var heldig vi var så langt fremme, for bak syntes farvannet å være dårlig nok, efter luften å dømme. Efter hvert som vi kom frem kunde vi holde mere sydlig kurs; vinden blev nu så akterlig at vi omtrent klokken 1 kunde sette seil, og fra nu av seilte vi hele dagen til vi stanset igår kveld, bare med én avbrytelse, da vi måtte ro forbi en isodde her nordenfor, hvor strømmen gikk så stri at det var så vidt vi kunde klare å ro op imot den, og det var først efter langt strev vi endelig nådde forbi. På grunn av skodden er det lite vi har sett av det land vi har faret langs hittil; men så vidt jeg kan skjønne er det øer. Først en stor ø, helt dekket av bre, så vestenfor den en mindre, som de to svarte bergknausene ligger på, som først gjorde oss opmerksom på landet; forbi der var det en dyp fjord eller et sund, med svær landfast is i, og så var det en liten lavere odde, eller vel snarere en ø; syd for den ligger vi nu i telt. Det er merkelig med denne fast-isen som ligger langs landet. Den er så ualmindelig svær og ujevn; den synes å være kittet sammen av svære blokker, som iallfall for en del må stamme fra breen. Kanskje har her også vært voldsomme skruinger mot landet, som har tårnet sjø-isen op slik, sammen med kalvis-stykkene, og det hele er frosset ihop til ett. Et litt større isfjell lå også utfor den odden her nord hvor strømmen var så stri. Hvor vi nu ligger er det ellers ganske flat fjord-is, som strekker sig mellem den lave øen her og en større ø vi har sønnenfor oss.

Jeg finner det stadig gåtefullere, dette landet, og er mer enn noensinne i villrede med hvor vi er. Jeg synes det er så merkelig at kysten stadig bøier syd- istedenfor vestover. Best kunde jeg forklare mig det hele ved å anta at vi var på vestkysten av Franz Josefs Land, men jeg synes misvisningen er for stor til det, og heller ikke kan jeg da forklare mig at her skulde være så mange rosenmåker, når der ennu ikke med sikkerhet er sett en eneste én på Spitsbergen, som jo i så fall ikke skulde være så langt borte. Igår så vi atter adskillige av dem; de er omtrent likeså hyppige her som de andre måkeartene.»

«Lørdag den 10. august. Vi gikk igår op på den lille øen vi hadde teltet ved. Den var dekket av en bre som hvelvet sig over den med langsom skråning til alle sider, lik et regelmessig skjold; så liten var skråningen at skiene ikke engang vilde gli utover på skaren. Fra ryggen fikk vi tålelig utsikt, og da skodden nettop lettet litt, kunde vi se landene omkring oss nokså bra. Det viste sig nu tydelig at det vi hittil hadde faret forbi var bare øer. Størst var den første. Den annen, med de to bergknausene på, så vi hadde også en stripe bart land langs stranden på den nordvestlige siden; — var det kanskje der rosenmåkene holdt til og hadde sine reder? Den øen vi hadde sønnenfor oss så også stor ut; den syntes helt bredekt.[1] Mellem øene og så langt vi kunde øine mot sydøst og øst, strakte sig en fullstendig flat fjord-is; men land kunde vi ikke se i den retning. Isfjell var der ingen av her; derimot så vi senere på dagen en hel del på sydsiden av øen sønnenfor.— Breen som dekket den lille øen vi var oppe på gikk umerkelig over i fjord-isen; bare noen små sprekker langs stranden antydet hvor den begynte. Synderlig stigen og fallen av isen med tidevannet kan det følgelig ikke være her; da måtte disse sprekkene vært meget større. Det er ellers underlig, for tidevanns-strømmen rant stri som en elv her.

Ved 3-tiden om eftermiddagen satte vi endelig avsted i åpent vann, og kunde nu holde det gående til henimot klokken 8 om kvelden; da blev farvannet sperret, og vi måtte trekke over flat-isen til noe åpent vann på den andre siden av den. Men også her så farvannet ut til å være stengt, og da strømmen var imot, slo vi leir.»

Den 10. august måtte vi skiftevis ro og trekke over isen, sydvestover. Da vi hadde nådd ut igjen i godt farvann, kom vi forbi en flokk hvalross, som lå på én flekk; «men vi enset dem ikke; foreløbig har vi kjøtt og spekk nok. Efter middag villet vi oss i skodden inn i en dyp bukt i fast-isen, og måtte tilbake; det sinket adskillig. Vi blev nu tvunget mer vestover, langs den delvis svære og ujevne iskant; men strømmen gikk stri imot, og ny-isen, som stadig dannet sig mens vi for, begynte å bli så tykk at den ikke var til å ro mere — med det stille og kolde været og det stadige fine snerusket som falt hadde den holdt på å legge sig hele dagen. Vi måtte derfor gå i land på isen og trekke videre, inntil klokken 10 om kvelden.

Bjørneslag, gamle og nye, går i alle retninger her, både gamle ungkarer enkeltvis og følger av binner med unger. Det er som de skulde hatt stort stevne eller som en stor flokk av dem hadde travet att og fram. Aldri i mitt liv har jeg sett så mange bjørneslag på ett sted.

Visstnok er vi kommet et par mil frem idag; men like fullt er denne fremkomst for sen hvis vi skal nå Spitsbergen iår, og stadig grunder jeg på om vi tør kappe kjelkene våre, så vi kan ro med løse kajakker. Men denne ny-isen, som blir verre dag for dag, og de seks graders kulde vi nu har, holder mig tilbake. Står kanskje alt vinteren for døren? Da kan jo kjelkene bli nødvendige nok.

Det er underlig å fare slik frem i skodden som vi gjør, uten å kunne se stort mer enn en kilometer fremfor oss. Vi aner ikke hvor det bær hen. Det landet vi hadde funnet har vi lagt bak oss. Stadig håper vi på klarvær, så vi kan se i hvilken retning vi har land forut; for land må der være — denne flate ubrutte is må jo henge sammen med et land. Men klarvær skal vi ikke få, ser det ut til».

Efter å ha trukket et stykke videre over isen kom vi den følgende dag (11. august) igjen i åpent vann, hvor vi fikk ro en fire-fem timer. Da jeg var oppe på et iskoss for å se efter farvannet fremefter, dukket plutselig et svært uhyre av en hvalross op like ved. Den lå og pustet i vannskorpen og glodde på oss; men vi enset den ikke, gikk i våre kajakker, og drog videre. Med ett dukket den igjen op tett på siden av oss, reiste sig høit i været, snøftet så luften skalv, og truet med å hugge de svære tennene gjennem vår skrøpelige farkost. I en fart grep vi til børsene; men i samme øieblikk forsvant den igjen, for atter å komme op på den annen side og gjenta samme trusel. Jeg sa til Johansen at hvis den gjorde tegn til å falle over oss, fikk vi ofre en kule på den. Flere ganger kom den og forsvant igjen; vi kunde se den nede i vannet skyte sig på siden inn under kajakken, og redd for at den skulde hugge tennene i bunnen stakk vi årene ned og skremte den vekk. Så med ett kom den påny op like på siden av Johansen, mere rasende enn før. Han sendte den ladningen midt i synet, den utstøtte et voldsomt brøl, hivde sig rundt, og forsvant mens blodet fløt utover vannet. Vi rodde på alt vi orket, vi skjønte det skuddet kunde bli farlig nok, men blev beroliget da vi hørte hvalrossen komme op langt bak oss på samme sted som før.

Vi rodde videre, og hadde for lenge siden glemt hvalross-historien, da jeg plutselig så Johansen hoppe i været og kjente at kajakken hans fikk et voldsomt støt nedenifra. Jeg ante ikke hvad det var, så mig omkring, om der kunde vært noe iskoss nær ved som hadde kantret og slått kajakken i bunnen; men i samme nu reiser en hvalross sig op av vannet på siden av mig. Jeg grep børsen, og da den ikke vilde snu hodet så jeg kunde få sikte på det mere sårlige punkt bak øret, måtte jeg sende den kulen midt i pannen, der var ingen tid å spille. Heldigvis var det nok; den lå der død og fløt i vannet. Efter at vi med stort strev hadde fått hull på det tykke skinnet og skåret oss noen remser spekk og kjøtt av ryggen, drog vi videre.

Klokken 7 om kvelden hadde tidevanns-strømmen kantret, og råken lukket sig igjen. Det var ikke noe åpent farvann å finne mer. Istedenfor å trekke videre over isen bestemte vi oss til å vente til råken åpnet sig igjen med strømskiftet næste dag, og så imens skjære av kjelkene, og dessuten lage oss gode dobbeltårer, så vi kunde sette mere fart på herefter og ro raskt frem i hver vår enkeltkajakk den tid av dagen da råken var åpen. Mens vi holdt på med dette arbeidet om natten, klarnet det endelig, og landet lå utbredt for oss hele veien sønnenfor og vestenfor, like fra SO og helt op til VNV (mv.). Det så ut til å være en rekke større og mindre øer med sund imellem. De var mest bredekte, bare hist og her stakk stupbratte svarte bergvegger frem. Det var et frydefullt syn å se så meget land på én gang. Men hvor var vi? Skulde vi likevel være kommet på østsiden av Franz Josefs Land? Rimeligst at det var så. Men da måtte vi være langt øst, og vi vilde ennu få en dryg vandring vestover før vi nådde Kapp Fligely på Kronprins Rudolfs Land. Imens drev vi flittig på med arbeidet; men efter hvert som skodden lettet og landet blev klarere, måtte vi rett som det var op på kosset ved siden av for å se på det og grunde over disse uløselige gåter. Først klokken halv syv om morgenen den 12. august krøp vi endelig i posen.

«Tirsdag den 13. august. Efter å ha sovet noen timer tørnet vi ut igår formiddag; for da hadde strømmen igjen kantret, og der var stor åpen råk. I våre løse kajakker gikk det nu fort; men efter en mils vei sluttet råken, og vi måtte igjen krabbe på isen. Vi fant det heldigst å vente, og se om det ikke skulde åpne sig en råk fremefter når strømmen kantrer næste gang. Hvis ikke, får vi surre nye krabbegreier av tre på stubbkjelkene våre og trekke videre over isen mot et sund i landet som jeg ser i omtrent rv. VNV, og som jeg efter Payers kart holder for Rawlinson Sund. — — Råken åpnet sig ikke, og det blev til at vi måtte trekke.»

De følgende dager måtte vi slite oss frem — snart rodde vi korte stykker i råkene, snart måtte vi igjen på isen og hale og dra over større eller mindre løse flak, som malet om hverandre i den rivende strøm. Det var ikke lett å ta sig frem over alt ulendet med våre korte stubbkjelker, og vann som vi kunde ro i blev det mindre og mindre av. Flere ganger la vi oss fore og ventet på at isen skulde åpne sig ved strømkantringen; men det skjedde ikke, og om morgenen den 15. august gav vi det helt op, drog lenger inn på den faste is, og tok på å gå over den for alvor vestefter mot det sund som vi nu i flere dager hadde kjempet for å nå. Isflaten blev tålelig jevn, og vi gjorde god fremgang. På veien kom vi forbi et innefrosset isfjell, som var det høieste vi så på disse kanter; jeg anslo det til en 15—20 meter. Jeg vilde gjerne vært på toppen for å fått noe mer utsikt over omgivelsene; men det var for bratt, vi kom ikke lenger enn en tredjepart opefter siden av det.

«Om kvelden nådde vi endelig frem til de øer vi nu i dagevis har styret på, og fikk for første gang på to år bart land under føttene. Det lar sig ikke uttrykke i ord hvad det var å kunne springe fra sten til sten, og så på et lite lunt sted i uren å finne mose og blomster, store vakre valmuer (papaver nudicaule), saxifraga nivalis, og en stellaria. Det norske flagg måtte vaie over dette vårt første barland! Og så var det å lage til et festmåltid. Vår petroleum var nu for flere dager siden sloppet op, vi måtte lage en lampe og koke med tran. Den rykende varme lapskaus, av pemmikan og vår siste rest poteter, smakte herlig som vi satt der inne i teltet og spente i bare tørre grusen under oss. Hvor vi er blir mer og mer uforklarlig. Det ser ut som vi har et bredt sund her vestenfor, men hvad for et? Denne øen vi er på,[2] og hvor vi har sovet deilig i natt (dette er skrevet om morgenen den 16. august) på tørre bakken uten å smelte is og sne i dammer under oss, hever sig såvidt over den snefonn som den ligger i, og som skråner jevnt ned mot sjø-isen omkring. Vest for oss ligger en høiere bar ø, som vi har sett i flere dager; langs stranden av den er en utpreget strandlinje. Nordenfor ligger to små holmer og et lite skjær.»[3] Som ovenfor nevnt hadde jeg først trodd at det sundet vi hadde for oss her måtte være Rawlinsons Sund. Men det blev jo nu en umulighet, da der ikke var spor å opdage av Dove Gletscheren, som skulde danne østsiden av sundet. Var vi der nu, måtte vi ha gått tvers over denne bre og Wilczek Land; vi hadde jo faret vestover vel en halv grad sydligere enn Kapp Buda-Pesth. Den mulighet at vi skulde kunne være i disse strøk fant vi følgelig utelukket nu. Vi måtte være kommet til et nytt land i den vestlige del av Franz Josefs Lands øgruppe, så langt vest at vi ingenting hadde sett til de av Payer opdagede land. Men så langt vest at vi heller ikke skulde ha sett noe til Oscars Land, som skulde ligge på 82° n. br. og 52° ø. l.? . . . . . Ja det var uforståelig, men — fantes der annen forklaring?

«Lørdag den 17. august. Igår blev det en god dag. Vi er fremme ved åpent vann på vestkysten av Franz Josefs Land, såvidt jeg skjønner, så vi har atter håp om å nå hjem iår. Ved middagstid igår gikk vi fra vår moréneholme over isen til den høiere ø vestenfor. Jeg var

tidligere ferdig og drog en stund før Johansen, for å undersøke denne
«Endelig stod jeg ved iskanten.» Fot. 6. august 1895.
«Endelig stod jeg ved iskanten.» Fot. 6. august 1895.

Kaifas’ siste vandring. Fot. 6. august 1895.
Kaifas’ siste vandring. Fot. 6. august 1895.
Nansens hund «Kaifas». Fot. 6. august 1895.
Nansens hund «Kaifas». Fot. 6. august 1895.

Johansens hund «Suggen». Fot. 6. august 1895.
Johansens hund «Suggen». Fot. 6. august 1895.
Slit mot land. Fot. august 1895.
Slit mot land. Fot. august 1895.

«Hold igjen!» Fot. august 1895.
«Hold igjen!» Fot. august 1895.
«Nu får de nok skynde Dem» Av H. Egedius
«Nu får de nok skynde Dem»
Av H. Egedius

øen litt. Da han kom efter, fikk han øie på en bjørn på flat-isen i le for sig; den kom kryssende op mot været rett på ham. Han gjorde sig klar med børsen; men noe nærmere stanset bjørnen, betenkte sig, og kastet med ett helt om, og satte avsted i bjørnegalopp; snart var den ute av syne.

Den øen vi her kom til[4] står for mig som en av de skjønneste pletter jeg noensinne har sett på denne jord. En vakker flat strand, en gammel strandlinje med hvite skjell strødd utover, et smalt belte med klart vann langs stranden, hvor en kunde se sniler og sjøborrer (echinus) pa bunnen og tanglopper som svømte om i vannet. I fjellveggen ovenfor hundrer av skogrende alkekonger, og like ved siden snespurvene som flagret lystig fra sten til sten med sin muntre kvidren. I det samme brøt også solen gjennem det lette skylag, og dagen syntes bare solskinn. Her var liv og bart land, ikke lenger den evige drivis. Bjørnespor var der overalt, revespor så vi også. På sjøbunnen like ut for stranden så jeg hele skoger av tang (laminaria og fucus). Under fjellveggene lå hist og her snefonner med deilig rosenrød sne.[5] På nordsiden av øen fant vi i en bergvegg mange blåmåker som hekket der og som satt med ungene sine opefter avsatsene. Vi måtte naturligvis klyve op for å sikre oss et fotografi av dette uvante familieliv, og som vi stod der høit oppe i berget kunde vi se tilbake, ut over drivisen vi var kommet fra — som en hvit flate bredte den sig under oss, og forsvant langt langt ute i synsranden. Bak der var det vi hadde ferdes, og fjernt der ute drev ennu «Fram» og de andre.»

Det nyttet ikke å gå helt op på toppen av øen for å få bedre utsikt, for skodden kom igjen deroppe. Vi fortsatte videre vestover, og efter en del slit stod vi endelig ved den ytre iskanten. «Den blå vannflaten lå utbredt for oss så langt øiet rakk, og nu trodde vi at vi for fremtiden bare skulde få fare over den. I nord lå et land,[6] som med sine bratte mørke basaltvegger stupte loddrett i sjøen. Vi så odde bak odde stikke ut nordover, og lengst borte skimtet vi en blålig isbre; i det indre var det overalt bredekt. Under skyene over landet så vi en stripe av den røde natthimmelen som speilte sig i den tungsindig vuggende sjø. — Så rodde vi da videre vestefter, langs veggen av den breen som helt dekket landet sønnenfor oss. Mer og mer spent blev vi efter hvert som vi nærmet oss odden vestenfor. Skulde landet her bøie sydover? Og var det ikke land lenger vest? Der mente vi vi skulde finne avgjørelsen på vår skjebne, det gjaldt om vi skal nå hjem i år, eller om det skal bli overvintring her på dette landet. Nærmere og nærmere kom vi langs den stupbratte blå isvegg. Endelig nådde vi odden, og hjertet hoppet i livet på oss av glede: kysten bøide mot sydvest, og vann, bare vann vestover! Så fikk vi øie på et bart fjell som stakk ut fra breen et stykke foran.[7] Det var en underlig høi rygg, kvass som en knivsegg bortefter, noe av det bratteste og kvasseste jeg har sett, altsammen i mørk søilebasalt i tinder og takker, så det lignet en kam. Midt på fjellet var et lavere skar, og der krøp vi op for å se på farvannet sydover. Det blåste stygt oppe i skaret. Den var ikke bred, eggen der. På sydsiden stupte den loddrett flere hundre fot ned på en flat strand dypt nedenunder. Mens vi lå der, fikk jeg med ett høre skrik bak mig. Det var to rever, som sloss om en alkekonge den ene nettop hadde fanget. De klorte og rev og bet alt de orket like utpå kanten av stupet. Så fikk de se oss, som bare var en ti alen fra dem. De holdt op å slåss, glante forundret, og begynte å springe rundt og kikke, snart på den ene siden, snart på den andre. Over oss, i endeløs skogrende jubel, bølget skarer av alkekonger frem og tilbake fra avsatsene i fjellet. Farvannet så åpent ut herfra langs landet videre sydvestover. Vinden var god, og skjønt vi var trette, bestemte vi oss dog til å nytte leiligheten, ta oss litt å bite i, rigge op mast og seil på kajakkene våre, og så seilte vi utover morgensiden, til vinden stilnet helt av, og vi la til land ved kanten av fast-isen igjen og slo leir.[8] — — Jeg gleder mig som et barn her jeg ligger, ved tanken på at vi altså nu virkelig er på vestsiden av Franz Josefs Land, og foran oss har åpent vann uavhengig av is og strøm.»

«Onsdag den 24. august. Det blir visst aldri slutt på omskiftelsene i dette liv! Sist jeg skrev var jeg så full av mot og håp, og nu ligger vi her værfast på syvende døgnet, med isen skrudd blokktett inn mot kysten og med ufremkommelig opbrutt lende på alle kanter. Det er ikke annet enn skrugarer, koss og slik styggedom, alt det vi ser omkring oss her. Motet er der vel ennu; men håpet om snart å være hjemme er for lenge siden borte, og foran oss står vissheten om en lang og mørk vinter i disse omgivelser.

Det var midnatt mellem den 17. og 18. vi satte av fra vår forrige teltplass, i deilig vær. Det var overskydd, og solen var ikke synlig; men langs hele himmelbrynet i nord lå den herligste rødme med gylne solskyer, og sjøen lå blank og drømte i farvebadet. En vidunderlig natt — foran lå havflaten speilblank, uten et isstykke, så langt øiet rakk, og fremover speilet gled kajakkene rislende for de stille åretak. Det hele var som en gondolfart på Canale Grande; bedre kunde vi ikke ønske oss det. Men der var noe næsten engstende ved denne stillhet, og barometret var sunket sterkt. Det gikk raskt fremover mot odden i SSV, som jeg trodde vi skulde ha en tre mil frem til.[9] Efter noen timer begynte vi å øine is forut; men vi trodde begge det bare var en løs strimmel som lå og rekte med strømmen, og rodde trøstig på. Men efter hvert som vi kom nærmere, så den ut til å være mere sammenhengende, og strakte sig lenger og lenger utover. Fra de lave kajakker var det ikke lett å se hvordan det egentlig hadde sig, og vi måtte op på et koss for å finne ut den beste fremkomst. Det syn som her møtte oss var alt annet enn opmuntrende. Utfor den odden vi styrte på lå flere småøer og holmer, til langt ut i havet, og de var det nok som holdt på isen; overalt lå den, både mellem dem og utenfor. Nærmest ved oss var den slakk, men lengere bort så det verre ut, og fremkomst var det ikke å tenke på lenger ut til havs. Vår eneste utvei var å søke inn til fastis-kanten; langs den kunde det jo hende at det gikk en råk fremefter.

Som vi rodde videre mellem en del små-is, fikk min kajakk plutselig et voldsomt støt nedenifra. Jeg så mig forundret omkring; jeg hadde ikke lagt merke til noe større isstykke i nærheten. Der var nok verre motstandere i farvannet — nede i sjøen fikk jeg se en svær hvalross som skar akterover; med ett dukket den op og reiste sig høit like foran Johansen, som kom i mitt kjølvann. Engstelig for i næste øieblikk å få hvalrosstennene gjennem dekket skåtet han akterover det han orket, og grep efter børsen som han hadde nede i kajakken. Jeg var heller ikke sen med å rive min ut av hylsteret. Fnysende stupte hvalrossen sig overende, dukket under Johansen, og kom op igjen like bak ham. Nu syntes han han hadde nok av det naboskapet, og krabbet iland på isflaket ved siden det forteste han vant. Med børsen ferdig ventet jeg en stund på at dyret skulde komme op igjen, men fulgte så hans eksempel. Det hadde så nær kostet mig et koldt bad, det som hvalrossen ikke hadde fått gitt mig; for hele iskanten raste ut nettop som jeg satte foten på den, og kajakken gled fra, idet jeg stod opreist i hullet og balanserte så godt jeg kunde for ikke å kantre. Var hvalrossen kommet igjen i det øieblikk, hadde jeg vel fått hilst på den i dens eget element. Til slutt kom jeg mig da op på isen, og i lengere tid gikk nu ubestet omkring flaket vårt, mens vi nyttet tiden til å få oss middag. Snart var den ved Johansens kajakk, snart ved min. Vi kunde se hvorledes den nede i vannet skjente innunder kajakkene; den hadde visst den største lyst til å angripe dem på ny. Vi tenkte på å gi den en kule for å bli kvitt den, men hadde ikke svær lyst på å ofre en patron, og dessuten viste den oss bare nesen og pannen, og det er ikke nettop det beste en kan skyte på når en vil drepe med ett skudd. Et stort best av en okse var det. Der er noe fantastisk forhistorisk ved disse dyr. Jeg måtte tenke på en havmann eller noe slikt, som den lå der med hodet i vannskorpen, og blåste og fnyste lange tider ad gangen, og glante på oss med de runde glassaktige øinene sine. Efter å ha holdt på slik en stund forsvant den likeså sporløst som den var kommet, og da vi var ferdig med middagen vår, kunde vi uhindret fortsette vår vei, glade over ikke denne gang heller å være veltet eller ødelagt av dens tenner. Det underligste ved det hele var ellers at den kom så helt uten varsel, plutselig dukkende op fra dypet.

Råken langs fast-isen var fullstendig dekket av ny-is, så vi ingen vei kunde komme. Da det dessuten begynte å brise op litt fra SSV, og isen ség på, var det ikke annet å gjøre enn å legge til ved iskanten, og vente til det atter slakket op. Vi bredde soveposen ut, teltet over, og la oss til å sove, i håp om snart å kunne dra videre. Men det skulde ikke være så vel. Vinden frisknet til, isen tetnet sammen mer og mer, snart var ikke åpent vann å øine på noen kant, selv det åpne hav vi kom fra var forsvunnet, og der sank med ett slag alt vårt håp om hjemkomst iår. Vi innså snart at det ikke var annet for enn å trekke lenger inn på fast-isen og slå leir. Å forsøke på å dra videre over denne ulendte is, som var verre enn noe vi hadde sett før, var det liten mening i; vi vilde ikke komme langt om dagen, og med våre korte stubbkjelker kunde det lett lete for meget på kajakkene i alle disse skrugarer og koss — og så blev vi da liggende der døgn efter døgn, og ventet på at vinden skulde gi sig eller snu. Men blåse gjorde det ustanselig fra samme kanten, og bedre blev det ikke da det kom en del sne som for alvor gjorde isen rent ufremkommelig. Stillingen var ikke nettop hyggelig: ut for oss svære opbrutte hav-isen stappende tett — og gudene må vite om den åpner sig igjen iår —, et godt stykke innenfor oss et land[10] som så alt annet enn innbydende ut til å overvintre i, omkring oss den ufremkommelige isen, og nisten vår sterkt på hellingen. Hvor sydkysten av landet og Eira Harbour nu stod for oss som et helt Kanaans land! Vi syntes at bare vi var fremme der, var alle sorger slukt; der håpet vi jo å finne Leigh-Smiths hytte, eller iallfall noen levninger efter den, så vi fikk noe å bo i, og så trodde vi det måtte være lett å finne vilt der, hvor det visst var meget åpent vann. Vi angret også på at vi ikke hadde skutt noen sel mens vi ennu hadde lett for det. Den natten vi drog fra vår siste teltplass var det ikke vondt om dem. Som Johansen stod ved iskanten og laget kajakken sin til, dukket med ett et selhode op like foran ham; han syntes det var en art han ikke hadde sett før, og ropte på mig. Men i det samme kom det ene hodet op efter det andre bortefter vannflaten, tyst og stilt, 10—20 i tallet, og stod rundt og glante på ham med de svære øinene sine. Han blev helt fælen, syntes det lignet spøkeri, og så forsvant de like så lydløst som de var kommet. Jeg trøstet ham med at det virkelig var en sel vi ikke hadde sett før på turen; det var unge grønlandsseler (phoca groenlandica). Av dem så vi flere flokker senere på dagen også.

Imens fordrev vi tiden som best vi kunde, mest med å sove. Nettop som jeg ut på morgensiden natten mellem 21. og 22. lå og tenkte på hvad det skulde bli av oss hvis ikke isen slaknet op snart og vi ikke fikk skaffet oss ny kjøttforsyning, hørte jeg noe tasse og røre på sig utenfor. Det kunde som vanlig være skruing i isen, men det lignet mere noe som gikk — jeg skvatt op. Så hørte jeg det snøftet tett ved teltveggen. Jeg tittet ut gjennem noen huller på den ene siden; der var ingenting, så gjennem et stort hull i veggen på den andre siden — jo, der gikk en svær rusk like utenfor. Den fikk nok i det samme øie på mig i hullet og lusket litt av veien, men stanset igjen og glodde. I en fart hadde jeg revet børsen ned fra teltstokken, stakk den ut gjennem hullet, og sendte bjørnen kulen midt i bringen. Den stupte forover, men reiste sig og kavet sig unda. Så det andre løp i siden. Den sjanglet ennu litt, men så falt den mellem noen koss et stykke fra oss. En usedvanlig svær hanbjørn. Der var foreløbig våre sorger for maten slukt. Vinden derimot fortsatte ufortrødent på samme vis. Da det var dårlig le der vi lå, og vi dessuten var uhyggelig nær iskanten og garen, som det stadig skrudde i, flyttet vi lenger inn på fast-isen, hvor vi fremdeles ligger.

Vi var en tur i land[11] igår, for å se hvordan utsiktene vilde være om vi skulde bli nødt til å overvintre her. Jeg hadde håpet på å finne flatere is lenger inn; men verre og verre blev det jo nærmere vi kom land, og innerst inne ved odden var den tårnet op mot stranden så en mest ikke kunde komme frem; flakene var stablet høit op mot selve breveggen. Vi gikk op på breen for å få utsikt. Et stykke inn i sundet nord for odden så isen ut til å være flatere, mere lik fjord-is; men ingensteds øinet vi råker, hvor det kunde være håp om seljakt. Plass for en hytte var det heller ikke på denne kant. Derimot fant vi på sydsiden av odden en ganske innbydende flekk, hvor grunnen var noenlunde jevn, med litt grønt og gress, og hvor der var sten og mose nok til å bygge av. Men utenfor lå også der isen i et forvirret kaos, og der var ingen råker hvor en kunde vente å finne sel. Vi trøstet oss med at der var bjørneslag nok overalt, og bjørn vilde vel, i tilfelle, bli vår eneste tilflukt både til mat og klær. I fjellveggene over oss hekket masser av alkekonger, som overalt i bergene vi har fart forbi; en rev så vi også. Vi var begge enige om at det vel kunde gå an å overvintre på dette sted; men vi håpet at det var både første og siste gang vi hadde foten i land der. Adkomsten var så slem at vi knapt forstod hvordan vi skulde få kjelker og kajakker fraktet inn der. — Idag er endelig det lengselsfullt ventede omslag i været kommet; i natt stilnet sydvesten av, og barometret, som jeg dagstøtt har banket på for å få til å gå op, har endelig tatt på å stige så smått, og vinden har begynt fra den motsatte kant. Nu gjelder det om den vil holde sig der, og om den vil være istand til å drive isen ut igjen.»

Her kommer et stort hull i mine dagboksoptegnelser, og det er først langt på vinteren (fredag den 6. desember) jeg tar mig sammen og får lappet igjen det hullet.

«Efter å ha skrevet i dagboken den 24. august tørnet jeg ut for å finne en likere leirplass med mere le, da vinden var kantret og nu stod rett på teltet. Jeg fant en ypperlig teltplass, og vi var alt i ferd med å flytte dit, da vi med ett opdaget at isen hadde slitnet av på innsiden av oss — der var alt en bred råk. Gjerne vilde vi jo det skulde åpne sig, men ikke på innsiden, og nu gjaldt det for enhver pris å komme over på den faste isen igjen for ikke å drive til havs med pakken. Men vinden hadde øket til stiv kuling, og det var mer enn tvilsomt om vi kunde greie å ro op mot den, selv om det ikke var lengere stykket enn over råken. Den blev også hurtig bredere og bredere. Vi fikk dog se til å gjøre et forsøk, og drog i vei langsefter den til et sted lenger øst hvor vi mente det skulde være litt mere le til å få sette kajakkene på vannet. Men heller ikke der vilde det være lett å få dem ut, hvis en ikke vilde ha dem fylt av vann. Det blåste så rokket gjøv bortover sjøen og skumsprøiten blev kastet langt inn over isen. Det var knapt annet å gjøre enn å slå leir og vente på bedre tider. Vi trengte da et le, for ikke å få teltet flenget av vinden; men alt vi lette, og alt vi tråkket frem og tilbake, så var det ikke et blivende sted å finne, og til slutt måtte vi nøie oss med et skralt le bak en liten haug. Men vi hadde ikke ligget lenge før vindstøtene tok slike tak i teltet at vi fant det rådeligst å ta det ned for ikke å få det ødelagt. Nu kunde vi sove trygt i våre poser under det nedrevne telt og la vinden rase henover oss. Efter en stund våknet jeg og merket at det hadde løiet adskillig, så vi igjen kunde reise teltet, og jeg krøp ut igjen for å se på været. Mindre gledelig overrasket blev jeg ved å opdage at vi alt var langt til havs; vi måtte være drevet en mil eller to fra land, og mellem oss og det lå åpne sjøen; det var blitt ganske lavt fjernt der borte i himmelbrynet. Imens hadde dog været bedret sig en god del, og vi drog igjen avsted til iskanten for å se å få kajakkene ut. Men det var ikke lett. Ennu blåste det sterkt, og der stod adskillig sjø på. Dertil kom at det lå mange løsflak utenfor oss, og de var i sterk bevegelse, så en måtte være på sin post for ikke å få kajakkene knust mellem dem. Efter noen forgjeves forsøk var vi endelig flott, men bare for å finne at vinden og sjøen var for sterk; vi vilde ikke kunne gjøre stor fremgang mot dem. Vår eneste utvei var å seile, om det skulde kunne gå an. Vi la til ved en isodde, fikk kajakkene surret sammen, masten op, og stakk så igjen i sjøen. Snart hadde vi vårt ene seil heist, og til vår store tilfredshet så vi nu at det gikk, og gikk bra. Endelig skulde vi da kunne si den is farvel hvor vi hadde måttet legge igjen vårt håp om å nå hjem iår. Vi drev på å seile time efter time, og godt gikk det; men så blev vinden vel løi for vårt ene seil, og jeg våget å sette hele dobbeltseilet. Men vi hadde knapt fått det op før vinden igjen tok i, og vi skar brusende gjennem vannet. Snart blev det vel meget; sjøen slo innover le kajakk, masten gav sig betenkelig, og det så mindre hyggelig ut; det gjaldt bare å få seilene ned fortest mulig. Det ene seil blev igjen satt, og vi var nu for en god stund kurert for å forsøke noe mere.»

Det ség jevnt og godt frem hele dagen; nu måtte endelig en gang det vanskelige forberg til, som vi hadde ligget og sett på en hel uke; men det var først om kvelden vi nådde forbi det, og nu løiet vinden så meget at hele dobbeltseilet igjen måtte op, og enda gikk det smått. Vi holdt det gående utover natten videre langs landet, bestemt på å nytte vinden lengst mulig. Vi kom forbi en lav odde, dekket av en svakt skrånende bre; utenfor lå mange øer, dem som vi mente hadde holdt isen fast. Litt lengere frem kom vi under noen høie basaltvegger, og her blev vinden helt løi; da det dessuten var usiktbart, og vi kunde skimte land og øer både innenfor og utenfor oss, så vi ikke visste hvor vi skulde styre hen, la vi til her, drog kajakkene på land, reiste teltet, og kokte oss et godt måltid varm mat, som smakte fortrinlig i bevisstheten om at vi hadde gjort et godt dagsverk. Over våre hoder holdt imens alkekongene opefter bergveggen et syndig leven, trolig

hjulpet av ismåker, krykkjer, blåmåker og tyvjoer. Sove gjorde vi dog
En vakker gjest. Fot. 11. august 1895.
En vakker gjest. Fot. 11. august 1895.
I våre enkelt-kajakker. Fot. tatt ved Kapp Flora juli 1896.
I våre enkelt-kajakker. Fot. tatt ved Kapp Flora juli 1896.

like godt. Det var et vakkert fjell, dette. Det bestod av den vakreste søilebasalt en kunde ønske sig; med sine murstrevere og nisjer opefter veggen, sin uendelighet av takker og spir langs efter alle kammene, minnet det om Milano-domen. Fra øverst til nederst bare søile ved søile; ved foten forsvant de alle i uren.

Da vi tørnet ut næste morgen, hadde været klarnet så vidt at vi bedre kunde se hvor vi skulde fare. Det så ut til at en dyp bred fjord, eller et sund, skar sig inn østover foran oss; vår vei gikk tydeligvis utenom en odde vi omtrent hadde i SSV på den andre siden av fjorden. I den retning så farvannet ut til å være åpent, mens der lenger inne lå fast is, og utover til havs lå drivisen overalt; gjennem skoddeluften kunde vi også der ute skimte flere øer.[12] Vi drog avgårde og kom igjennem så vi fikk farvannet fullstendig åpent foran oss like forbi odden der langt forut. Det begynte å blåse litt ut fra fjorden, og vi håpet det skulde bli god medbør, men det blev det ikke noe av. Vi hadde ikke rodd langt før vinden tok i fra den motsatte kant, ute fra sydvest. Den øket fort, og snart gikk det høi sjø, himmelen mørknet til i syd, det så ut til styggvær. Ennu var det flere mil igjen til landet på den andre siden av fjorden; det kunde bli mange timers hård roing før vi nådde dit. Lite lokkende så dette landet ut også, som det lå der helt bredekt fra øverst like ned til stranden; bare på ett sted stakk litt berg frem i dagen. I le av oss hadde vi den faste iskanten, lav og uten beskyttelse; sjøen stod rett på den; ikke vilde det være godt om en skulde bli nødt til å søke tilflukt der. Best var det å søke under land, og se hvorledes det blev med været; utsikten til igjen å komme fast i drivisen likte vi ikke; vi hadde hatt nok av den nu — og så bar det da mot et land som vi hadde et stykke bak oss, og som så innbydende ut. Skulde galt være, kunde det nok være en bra vinterplass å finne der.

Knapt hadde jeg satt foten på land, før jeg fikk se bjørn i stranden et stykke innenfor. Den kom lunkende langs stranden, og vi la oss rolig ned og ventet. Like foran oss fikk den øie på sporene våre i sneen, og mens den snuste på dem, sendte Johansen den en kule bak bogen. Den brølte og vilde legge på sprang; men ryggraden var skutt over, så bakkroppen var lammet og nektet tjeneste. Forvirret satte bjørnen sig på enden og bet og slet i baklabbene sine, så blodet rant av dem — det var som den vilde tukte dem til å gjøre sin plikt; så prøvde den igjen å komme avsted; men det blev det samme, bakkroppen hang og slepte efter; den kunde bare kare sig frem på forbenene, og det gikk rundt i ring med den. En kule i skallen endte dens lidelser.

Efterat vi hadde flådd den, tok jeg en tur innover for å se på vårt nye rike, og blev nu ikke lite overrasket ved å se to hvalrosser ligge rolig på isen tett ved der jeg først hadde fått øie på bjørnen.[13] I sjøen utenfor så vi også en hvalross, som stadig stakk hodet op og pustet så det hørtes lang vei. En stund senere så jeg den nærme sig iskanten og forsvinne, for å dukke op i tidevanns-råken kloss i stranden, et godt stykke inne i isen. Den huket sine svære tenner op på iskanten mens den lå og pustet godt ut, aldeles som en anstrengt svømmer. Så heiste den sig høit op på tennene og glante innover isen efter de andre som lå der, og dukket så under igjen. Snart kom den op med brask og bram lenger inne, og den samme manøvre gjentok sig. Det er ikke vakkert et slikt hvalrosshode, som det stikker op av isen. Med sine svære huggtenner, de strie værbørstene og sin klumpete form har det noe vilt, trollaktig ved sig, som jeg lett kan forstå kunde inngyte frykt i mere overtroiske tider og fremkalle tanken på de fabeluhyrer som man i gamle dager lot disse hav vrimle av. Endelig kom den op i hullet som de andre lå ved; med tennene halte den sig et stykke op på kanten. Men nu blev det plutselig liv i den største av dem som lå der, en svær gammel okse. Den gryntet uværsspående og kastet sig urolig. Den nykomne bukket hodet ærbødig ned mot isen; men aket sig snart forsiktig op på flaket, så den fikk tak med fremsveiven og drog sig innpå et stykke. Nu kom den gamle okse helt i harnisk; den fikk snudd sig rundt, brølte, og humpet mot den nykomne for å hugge sine veldige tenner i ryggen på den. Denne, som syntes å kunne måle sig med den andre både i tenner og størrelse, bukket sig likevel ydmykt og la sig med hodet ned på isen, som en slave for sin sultan. Gammeloksen vendte sig igjen til sin kamerat og la sig til ro som før; men så snart nykomlingen rørte på sig igjen, efter å ha ligget en stund i trællestilling, gryntet gammeloksen og hugg efter den, og atter rygget den ærbødig. Dette gjentok sig flere ganger. Efter megen manøvrering frem og tilbake, fikk den nykomne omsider dradd sig inn på flaket og til slutt op på siden av de andre. Jeg trodde her var erotikk med i spillet, men opdaget siden at de nok var hanner alle tre. Men det er nu engang på denne vennlige vis gjester blir mottatt hos hvalrossene. Det synes mest å være en utvalgt i flokken som har denne vertsplikt; jeg skulde nærmest tro at det er anføreren som gjør sin verdighet gjeldende, og som vil innprente hver nykommen at det er ham de skal lystre. De må være svært selskapelig anlagt, disse dyrene, for tross denne behandling søker de hverandre stadig og legger sig alltid tett sammen. Da vi noe senere kom tilbake for å se på dem, var der kommet enda en, og innen næste dag lå det seks stykker ved siden av hverandre. En skulde ikke lett kunne se at det er levende dyr, de klumpene som ligger der på isen. Med hodene trukket inn og baksveivene flatt opunder maven kan de ligge urørlige time efter time som veldige rullepølser. En kan skjønne de karene ligger trygt og ingenting frykter i verden.

Efter å ha sett oss mett på hvalrossene på nært hold gikk vi tilbake, kokte oss et godt mål av den nyslaktede bjørn, og la oss til å sove. På stranden nedenfor teltet holdt ismåkene et syndig leven. I snesevis hadde de samlet sig fra alle kanter, og aldri kunde de bli enige om den rettferdige fordeling av bjørnetarmene; de sloss ustanselig og fylte luften med sine iltre skrik. Et av naturens uberegnelige luner — å gjøre de fuglene så vakre, men gi dem så stygg en stemme. Litt på avstand satt stormåkene gravitetisk og så til og utstøtte noe mere melodiske toner. Ute på sjøen pustet og brølte hvalrossene uophørlig. Men alt gikk upåaktet hen over de to trette kjemper i teltet; de sov trygt med bar mark som underlag. Utpå natten våknet vi dog ved en eiendommelig lyd; det var aldeles som et menneske som sutret og gråt og bar sig ille. Jeg skvatt op og så ut av gluggen: Der stod to bjørner nede ved bjørnekjøttet vårt. Det var en binne med unge, som begge snuste på blodsporene i sneen, mens binnen uavlatelig jamret sig, som den gråt over en kjær avdød. Jeg var ikke sen om å få tak i børsen og skulde stikke den forsiktig ut, da hun fikk øie på mig i gluggen, og avsted bar det med begge to, moren foran og vesleungen piltende efter, så fort den kunde. Jeg lot dem rolig løpe; vi hadde jo ingen bruk for dem. Og så snudde vi oss rundt og sov videre.

Den stormen vi hadde vært redd for, blev det ikke noe av med. Det blåste ellers nok til å rive og slite slemt i det tynnslitte teltet vårt. Og le hadde vi ikke der vi lå. Næste dag håpet vi på å kunne fare videre, men fant til vår skuffelse at veien var stengt; vinden hadde satt isen inn igjen. Foreløbig måtte vi bli hvor vi var; men så vilde vi også gjøre oss det hyggelig. Først og fremst gjaldt det å finne sig en lun teltplass med godt le. Men slik en var ikke å finne. Det var ikke annet for enn at vi fikk se til å bygge op noe. Vi brøt sten i uren, og slepte sammen det vi orket. Det eneste redskap vi hadde til å bryte med var en avskåren kjelkemei; mest fikk vi bruke tørre nevene. Vi holdt det gående og bygget utover natten; det vi først bare hadde tenkt til en stengar mot vinden, blev litt efter litt til fire vegger, og nu holdt vi på helt til vi hadde en liten hytte ferdig. Rar var den ikke denne hytten, det skal gudene vite; ikke så lang at mine seks fot kunde ligge i rett linje der inne — jeg måtte stikke benene ut gjennem døren — og nettop så bred at vi kunde ligge to ved siden av hverandre, og dessuten få plass til kokeapparatet. Med høiden var det likevel verst. Ligge var det jo plass til; men å sitte opreist på folkelig vis var en umulighet for mig. Taket var vårt grisne og skrøpelige silketelt, som blev bredt utover ski og bambusstenger. Døren lukket vi med trøiene våre, og veggene var utette, så en så dagen mellem stenene på alle kanter. Vi kalte den siden for hulen, og en fæl hule var det også; men nu var vi like fullt stolte av vårt byggverk. Blåse ned skulde det iallfall ikke, om det enn blåste tvers igjennem det. Da vi hadde fått vårt bjørneskinn inn som underlag, lå lunt og godt i posen og hadde en dugelig kjøttgryte surrende over tranlampen, syntes vi det var koselig å være til. At det røk en god del, så vi blev surøiet og tårene silte i bekker nedover kinnet, det var ikke i stand til å ødelegge vår tilfredshet.

  1. Den første øen kalte jeg Evas Ø, den annen Livs Ø, og den lille vi her var oppe på Adelaides Ø. Den fjerde ø sønnenfor var kanskje allerede sett av Payer, og av ham kalt Freeden Insel. Hele øgruppen gav jeg navnet Hvidtenland.
  2. Houens Ø.
  3. Disse øer og små holmer må det være Payer under ett har kalt Coburg-Øene, men deres innbyrdes beliggenhet er feilaktig angitt på hans kart, idet den større ø, som jeg har kalt Torups Ø, ikke ligger på nordsiden av de mindre holmer, men på sydsiden.
  4. Torups Ø.
  5. Denne farve skyldes en mikroskopisk, vakker rød alge som vokser på sneen. Der var også i denne sne gulgrønne partier, som sikkert skyldes en annen algeart.
  6. Det viste sig senere å være Kronprins Rudolfs Land.
  7. Dette fjell må være Payers Kapp Felder. Jeg mener å kunne gjenkjenne det på en av hans skisser tatt fra Kapp Brorok.
  8. Ut for Brøggers Forberg.
  9. Clements Markhams Forberg.
  10. Hellands Forberg.
  11. Hellands Forberg.
  12. Disse tre øer, hvis beliggenhet vi senere fikk bestemt ved peilinger, og som vi så fra vår vinterhytte, må det antagelig være Jackson har tatt for Kong Oscars Land. Som følge av at han bare har sett dem fra et punkt helt syd på 81°, har han kommet til å legge dem 40 minutter for langt nord (på 82°), idet han har overskattet avstanden.
  13. Allerede dette syntes jeg viste hvor lite hvalrossen vører bjørnen, og at denne nødig innlater sig med den. Det fikk jeg senere mer avgjørende beviser på.