Fram over Polhavet 2/2

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
H. Aschehoug & Co. (2s. 22-37).
S
å endelig ved middagstid den 14. mars drog vi da fra «Fram»

under dundrende salutt. For tredje gang tok vi avskjed. Noen av kameratene fulgte et stykke på vei. Sverdrup vendte snart om for å nå til middagen klokken 1 ombord. Det var på toppen av et koss vi to sa farvel til hinannen. «Fram» lå der bak oss. Jeg minnes ennu hvor jeg stod og så efter ham, der han lett og ledig for hjemover på skiene. Det var som jeg ønsket å slå følge for igjen å kunne benkes i den lune salong; jeg visste for vel at der lå et liv av slit foran mig, og at lang tid skulde gå før en atter kunde spise og hvile sig under et lunt tak; men at den tid skulde bli så lang som den i virkeligheten blev, hadde vel ingen av oss den gangen trodd. Vi mente alle nærmest at enten lyktes ferden og vi kom hjem samme år, eller også lyktes den ikke.

En stund efter at Sverdrup var gått måtte også Mogstad vende om. Han hadde tenkt å følge med til næste dag; men de svære ulveskinnsbuksene hans holdt på å renne fulle av svette, sa han, og så måtte han jo tilbake til ovnsvarmen ombord for å tørke. Så var det da Scott-Hansen, Hendriksen og Pettersen som drev på og svettet med hver sin bør på ryggen. Det var næsten slemt for dem å følge oss når det gikk over flat is, så fort fór vi; men møtte vi skrugarer, stanset det op, og kjelkene måtte hjelpes over. På et sted var skrugaren så slem at vi måtte bære kjelkene et langt stykke. Da vi efter adskillig slit var kommet på den andre siden, ristet Peder tvilrådig på hodet og sa til Johansen at vi kom nok til å møte meget slik stygghet og slite nok vondt før vi fikk spist så meget av lasten at kjelkene blev lette å frakte over. Nu fulgte en lengere strekning med stygg is, og Peder blev mer og mer betenkelig for vår fremtid; men ut på kvelden blev det igjen noe jevnere, og vi fór hurtigere frem. Da vi stanset klokken 6, viste distansehjulet at vi var kommet vel halvannen mil[1] frem, og det var jo ikke så ille til første dagen å være. Vi hadde en hyggelig kveld i teltet, som så vidt kunde rumme alle fem.

Kameratene hadde ingen sovepose med sig; isteden laget de sig en lav og lun liten snehytte, og i sine ulveskinnsklær sov de nokså godt der inne om natten. Jeg var tidlig våken næste morgen; men da jeg krøp ut av teltet, fant jeg at der likevel var én tidligere på benene enn jeg, og det var Pettersen; han var blitt vekket av kulden, og spaserte frem og tilbake for å få varme i de stivnede lemmene igjen. Nu hadde han forsøkt det også, sa han; ikke hadde han trodd at det skulde gått an å sove inne i sneen; men det hadde virkelig ikke vært så verst, mente han. Han vilde nok ikke riktig innrømme han hadde frosset, og at det var grunnen til at han hadde tørnet ut så tidlig.

Så hadde vi da den siste hyggelige frokost sammen, kjelkene blev gjort istand, hundene blev spent for, et håndtrykk til kameratene — der blev ikke nettop vekslet mange ordene — og så bar det ut i ensomheten. Peder ristet vemodig på hodet da vi fór, og da jeg langt borte vendte mig om, så jeg hans skikkelse på toppen av kosset, han stod ennu og så efter oss. Det var visst i triste tanker; kanskje trodde han det var siste gang han hadde talt med oss.

Vi fant store sletter, og det bar fort frem, lengere og lengere bort fra kameratene og inn i det ukjente, hvor vi to og hundene nu skulde ferdes alene i måneder. «Fram»s rigg var for lenge siden forsvunnet bak isranden. Hyppig møtte vi skrugarer og ujevn is, hvor kjelkene måtte hjelpes og stundom bæres over. Ofte hendte det også at de kantret, og da var det et tungt løft å få dem på rett kjøl igjen. Nokså utkjørt efter alt dette tunge slitet stanset vi endelig klokken 6 om eftermiddagen og var da kommet 1 1/4 mil frem den dag. Det var ikke slike dagsmarsjer som jeg hadde regnet på; men kjelkene letnet jo dag for dag, og så håpet vi isen efter hvert skulde bli bedre å fare over nordefter. Dette syntes også en stund å være tilfelle. Søndag den 17. mars sier jeg således i dagboken: «Isen ser ut til å bli jevnere og penere jo lengere vi kommer nord; traff imidlertid igår ved middag en råk som nødte oss til en lang omvei.[2] Klokken halv seks om eftermiddagen var vi dog kommet 1 ¼ mil frem og vel så det. Da vi nettop nådde en vakker teltplass og hundene var trette, stanset vi. Laveste temperatur i natt var ÷ 42,8°.»

De følgende dager hadde vi stadig jevnere is, og dagsmarsjene var ofte 2 mil og mere enn det. Av og til kunde der jo komme uhell som stanset oss. Som f. eks. at en dag en skarp ispigg som stakk op, skar hull på en sekk med fiskemel, så all den deilige maten rant ut over isen. Det tok oss over en time å få samlet melet op igjen og få skaden bøtt. Så røk distansehjulet i stykker, det satte sig i beknip i noe ujevn is, — og så gikk noen timer med til å surre det i stand. Men stadig bar det da nordover. Ofte over store vide sletter som en syntes måtte strekke sig like til polen. Stundom også gjennem strøk hvor isen var «ualmindelig svær, med høie hauger, så det så ut som et snedekt bakkeland». Det var sikkerlig meget gammel is, som i lang tid må ha drevet i Polhavet på sin vei fra det sibiriske hav mot Grønlands østkyst og som år efter år har vært utsatt for svære skruinger; høie koss og hauger som har dannet sig under skruingene er så sommer efter sommer avsmeltet i solstrålene, for om vinteren atter å dekkes av svære snefonner, så de nu hadde antatt former som mer lignet isfjell enn opskrudd hav-is.

Onsdag den 20. mars heter det i dagboken: «Deilig vær å fare i, med vakker solnedgang, men noe koldt, især om nettene i posen (det var ÷ 41° og ÷ 42°). Isen ser ut til å bli jevnere jo lengere vi kommer frem, og på sine steder er det som å fare over innlandsis. Drar det på slik, skal det gå som en dans det hele.» Den dag mistet vi distansehjulet vårt; vi merket det først en stund efter, og da jeg ikke visste hvor langt det kunde bli å gå tilbake, fant jeg det ikke umaken verd å vende om og lete efter det. Det gjorde at vi siden bare kunde gjette oss til hvor lange dagsmarsjene var. Vi hadde også et annet uhell den dag. En av hundene, som het Livjegeren, var blitt så dårlig at han ikke kunde trekke lenger, og vi lot ham gå løs. Det var først langt på dagen vi la merke til at han ikke var med — han var blitt liggende igjen på teltplassen, og jeg måtte stryke tilbake på ski for å hente ham.

«Torsdag den 21. mars. Klokken 9 formiddag ÷ 42° (minimum om natten ÷ 44°). Klart, som hver dag. Strålende vakkert vær, herlig å fare, men noe koldt om nettene — med kvikksølvet slik til stadighet frosset. Å lappe finnsko i den temperaturen her inne i teltet, mens nesen så saktelig fryser bort, er heller ikke bare søtt. Men allting er en overgang, sa reven, han blev flådd, og dagen og lyset og varmen er jo foran oss; det går mot en fest.»

«Fredag den 22. mars. Deilig is å komme frem over; det går bedre og bedre. Holdt på fra omkring klokken halv tolv om formiddagen til klokken halv ni om kvelden igår og gjorde da vel våre 3 mil, håper jeg. Vi skulde altså være på 85°. Det eneste ubehagelige nu er kulden. Klærne forvandler sig mer og mer til isbrynjer om dagen og våte omslag om nettene. Ullteppene likeså. Soveposene blir stadig tyngre av fuktigheten, som fryser i hårene. Samme klare uforanderlige vær dag efter dag. Nu lenges vi begge efter avveksling, gjerne litt overskyet med litt mere mildhet. Temperaturen om natten ÷ 42,7°.»

Ved en observasjon som jeg tok senere om middagen viste det sig at vår bredde den dag skulde være 85° 9’ n. br.

«Lørdag den 23. mars. På grunn av observasjon, surring av kjelken., lapping av sekker og meget annet slikt som ikke er så hyggelig å drive med i den lave temperatur, kom vi først avsted klokken 3 om eftermiddagen igår. Vi holdt på til klokken 9 om kvelden, da vi stanset oppe i noe av den styggeste is vi har sett i det siste. — Det er det samme strålende solskinn; men igår eftermiddag tiltok vinddraget som vi har hatt fra nordost alle disse dagene, og det var temmelig surt. Vi kom over en stor tilfrosset klare igår kveld; det så mest ut som en stor innsjø.» Det kunde ikke være så lenge siden den klaren var dannet; isen var ennu nokså tynn på den. Det er underlig at slike klarer skal kunne opstå på den tiden av året deroppe.

Fra nu av var det slutt med den flate isen, som det bare hadde vært en lyst å fare over, og vi fikk ofte store hindringer å kjempe med. Søndag den 24. mars heter det: «Mindre god is. Igår var en slitsom dag. Vi kom vel litt frem da også; men jeg tør knapt anslå det til mer enn halvannen mil. Disse evindelige løft på de tunglastede kjelker er vel skikket til å sette en arm rygg ut av humør. — — Vi stanset omkring klokken halv ni om kvelden. Det er påtagelig hvorledes hver dag blir lengere og solen går senere ned; om noen få dager har vi altså midnattssol. — Vi slaktet «Livjegeren» igår kveld og hadde et surt arbeide med å flå den.» Det var den første hund som blev drept; siden kom mange efter. Det var noe av det ubehageligste arbeide vi hadde på turen, ikke minst nu i begynnelsen, da det var så koldt. Da denne første hunden blev lemmet op og servert for de andre, var det mange av dem som heller stod og sultet hele natten enn de vilde røre den maten. Men efterhvert som dagene gikk og de blev mer utslitt, lærte de å sette pris på hundekjøtt også, og senere var vi ikke alltid så omhyggelige som å flå det slaktede dyr engang, men lemmet det op med hud og hår.

De følgende dager var isen stundimellem noe bedre; men som oftest var den slem, og vi blev mer og mer slitne av det uavlatelige kjak med å hjelpe hundene, reise kjelkene hver gang de kantret, og trekke eller bære dem over koss og ulende. Stundom kunde vi være så søvnige om kvelden at øinene lukket sig og vi sovnet der vi gikk. Det hendte at hodet duppet og jeg våknet ved at jeg stupte forover på skiene. Så stanset vi da efter å ha søkt oss ut en teltplass bak et koss eller en skrugar hvor der var litt le for vinden. Mens Johansen tok sig av hundene, gav dem mat o. s. v., falt det gjerne i min lodd å reise teltet, fylle kokeapparatet og tende lampen for snarest å få kveldsmaten istand. En dag var det gjerne lapskaus, laget av pemmikan og tørrede poteter, en annen dag fiskegratin, laget av fiskemel, hvetemel og smør, en tredje dag kunde det være ertesuppe, bønnesuppe eller linsesuppe med brød og pemmikan til. Den smakte herlig all denne maten. Mest i kurs hos Johansen stod gjerne lapskausen, mens jeg var litt i tvil om ikke fiskegratinen var enda bedre; efter hvert som tiden led, gikk han også over til min mening, og fiskegratinen rangerte høiest av alt.

Så snart Johansen var ferdig med hundene, og de forskjellige poser med matvarer for kveldsmat og frokost var bragt inn i teltet, og likeså de to sekkene med våre private saker,[3] blev soveposen bredt ut, teltdøren blev omhyggelig lukket til, og vi krøp ned i posen for å begynne å tine op våre klær. Dette var mindre behagelig. I dagens løp samlet nemlig den fuktige utdunstning fra legemet sig litt efter litt i våre ytterklær, frøs til is og gjorde dem til fullstendige ispansere. Om det hadde vært mulig å få trukket dem av oss, hadde de kunnet stå for sig selv; hver gang vi rørte oss knaste det høilydt i dem. De var så hårde og stive at f. eks. ermene på min trøie under gangen grov dype sår inn i kjøttet ved håndleddene. På den høire hånd kom det frost i et slikt sår, og det vidde sig daglig ut; jeg søkte å dekke det med bandasjer; men det var først sent på sommeren at det blev noenlunde helet, og merke efter det vil der vel bli bestandig. Når vi så om kveldene kom i soveposen med disse klærne, begynte isen langsomt å tine, og til dette gikk det med adskillig legemsvarme. Vi trykket oss tett sammen inne i posen og hikstet og hakket tenner; men det varte visst en time eller halvannen før vi kunde få litt av den varmen i kroppen vi så sårt lengtet efter. Nu endelig var klærne blitt våte og bøielige, for så på ny å fryse noen få minutter efter at vi hadde tørnet ut av posen om morgenen. Der var ikke tanke om å få tørk på dem under ferden så lenge kulden varte, da det stadig hopet sig op mer og mer fuktighet i dem. Det skulde ikke gjøre det bedre at vi måtte tørke vottene våre og det våte fottøiet — ladder, sennegress eller hvad det var — inne på brystet eller inne i bukselårene hver natt mens vi sov. Det var som å ligge med våte omslag bestandig, og det var ikke videre morsomt å putte dem inn på den stakkars kroppen disse våte, kolde sakene; men det var jo nødvendig, og da kan en gjøre meget. Til gjengjeld hadde vi da noenlunde tørre ting å ta på om morgenen, og på den visen greide vi oss godt.

Å, så søvnige vi var mens vi lå der i posen og frøs og ventet på at kveldsmaten skulde bli ferdig! Jeg som var kokk måtte se til så noenlunde å holde mig våken for å passe kokingen, og det lyktes jo stundom; men ofte våknet jeg for å finne at jeg hadde latt det koke meget for lenge. Endelig var maten ferdig, blev øst op og smakte som alltid fortreffelig. De øieblikkene var glanspunktene i vår tilværelse som vi hele dagen stundet mot. Men ofte var vi så trette at øinene ség sammen, og vi sovnet med skjeen på vei fra koppen til munnen, så hånden falt død ned og maten skvatt utover.

Efter kveldsmaten tillot vi oss gjerne den luksus å lage litt ekstra drikke: vann så varmt som vi kunde tåle det, med tørret mysepulver opi. Det smakte noe likt kokt melk, og vi syntes det var vidunderlig velgjørende, det varmet like ned i stortåen. Så grov vi oss dypt ned i posen, spente lokket omhyggelig igjen, krøp tett sammen og sov snart de rettferdiges søvn. Men ennu i drømme drev vi i ett vekk på med å slite på kjelkene og drive hundene frem — nordover, nordover! Jeg våknet ofte ved å høre Johansen rope i søvne på «Pan» eller «Barrabas» eller «Klapperslangen»: «Vil du frem, din dævel!» — «Brr, brr, helvetes bikkjer; — sass! sass! Nei, nu bærer det pokker i vold med hele kjelken»

Vi syntes begge det var nokså bra i posen når vi først hadde fått varmen i kroppen; men svært varmt kan det vel like fullt ikke ha vært, for da jeg våknet en natt hadde jeg frosset fingertuppene bort på begge hender.

Imens sov hundene i sneen utenfor.

Om morgenen måtte jeg som kokk tørne ut først for å koke frokosten; det tok en times tid. Annen hver morgen var det gjerne chokolade, smørbrød og pemmikan, de andre morgener smørgrøt (av hvetemel, vann og smør), havregrynsgrøt eller noe lignende, og dertil melk, laget av vann og mysepulver. Når maten var ferdig, blev Johansen purret. Vi satt oppe i soveposen, med et av ullteppene som duk ovenpå, og der blev dekket op, og vi hadde en hyggelig frokost; skrev bakefter litt i våre dagbøker, — og så skulde vi ut. Men som vi var trette! Hvor meget jeg ofte skulde gitt for å ha fått krype ned i bunnen av posen igjen og sove videre døgnet rundt; jeg syntes det måtte være livets høieste nytelse. Men det gjaldt å komme nordover, nordover. Vi rigget oss til, og så ut i kulden for å gjøre kjelkene i stand, greie hundelinene op, spenne hundene for og komme avsted snarest mulig. Å, slik som vi de sure dagene lengtet efter våre varme ulveskinnspelser som lå igjen i «Fram»!

Og så drog vi da. Selv gikk jeg foran for å finne vei gjennem denne humpete isen; efter kom kjelken med min kajakk. Hundene lærte snart å følge; men for hver ujevnhet stanset de, og hvis en så ikke bare ved et tilrop kunde få dem alle til å ta i igjen på én gang og få kjelken over, måtte en tilbake for å banke dem eller hjelpe dem, alt efter som omstendighetene kunde være. Johansen fulgte så bakefter med de to andre kjelkene, snart skrikende til hundene at de måtte dra på, snart bankende, snart slitende på kjelkene over de slemme skrugarene. Det lar sig ikke nekte at det var en mishandling av de stakkars dyrene som en ofte må tenke tilbake på med gru. Det kan grøsse i mig når jeg minnes hvorledes vi ubarmhjertig kunde drive dem frem med tykke askestokker når de var stanset av tretthet, næsten uten evne til å røre sig lengere; det kunde skjære en i hjertet å se dem; men en vendte helst øinene bort og gjorde sig hård. Det var jo nødvendig. Frem måtte vi — for det måtte alle andre hensyn vike. Det er vemodig ved slik en ferd at en systematisk dreper alle bedre følelser og bare levner den hårdhjertede egoist igjen. Huff, når jeg tenker på alle de prektige dyrene som slet for oss så lenge de kunde røre en muskel, tro og uten å knurre, som aldri fikk takk, sjelden et vennlig ord, og daglig krympet sig under våre piskeslag, inntil øieblikket kom da de ikke kunde mer og døden befridde dem fra deres pinsler; når jeg minnes hvorledes de én efter én måtte late livet der oppe på de øde ismarkene som var vidne til deres troskap og opofrelse, — da kan der komme stunder av bitter selvbebreidelse.

Det gikk så meget tid for oss to alene bare med å slå leir, mate hundene, slakte dem, koke og greie sig om kvelden, og så bryte op og stelle sig i stand om morgenen, at det var vanskelig å få døgnet til å slå til, når en skulde gjøre ordentlige dagsmarsjer og dessuten få den søvn en trengte om natten. Men nu da nettene blev lyse, var det heller ikke så meget om å gjøre å holde døgnet, — vi drog avsted når det passet sig, hvad enten det var natt eller dag, stanset igjen efter som det høvde, og tok den søvn som kunde være nødvendig for folk og dyr. Som regel holdt jeg på at dagsmarsjene burde vare ni til ti timer. Midt på dagen hadde vi gjerne en middagsrast med litt å bite i, sedvanligvis noe brød og smør, med litt pemmikan eller leverpostei. De var sure disse middagene; vi søkte oss gjerne en god plass med le og pakket oss ganske inn i våre ulltepper, men like fullt bet vinden tvers igjennem oss mens vi satt der på kjelkene og spiste. Stundom bredte vi soveposen ut på isen, tok maten med oss og krøp godt ned i, men opnådde dog ikke å tine posen og klærne op mens vi lå der. Ofte syntes vi det var for surt dette også, og gikk da op og ned mens vi spiste for å holde varmen. Så måtte vi gjerne til med det ikke mindre sure arbeide å greie hundelinene. Vi var glad når vi endelig kunde dra i vei igjen. Om eftermiddagen var det som regel et stykke kjøttchokolade til manns.

De fleste arktiske sledereisende har klaget over den «arktiske tørst»; den har vært betraktet som et næsten uundgåelig onde under lange reiser over snemarker. Den forøkes hyppig ved at man spiser sne. Jeg hadde også forberedt mig på denne tørstfølelse, som vi led sterkt av på ferden over Grønland, og nu hadde vi tatt med lommeflasker (av ebonitt) som vi fylte med vann fra kokeapparatet om morgenen; ved å bære dem inne på brystet kunde vi verge dem mot kulden. Til min forbauselse opdaget jeg imidlertid snart at hele dagen kunde gå uten at jeg så godt som smakte vannet i min flaske; jo lenger det led dess mindre trang følte jeg til å drikke om dagen, og til slutt holdt jeg op å føre vann med mig. At vi så helt blev skånet for denne lidelse lå vel nærmest i at vi i vårt fortrinlige kokeapparat, med forbruk av et minimum av brensel, fikk kokt og smeltet så meget vann at vi kunde drikke alt vi vilde om morgenen.

«Fredag den 29. mars. Det gnager sig jo fremover; men smått går det. Isen er bare så måtelig, ikke som jeg hadde ventet den og som den tegnet i begynnelsen. Her er ofte svære skrugarer av uhyggelig utseende; de hefter meget. Dertil kommer at hundene begynner å bli temmelig langsomme og trege og næsten ikke er til å få frem. Og så disse uendelige greiinger av de stivfrosne trekktauene, som blir verre og verre å ha med å gjøre dess mere tvinn og dess flere knoper det kommer i dem. Uavlatelig hopper hundene over hverandre og inn mellem hverandre, og ikke mange minuttene efter at en har gjort linene fullstendig klare er de tvunnet sammen i en eneste floke igjen. Så stanser en av kjelkene på en isknultre; hundene hyler utålmodig for å komme efter kameratene som drog foran, én biter trekktauet over og setter avsted, så kanskje én eller to til: de må fanges inn, og linene må knopes sammen — å spleise dem skikkelig har en ikke tid til, og heller ikke er det noe lett arbeide i denne kulden. Slik går det uavlatelig i den ulendte is, og minst hver annen time må en stanse for å greie liner.

Vi drog avsted igår omtrent klokken 8 om morgenen og stanset så på lag klokken 5 om eftermiddagen. Efter middag blev plutselig den nordostvind vi har hatt hele tiden sterkere, og med én gang blev himmelen overtrukket. Vi hilste det med glede, da vi så et merke på værforandring i det og sannsynligvis en ende på denne evindelige kulden og det evindelige klarværet. Jeg tror heller ikke vi har tatt feil; igår kveld var temperaturen steget til ÷ 34°, og vi har hatt den beste natt i posen på lang tid. Nu da jeg holder på med å lage frokosten, ser jeg det er klart igjen, og solen skinner gjennem teltveggen.»

Den dag tok jeg en meridianobservasjon, som ikke satte oss lenger nord enn omtrent 85° 30’. Jeg kunde ikke skjønne dette; hadde trodd at vi måtte være omtrent på 86° nu, og antok derfor at der måtte være en eller annen feil ved observasjonen.

«Lørdag den 30. mars. Igår var en Tycho-Brahesdag. For det første fant vi meget ulende, hvor vi måtte gjøre adskillige kroker for å komme frem, så dagsmarsjen blev ikke lang, skjønt vi holdt på temmelig lenge. På slutten kom vi dog efter en god del strev inn på vakre sletter med gammel svær is, så jevn som vi ikke på lang tid har hatt. Men så blev vi stanset av noen stygge skrugarer, og det av verste slaget, med opskrudd svær is. Den siste garen var den slemmeste, og foran den var en svær sprekk i tykk-isen. Da den første kjelken skulde over der, falt hundene nedi og måtte hales op; sprekken var henved etpar mannshøider dyp. En hund, det var «Klapperslangen», vrengte selen av sig og fór avsted. Da næste kjelke skulde over, falt kjelken selv i sprekken, og vi var glad over at den ikke blev slått i småbeter. Vi måtte lesse den helt av for å få den op; så laste og surre på ny, og det kostet adskillig tid. Så måtte hundene kastes nedi og hales op på den andre siden. Siste kjelke gikk det så noenlunde med. Da vi hadde drevet på videre et stykke, kom den bortløpne hunden også tilbake. Endelig nådde vi en teltplass, fikk slått leir og fant at det var ÷ 43°, ikke nettop den behageligste temperatur å greie hundeliner i, når en må bruke såre, forfrosne bar-never som der snart ikke er mer skinn igjen på. Tilslutt var vi da i vår kjære pose, og primusen surret koselig. Men så, for å sette råke på motgangen, skulde det hende at den ikke vilde brenne. Jeg undersøkte den på alle kanter, men fant ingen feil. Johansen måtte igjen ut i kajakken efter reservebrenner og verktøi, mens jeg funderte. Endelig fant jeg ut at der var kommet is under lokket og at det derved opstod en lekkasje. Det var straks rettet, så kom der da fyr igjen. Da ertesuppen tilslutt var kokt klokken 5 om morgenen, smakte den usigelig godt. Nu klokken 3 om eftermiddagen tørner jeg ut igjen for å koke. Gud skje lov, godt og varmt har vi det da iallfall i posen; ellers vilde dette liv være uutholdelig.»

«Søndag den 31. mars. Igår kom da endelig det efterlengtede væromslag med sønnenvind og stigende temperatur. Idag tidlig var det ÷ 30°, hvad vi hilser som hel sommer. — På grunn av disse lovende utsikter var det i løftet stemning vi drog avsted igår, med vinden i ryggen, over god is. Og fort kom vi frem, og godt så alt ut. Da blev vi stanset av en råk som åpnet sig nettop idet vi skulde føre den første kjelken over. Den fikk vi såvidt over på den andre siden; men da vi skulde tilbake igjen og hente de andre, veltet et stort isstykke under Johansen, og han falt i vannet med begge benene. Imens videt råken sig stadig ut, og jeg gikk opefter og gikk nedefter og speidet efter en overgang uten å finne noen. Der stod vi — med en mann og en kjelke på den ene siden og to kjelker og en mann på den andre, og det tilmed en våt mann, og så en råk som gapte mer og mer imellem oss. Og kajakkene kunde ikke brukes for øieblikket — de utallige ganger kjelken. hadde kantret i skrugarer og annen stygghet, hadde ispigger og skarpe kanter skåret hull på kajakk-trekkene. Det var lystelige utsikter for natten: å bli liggende, jeg med teltet på den ene siden, han kanskje stivfrysende på den andre. Langt om lenge fant jeg ved en lang omvei et sted hvor jeg slapp over, og fikk så kjelkene sammen igjen. Men vi kunde ikke fortsette lenge, vi måtte slå leir — Johansens nederdel var nu bare is; dessuten var hans vindbukser blitt så flengt at de måtte bøtes.»

«Tirsdag den 2. april. Der er mange slags vanskeligheter å overvinne på denne ferden; en av de verste er hver dag å bli klar til å reise fra leirplassen, for alle de småting som må gjøres. Enda jeg var oppe for

å koke før klokken 7 søndag kveld, kom vi likevel ikke flott før
«Isen ser ikke pen ut forover.» Tegning av Erik Werenskiold.
«Isen ser ikke pen ut forover.»
Tegning av Erik Werenskiold.
I ujevn is.
I ujevn is.
Natteleir på ferden mot nord. Tegning av H. Egedius efter fot. mars 1895.
Natteleir på ferden mot nord. Tegning av H. Egedius efter fot. mars 1895.
Ventende på å finne vei. Tegning av H. Egedius efter fot. mars 1895.
Ventende på å finne vei. Tegning av H. Egedius efter fot. mars 1895.

henimot klokken 2 igår morges. Johansens kjelke måtte surres om, da innholdet av den ene krabben nu er spist op, og vi måtte legge en brødsekk isteden som underlag for kajakken. En annen krabbe måtte syes igjen, da det drysset pemmikan ut av den. Så måtte vi til å surre om igjen den kjelken brødsekken var tatt fra; men med det samme vi hadde surretauene løse var det like så godt å ta ut en forsyning poteter[4]. Under dette arbeidet opdaget vi at der var gått hull på fiskemelsekken; først ett som blev gjenbundet, så et stort, som måtte syes forsvarlig. Da så potetsekken igjen skulde ned, fant vi et stort hull der også, som måtte bindes for. Så skal hundelinene greies op — det er et eneste tøis alt ihop, og knutene og krengene på disse stive isete linene blir verre og verre å ha med å gjøre. Før frokosten hadde Johansen drevet og lappet sine bukser. Sønnenvinden var blitt hvad vi ombord vilde kalt «møllebris» (6—7 m. i sekundet), og med den i ryggen drog vi da utover morgenen avsted i snefokket. Det gikk svare godt for en stund; men så begynte skrugarene, den ene verre enn den andre. Vi tok en lang middagshvil sånn ved 8- eller 9-tiden om formiddagen.»

Bak en skrugar hadde vi funnet le for vinden; soveposen var bredt ut, og vi krøp nedi med maten vår. Men trett som jeg var, sovnet jeg med matbeten i neven. Og så drømte jeg at jeg var i Norge og var i besøk, — det var enda nede på Fredrikshald, hos noen folk jeg bare hadde møtt én gang i mitt liv for mange år siden i Venedig; og de var så blide og vennlige. Det var første juledag, og jeg blev vist inn i en stor tom sal; der skulde være middag. Det var koldt der inne, og jeg skalv; men noen av rettene stod alt varme og rykende på bordet — en deilig fet gås! Å, slik som jeg gledet mig til den maten! Det begynte å komme noen gjester; gjennem det store vinduet kunde jeg se dem ute på tunet. Jeg vilde til å møte dem, men med ett gikk jeg og vasset i dyp sne. Hvordan hang dette sammen: her midt inne på salsgulvet? Verten lo lunt, og — så våknet jeg og fant mig liggende og skjelve i en sovepose langt nordpå i drivisen. Huff, så elendig ulykkelig jeg følte mig! Vi stod op, stelte stilltiende kjelkene i stand, drog videre og drev ufortrødent på utover til klokken 4 om eftermiddagen. Men jeg syntes det var trist og leit altsammen, og det gikk lang tid før jeg kunde forvinne skuffelsen over at jeg ikke fikk den middagen. Hvad hadde jeg ikke gitt bare for en time i salen der, kold som den var. Her drev vinden jo tvers gjennem en.

«Men skrugarene og de tilfrosne råker med sin opskrudde is på sidene blev verre og verre. Det er for lite sne mellem disse opstablede isstykkene til å bruke ski, og så må en da traske i vei uten. Ingenting ser en i det usiktbare været; det er hvitt i hvitt altsammen: ujevnheter, huller og mellemrummene mellem isstykkene — alt er dekket av et tynt forrædersk snelag, og uavlatelig stuper en ned i sprekker og fallgruber, så en får være mer enn glad så lenge en ikke brekker benene. Lange stykker må en gå foran for å finne vei, og lete snart til den ene siden og snart til den andre; når en så endelig har funnet en fremkomst, må en tilbake igjen for å hente kjelkene. På den vis blir strekningen vi går ofte tilbakelagt mange ganger. Igår da vi stanset, var jeg litt sliten. Det verste ved affæren igår var likevel at vi holdt på så lenge at det var for sent å trekke Johansens ur da vi slo leir; det var alt stanset; mitt hakket og gikk heldigvis ennu da jeg trakk det op, så jeg håper det er i orden. Klokken 12 middag ÷ 31,5°. Klart vær, sydostlig vind (4 m.). — Isen ser styggere og styggere ut, og jeg begynner å få betenkeligheter ved å holde på for lenge nordover.»

«Onsdag den 3. april. Drog avsted ved 3-tiden om eftermiddagen igår. Ved midnatt blev vi stanset av stygg is og en nyfrossen råk, hvor isen var så tynn at vi ikke kunde gå over den; vi måtte ha gjort store omveier for å komme frem. Nå, så slo vi leir, og «Russen» blev slaktet (det var den annen hund). Den gav 26 lonser; men åtte hunder vilde ikke ete dem og måtte få pemmikan. Isen ser ikke pen ut forover. Alle disse skrugarene kan gjøre en fortvilet, og det ser ikke ut til å bli bedre. Jeg tørnet ut ved middagstid og tok en meridianobservasjon som setter oss på 85° 59’. Det er overraskende at vi ennu ikke er lengere; jeg synes vi sliter alt det vi orker, og enda monner det ikke mer. Er for alvor begynt å bli betenkelig ved å drive på nordover stort lenger. Det er tre ganger så langt til Franz Josefs Land som den avstand vi nu har gått. Hvordan er isen i den retning? Vi kan knapt gjøre regning på at den er bedre, og fremgangen blir vel heller ikke større. Dertil kommer at landets form og utstrekning er ukjent og kan skaffe oss adskillig ophold, uten at vi kan få vilt straks. Jeg har lenge skjønt at polen selv eller dens nærmeste omgivelser er det ikke råd å nå over slik is og med disse hundene. Hadde vi bare så sant hatt flere av dem! Hvad skulde jeg nu ikke gitt for Olenek-hundene! Vi må snu. Litt før eller litt senere. Men når det altså bare er et tidsspørsmål, kunde vi da ikke gjøre vel så stor nytte på Franz Josefs Land som ved å fare her ute i drivisen? Vi har nu hatt god leilighet til å lære den å kjenne, og det vil knapt være noe annet å finne like til polen. Ikke kan vi håpe å nå noe klekkelig stykke høiere heller før tiden tvinger oss til å vende om. Vi bør visst ikke vente stort lengere. Klokken 12 middag ÷ 29,4°. Klart vær, 1 m. vind fra øst. Klokken 12 midnatt ÷ 34°. Klart og stille.»

Det blev mig en større og større gåte, at vi ikke var kommet lenger nord. Jeg regnet og regnet mens jeg gikk, la våre dagsmarsjer sammen og regnet; men alltid med samme utfall: de måtte ha ført oss langt nordenfor 86°, såfremt bare isen lå rolig. Det blev mig snart altfor klart at den nu drev sydefter og at vi i denne lunefulle drift, avhengig av vind og strømninger, hadde den verste fiende å kjempe mot.

«Fredag den 5. april. Begynte marsjen klokken 3 igår morges; men isen var stygg, med råker og skrugarer, så det gikk smått og trått. Det er som å kjøre over lange store urer. Hver eneste slik koster meget tid, først med å finne en gjennemgang og derefter med å få sig og sitt igjennem; og så faller en kanskje i vannet attpå — igår trådte jeg igjennem to ganger. Sliter jeg med å ta ut vei og føre min kjelke frem, så har Johansen det sandelig ikke bedre som har to kjelker å ta vare på; det er et tungt løft bare det er en isknultre en av dem skal over, for ikke å snakke om skrugarene. Men det er god «to» i den karen, han gir det ikke op så brått. På en råk her i forgårs falt han igjen i vannet med begge ben til over knærne. Jeg hadde faret over på ski i forveien uten å merke at isen var skrøpelig. Han kom efter uten ski og gikk ved siden av den ene kjelken. Med ett sviktet isen under ham, og han sank i. Heldigvis fikk han tak i kjelken, og hundene, som rolig blev ved å gå, trakk ham op igjen. Det er mindre behagelig med slike bad nu når en ingen leilighet har til å tørre klærne eller til å få på sig noe tørt, men må gå med det frosne panser til det tørker på kroppen — og det går litt sent i denne temperatur. Jeg tok lengde og misvisningsobservasjon igår morges og har tilbragt hele formiddagen her i posen idag med å regne dem ut for å få full greie på hvor vi er. Finner at bredden for i forgårs var 86° 2,8’. Det er svært lite efter et slikt strev; men hvad skal vi gjøre når ikke isen er anderledes? Og disse hundene kan jo heller ikke greie mer enn de gjør, stakkars dyr. Lengden for igår var 98° 47’ 15"; misvisning 44,4°. — Jeg kommer mer og mer til den overbevisning at vi bør vende førenn vi egentlig hadde fastsatt. Der er antagelig 70[5] mil eller så til Petermanns Land; men de tør kanskje bli seige nok å få ende på, de milene. Spørsmålet er bare: Burde vi ikke iallfall prøve å nå 87° n. br.? Men — jeg tviler på at vi kan holde på så lenge, hvis det ikke blir bedre enn nu.»

«Lørdag den 6. april. Klokken 2 formiddag ÷ 24,2°. Isen blev verre og verre. Igår bragte den mig næsten på fortvilelsens rand, og da vi stanset idag morges, var jeg omtrent bestemt på å vende. Jeg vil fortsette en dag enda for å se om isen virkelig er like ens nordigjennem — slik som det ser ut fra en opimot 30 fot høi skrugar som vi har slått leir ved nu. Vi kom neppe et par kvartmil frem igår. Råker, skrugarer og et endeløst ulende — den ser ut som en ur hele isflaten — og så disse evindelige løft på kjelkene over enhver ujevnhet, det kan gjøre ende på kjemper; og slitne blir vi unektelig.»

«Mandag den 8. april. Isen blev verre og ikke bedre; vi kom ingen vei. Skrugar efter skrugar og bare isklumper å fare over. Vi drog avsted omtrent klokken 2 igår morges og holdt på det vi orket utover, med løft i løft; men til slutt blev det rent ille. Jeg gikk foran på ski et godt stykke nordefter; men noen rimelig fremkomst var ikke å øine, fra det høieste koss så jeg ikke annen slags is til horisonten. Det var som å se utover en snedekt endeløs stenur. Å holde på lenger er det liten mening i; vi opnår for lite og ofrer de kostbare dagene. Skal det komme meget slik is mellem oss og Franz Josefs Land, får vi sandelig bruk for dem. Og så bestemte jeg mig da til å stanse og sette kurs for Kapp Fligely.

På denne nordligste teltplass holdt vi stor festmiddag med lapskaus, brød og smør, tørr chokolade, tyttebærgrøt og varm mysedrikke. Overmette krøp vi til slutt i den kjære soveposen, vår trofaste venn og tilflukt. Igår tok jeg en meridianobservasjon; av den ser jeg at vi skulde være på omtrent 86° 10’[6]. Idag morges tok jeg en lengde. Kl. 8 ½ formiddag ÷ 36°.»

  1. Her som overalt ellers menes med mil norske sjømil eller geografiske mil (lik 7420 meter).
  2. Å sette over råker i kajakkene på denne tid, da temperaturen var så lav, var av flere grunner ikke rådelig; bl. a. vilde kajakkene bli meget tyngre ved at det vann som kunde trenge inn i dem, hvis de ikke var helt tette, øieblikkelig vilde fryse, og vi hadde da neppe noe middel til å få det ut igjen.
  3. I disse sekker hadde vi hvert vårt ombytte av ullundertøi (skjorter og underbukser), dessuten ullvotter, fingervanter, en filthatt, fotkluter, snebriller, slør, dagbøker og forskjellig annet. Vi brukte sekkene som hodeputer om natten.
  4. Vi hadde stadig noen mindre poser med forsyninger av de forskjellige proviantsorter liggende i våre kajakker, så vi kunde ta der det vi daglig trengte, uten å måtte gå i de store, vel tilsurrede eller gjensydde sekker på kjelkene.
  5. I virkeligheten var det da over 90 mil til Kapp Fligely.
  6. Dette var den bredde jeg fikk ved et rutt overslag. Ved nærmere utregning viste bredden sig å være 86° 13,6’, lengden omkring 95°. Bredden var høiere enn vi efter de siste dagers observasjoner kunde vente; isen var klarligvis igjen i drift nordover — hvad vi noen dager senere skulde få ytterligere bevis for.