Fram over Polhavet 2/3

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
H. Aschehoug & Co. (2s. 38-47).

PÅ HJEMVEI[rediger]

T
irsdag den 9. april. Igår var altså vår første marsj på hjemveien.

Vi ventet samme uhyggelige is; men til vår forbauselse hadde vi ikke gått langt før vi kom inn i tålelig godt lende, som stadig blev bedre, og med få stansninger drev vi på å gå uavlatelig. Skrugarer møtte vi visstnok; men de lot sig alltid nokså lett omgå; og frem kom vi. Vi drog avsted omkring klokken 2 igår eftermiddag, og holdt på til klokken 1 idag morges.»

«Torsdag den 11. april. Bedre og bedre. Fant bare vakre sletter igår med noen få skrugarer, som var lette å slippe forbi, og så noen råker med tynn is, som gav oss en del mer bryderi. De strakte sig imidlertid noe så nær i samme retning som vår kurs (den er nu S 22° V misvisende, eller rettvisende omtrent VSV), så vi kunde følge langsefter dem. Til slutt måtte vi dog over, og det gikk godt, om den tynne ny-isen også bølget mer enn ønskelig var under oss og kjelkene. Endelig ut på eftermiddagen igår møtte vi nok en råk, som vi vilde gå over på samme vis. Med den første kjelken nådde vi så noenlunde uskadd over. Med den andre var det verre. Ikke før var de første hunder i spannet kommet ut på det farligste stedet hvor isen var tynnest og hvor der var trengt noe vann op på den, før de stanset og forsiktig dyppet labbene bort i vannet; så bar det igjennem med én — han plasket og brøt isen under sig for å komme op, den begynte å synke under vekten av de andre hundene og av kjelken, vannet flommet innover. Hurtigst mulig måtte jeg trekke kjelke og dyr tilbake og drive dem inn til den faste isen igjen, og det lyktes også med alt i god behold. Enda et forsøk gjorde vi, på et annet sted — jeg sprang foran på ski og lokket hundene fort efter, og Johansen drev på bak. Men det gikk ikke bedre; «Suggen» falt i, og vi måtte tilbake. — Først efter en lang omvei og meget slit nådde vi endelig over med de to siste kjelkene også, og fant en god teltplass, hvor vi har hatt den varmeste natt og den koseligste og luneste morgen (tilbragt med forskjellige reparasjoner) som vi ennu har hatt på hele turen. Vi begynte marsjen klokken 5 igår morges, og stanset her omkring klokken 6 om eftermiddagen. Jeg tror vi igår gjorde den lengste dagsmarsj vi hittil har klart, sikkert henved tre mil. Klokken 2 eftermiddag ÷ 27,6°.»

«Lørdag den 13. april. Nu har vi faret i tre dager over bare god is. Holder det ved slik, blir hjemreisen kortere enn jeg hadde trodd. Jeg forstår ikke denne plutselige forandringen på isen. Skulde det være det at vi nu farer mer langs efter den retning ujevnhetene og skrugarene strekker sig i, så vi ikke så ofte behøver å gå over dem, mens vi før for tvers på dem, og altså stadig måtte over? De råker vi har møtt synes næsten å tyde på det; de har strakt sig meget nær efter vår kurs. Igår hendte det kjedelige uhell at urene stanset, da der var gått for lang tid fra vi krøp i posen forrige natt og til vi slo leir igår. Vi trakk dem naturligvis straks igjen. Men for å finne Greenwich tid har jeg nu ikke annet å gjøre enn å ta tidsobservasjon og bredde idag, og så efter et skjønn anslå den avstand vi har tilbakelagt fra vårt vendepunkt den 8. april, da jeg tok siste lengde. Derved vil feilen neppe bli stor. — Jeg antar at vi ikke kan ha gått mindre enn gjennemsnittlig tre mil om dagen på disse tre dagsmarsjer, og følgelig er vi kommet ni mil i retningen S 22° V. (m.v.). Da vi stanset her igår, blev «Barbara» slaktet. Disse slaktninger er tidsspillende og lite lystelige. Klart vær; kl. 6 ½ i formiddag ÷ 30°; vinden syd (2—3 m.).»

«Søndag den 14. april, påskedag. Vi var uheldige med råker igår, og de drev oss adskillig ut av kursen. Tilslutt blev vi stanset av en som så lei ut, og da jeg hadde gått et drygt stykke langs den uten å finne overgang, syntes jeg at det under slike omstendigheter var heldigst å slå leir og gjøre sig en hyggelig påskekveld. Dessuten skulde jeg regne ut bredde, lengde, klokkeslett-observasjon, og misvisning; det gjaldt jo snarest mulig å få greie på urene, efter at de hadde stått i forgårs. Teltet kom op, og mens Johansen stelte hundene, krøp jeg i posen. Men å ligge og tine op en frossen pose, frosne klær og frosne sko, og samtidig skulle regne ut observasjoner og slå op logaritmer med såre forfrosne fingrer, er ikke udelt behagelig, selv om temperaturen ikke er lavere enn ÷ 30°. Fort går det ikke, og resten av regningen har jeg da også måttet ta påskedagen til, så vi kommer først avsted nu ved kveldstid idag. Imidlertid hadde vi en koselig påskekveld, med slikt traktement: 1. varm mysedrikke, 2. fiskegratin, 3. tyttebærgrøt, 4. lime-juice-toddy (d. e. lime-juice-tabletter og litt sukker opløst i varmt vann). Likefrem en storslagen middag. Gode og mette krøp vi endelig klokken 2 under lokket. Jeg har regnet om igjen våre bredder og lengder fra før, for å se om der skulde være noen feil. Jeg skjønner det ikke; jeg finner at vi igår ikke skulde være kommet lenger syd enn 86° 5,3’, mens vi efter vårt bestikk, når jeg forutsetter vi har gått ti mil på de tre dagsmarsjer, skulde være kommet ned på 85° og noen og femti minutter. Jeg kan ikke forklare mig det på annen måte enn at den sydlige vind i de siste dagene har gitt oss sterk drift nordover, hvad der jo er godt for «Fram», men mindre godt for oss — nu. Jeg forutsetter at vi er på 86° ø. l., og har utregnet urenes nuværende stand derefter. — Himmelen har idag til et ombytte vært overskyet; men nu i kveld, da vi tok vår annen frokost, klarnet det, og solen skinner igjen vennlig inn gjennem teltveggen. Johansen har lappet klær idag, mens jeg har regnet og satt ut kursene. Så mildt og koselig har vi ikke hatt det ennu. Kl. 10 em. ÷ 25,6°.»

«Tirsdag den 16. april. Som vi skulde avsted klokken 1 igår morges, lusket «Baro» sin vei; han hadde fått se et par av de andre hunder bli spent for, og skjønte hvad det gjaldt. Da jeg var bange for å miste hunden — det var den beste jeg hadde i mitt spann — heftet dette oss ikke så lite. Jeg ropte og jeg ropte, gikk rundt på kossene og speidet; men ingenting så jeg, bare skrugarer, rygg bak rygg utover til horisonten, og lengst der nord glitren av midnattsolen — isverdenen drømte i den lyse kjølige morgenstemning. Vi måtte dra uten hund. Men så fikk jeg til min store glede se ham dukke op langt bak i vårt kjølvann; jeg trodde jeg hadde sett hans prektige ansikt for siste gang. Nu skammet han sig visst; han kom, stod ganske rolig og så bønnfallende på mig, da jeg tok ham og spente ham for. Jeg hadde tenkt å banke ham; men de øinene avvæbnet mig. — Vi fant god og fremkommelig is, om ikke alltid så flat, og gjorde god fremgang. En del skrugarer tvang oss dog vestligere enn kursen. Ut på morgenen opdaget jeg at jeg hadde glemt igjen kompasset et eller annet sted hvor jeg hadde tatt peiling for kursen. Det kunde vi ikke undvære, og jeg måtte tilbake for å lete efter det. Jeg fant det også; men det blev en dryg tur ekstra. Under den blev jeg for første gang besværet av varmen. Da jeg endelig kom tilbake til kjelkene igjen, var jeg temmelig slapp; og Johansen satt der og sov på kajakken, og bakte sig i solen og følte det for første gang deilig og varmt. Så i vei igjen. Men lyset og varmen gjorde oss døsige og sløve, så det gikk sent å dra sig frem. Klokken 10 om formiddagen slo vi derfor telt. Jeg blev ikke lite forbauset da jeg skulde ta den meteorologiske observasjon, og fant at svinge-termometret viste ÷ 26,2°. Teltet satte vi selvfølgelig op i solsteken, godt og varmt blev det der inne, og en hyggelig påskemiddag hadde vi — det var jo middag for både første og annen påskedag.»

«Onsdag den 17. april, ÷ 28°. Igår fikk vi visstnok den lengste dagsmarsj vi har gjort ennu. Vi begynte kl. 7 ½ om morgenen og stanset omkring kl. 9 om kvelden, med et par timers middag i posen. Isen var hvad jeg tidligere vilde kalt alt annet enn god; gjennemgående var den meget ulendt, med opskrudd nyere is og eldre avrundede hauger, skrugarer hist og her innimellem. Noenlunde fremkomst fant vi dog, og råker blev vi heldigvis ikke stanset av. Føret var noe løst mellem alle ujevnhetene; men hundene trekker nu frem overalt, og i grunnen kan en ikke klage på dem. Den is vi her har stanset i, er temmelig lik den vi hadde omkring «Fram»; vi er vel kommet ned omtrent i det strøk hun driver i nu. Jeg tror sikkert vi kom våre fire mil frem igår, og avstanden på hjemveien skulde nu være tilsammen 17 mil. — Været er herlig nu, ikke så koldt at det generer synderlig. Der er en merkelig likevekt og stillstand i luften her oppe, ser det ut til. Nu har vi altså faret over denne is i over en måned, og ikke en eneste dag har vi vært opholdt av uvær. Det samme strålende solskinn hele tiden, bare med undtagelse av et par dager, og også da tittet solen frem. Livet blir skjønnere og skjønnere, kuldeperioden er forbi; men den var fæl. Nu går vi fremad mot land og mot sommer; det er herlig å tørne ut om morgenen — med en god dagsmarsj i vente — for å koke og ligge og kose sig godt og varmt her i posen, og drømme lyse drømmer om fremtiden, når vi kommer hjem, hjem! Har idag foretatt et storartet skredderarbeide på buksene mine; de var helt revnet i sømmen. Det kjennes ganske mildt å sitte og sy i ÷ 28°, mot hvad det var den gangen det var under ÷ 40°; da var det ikke så hyggelig å bruke nålen.»

«Fredag den 19. april. — — — Nu har vi hundeproviant for en tre eller fire dager igjen; men jeg tenker å spare den en stund og spise op de dårligste hundene først. Igår blev «Perpetuum» slaktet. Det er ellers en kjedelig historie, denne slaktningen; men hvad skal vi gjøre? Især er det å få livet av dem uhyggelig. Vi har hittil brukt å stikke dem med kniv; men det var mindre bra. Igår skulde vi da prøve en annen måte; men det var verre enda. Som vanlig førte vi dyret bort bak et koss eller en skrugar, for at de andre hunder ikke skulde se hvad der gikk for sig, satte så et rep om halsen på dyret og drog til i hver sin ende, av alle krefter; men det hjalp ikke, og til slutt orket vi ikke mere, hendene holdt på å dovne bort på oss i kulden, og der var ikke råd for annet enn å stikke den. Huff, det var fælt! Å skyte var selvfølgelig det greieste; men jeg er redd for å bruke våre dyrebare patroner — vi kan komme til å trenge dem sårt.

Fremdeles det samme strålende solskinn døgnet rundt. Temperaturen, som nu mest er omkring ÷ 20° til 30° , er nærmest behagelig. Den er ubetinget heldig for oss; hvis det var varmere, vilde det ikke være så bra for råkene, de vilde da holde sig åpne i lengere tid. Min største lengsel er nu å komme under land før råkene blir for slemme. Hvad vi så siden skal ta oss for, får bli den tids sak.»

«Søndag den 21. april. Klokken 4 i forgårs eftermiddag drog vi avsted. Ut på natten stanset vi for å spise. Disse middagshvilene er blitt riktig koselige, når vi tar med maten vår og kryper godt ned i soveposen, da det nu er lunt og varmt nede i den. Efter en god lur fortsatte vi marsjen, men blev snart stanset av den styggeste råk vi har vært ute for. Jeg drog avsted langs med den for å finne en overgang, men kom bare gjennem uhyggelig skru-is. Og overalt var råken like bred og fæl, og fylt med knultrer og sørpe, som vidnet tydelig nok om hvorledes isen her i lang tid har vært i bevegelse og blitt knust og opsmuldret ved stadig skruing; det så man også på de mange nye skrugarene og sprekkene på kryss og tvers. Til syvende og sist fant jeg en overgang; men da jeg endelig ad en lang omvei fikk karavanen dit, hadde den forandret sig i mellemtiden, så jeg ikke fant det rådelig å prøve på å slippe over, og gikk igjen avsted for å lete efter en ny. Men jeg gikk langt og lenger enn langt: overalt den samme vemmelige råken, full av isklumper, som lå og grinte i en bred vanngate foran en, med høie skrugarer på hver side. På flere steder så jeg disse isstykkene isprengt med mudder. På ett sted var hele isflakene, hvorav der var skrudd blokker op igår, rent mørkebrune; men jeg kom ikke nær nok til å avgjøre om den farven skrev sig fra mudder eller fra dyrelivet i sjøen. Skrugarene var på sine steder temmelig høie og nådde vel sine 25 fot. Her hadde jeg også god leilighet til å se hvorledes de kommer til å anta rent isfjellignende former, med høie rette kanter, idet gamle garer sprekker tvers over på flere sider. Jeg har oftere på denne ferd sett høie iskoss med slike skvære kanter, og av stort omfang. De kan ligne hele snedekte øer. Det er så god en «paleocrystic ice» som noen kan ønske sig.[1]

Til slutt måtte jeg vende om med uforrettet sak. Det ergerligste ved det hele var næsten at jeg så isen bre sig flat og fin sydover på den annen side av råken, og vi skulde altså være nødt til å slå leir her og vente. Jeg hadde alt gjort mig fortrolig med det, da jeg kom tilbake og fant en forholdsvis god overgang like ved der vi hadde stanset. Vi kom over mens det skrudde under benene på oss; men da var klokken 6 om morgenen. Vi klemte på enda en stund, over bare deilige sletter. Men hundene var trette; det var snart to døgn siden de hadde fått mat. Som vi fór frem, blev vi ikke lite overrasket da vi med ett opdaget en svær tømmerstokk, som stakk på skrå op av isflaten. Det var sibirisk lerketre, såvidt jeg kunde skjønne, sannsynligvis reist slik av en skruing for lenge siden. Det var meget ved, og god ved, i den, og mangt et kok kunde den ha gitt oss; men den var for tung å dra med sig. Vi nøide oss med å merke den; «F. N. H. J. 85° 30’ n. br.»

Sletter, deilige og vide, har vi atter foran oss, og jeg gleder mig til å komme avsted. Det er som en fest å gli frem på skiene over disse flater, stadig nærmere mot land og mot hjemmet, og mens en går, iler tankene uavlatelig sydover, og til alt som er skjønt. — Klokken 6 formiddag ÷ 30°.»

«Mandag den 22. april. Er vi kommet godt frem de andre dagene, så overgikk det sig selv igår. Jeg tror jeg kan sette dagsmarsjen til fem mil; men for å være riktig sikker regner jeg bare åtte tilsammen for de to siste dagene. Hundene begynner dog å bli trette nu, og det går smått når det lakker mot de tider vi skal slå leir. De er utålmodige efter å få mat, og blir mer og mer griske efter ferskt hundekjøtt, kaster sig over det som ulver, med det samme de varme rykende stykker med hud og hår slenges bort til dem. Bare «Kvikk» og «Barnet» holder sig ennu tilbake så lenge kjøttet er varmt, men er det først frossent, tar også de det med grådighet. — Klokken 12 midnatt ÷ 33,3°.»

«Fredag den 26. april, ÷ 31,5° (minimum ÷ 35,7°). Min forbauselse var ikke liten da jeg igår morges med ett fikk se dyreslag foran mig på sneen; det var efter en rev, som var kommet rettvisende vest-- sydvestfra og var gått nordøstover; farene var ganske ferske. Hvad pokker har reven her midt på ville havet å gjøre? Ganske matløs har den heller ikke vært; det lå ekskrementer i slagene; men de var jo ikke overhendig store. Var her land i nærheten? Uvilkårlig så en sig rundt efter det; men været var usiktbart i hele går, så vi for den saks skyld kunde være det nær nok uten å se det. Men likeså rimelig var det vel at denne reven ranglet i kjølvannet på en eller annen bjørn. Men altså ihvertfall: varmblodig pattedyr helt nord på 85°. Og vi hadde ikke gått langt før vi støtte på nok et revefar. Det er ufattelig hvor disse dyr kan finne mat på isen. Kanskje de kan få snadret i sig noen krepsdyr og annet slikt i åpne råker. Men hvorfor forlater de kystene og trekker utpå her? Det er det som mest forundrer mig. Skulde de fare vill? Det synes lite trolig. Nu er jeg spent på om vi idag muligens også skulde finne bjørneslag; det vilde unektelig være ganske tiltalende — en vilde få en følelse av å være kommet beboelige strøk nærmere igjen. — — På slutten igår kom vi over mange råker og skrugarer. I en ganske ny en var det skrudd op svære stykker ferskvannsis, tett isprengt med lere og grus, så blokkene så mørkebrune ut og på frastand godt kunde bli tatt for sten, ja jeg trodde virkelig det var det. Jeg kan vanskelig forestille mig at denne is kan være annet enn elve-is, vel nærmest fra Sibiria. Slike svære stykker ferskvannsis har jeg oftere sett også lengere nord, og endog høit oppe på 86° var der lere på isen.»

«Søndag den 28. april. Også igår kom vi godt frem; jeg tenker fire mil. Vi begynte marsjen omtrent halv fire i forgårs eftermiddag og holdt på til ni igår morges. Det lider mot landet nu, og den spennende tid begynner da vi kan vente å få se noe i horisonten. Å, hvor jeg lenges efter land, efter noe annet enn bare is og sne under føttene, for ikke å tale om noe for øiet å hvile på. Igår kom vi også over et reveslag; det gikk omtrent i samme retning som de tidligere. Ut på dagen blev «Gulen» sprengt, så den ikke kunde gå mere; det syntes å være fullstendig utmattelse, som hadde gjort det slik av med den at den til slutt omtrent ikke kunde stå på benene, sjanglet over ende og blev lagt på lasset, hvor den lå uten å røre sig. Nettop den dagen var den bestemt til slakt. Stakkars dyr, trofast gikk den på og trakk til den ikke kunde mer, og så til takk for arbeidet, når den er slitt helt ut, blir den hundemat. Den blev født på «Fram» den 13. desember 1893, et ekte polarbarn — aldri skulde den få se annet enn is og sne. En snild og god hund var det.»

«Mandag den 29. april, ÷ 20°. Vi hadde ikke gått langt igår før vi blev stanset av åpent vann — en bred klare eller råk, som strakte sig næsten tvers på vår kurs. Vi fulgte den et godt stykke vestover, inntil den endelig med ett begynte å skrue voldsomt sammen på et sted hvor den var smalere. På få minutter tårnet isen sig op, og vi kom oss over skrugaren, som dundret og braket under føttene på oss; en måtte ta benene med sig og drive hunder og kjelker fort over, skulde en ikke komme i beknip mellem de rullende larmende isstykker. Det var nær garen hadde veltet sig over Johansens ski, som var blitt stående igjen en liten stund, mens vi fraktet den siste kjelken over. Da vi endelig var kommet på den andre siden av råken, var det lidd langt på dagen, og et arbeide som det fortjente naturligvis en bete kjøttchokolade omfram. — Så vemmelig det enn er å bli stanset i gild flat is av slik en råk, når en bare stunder efter å komme frem, så vakte det en underlig følelse å se det åpne vann utbredt foran sig, og se solen spille i den krusning som vinden satte. Åpent vann og solglitrende bølger efter så lang en tid . . .

Hundene begynner nu å bli sterkt medtatt; de er vanskelige å få frem. «Barnet» var helt utkjørt og blev slaktet i kveld, og flere av de andre er slappe; selv «Baro», min beste hund, begynner å kjølne i sin iver, «Kvikk» ikke å tale om; jeg får kanskje se å få litt mere mat i dem.

Også igår så jeg et gjenføket revespor; det er altså det fjerde; og det gikk også omtrent i samme retning som de andre. Nu synes jeg det blir vel mange av dem, og jeg begynner for alvor å tro at vi er nær land. Ja jeg venter å få se det hvert øieblikk; men kanskje vil det gå enda noen dager.»[2]

«Tirsdag den 30. april, ÷ 21,4°. Igår blev det tross alt en dårlig dag. Fin og vakker kom den, med glitrende solskinn og varme (÷ 20°) og deilige sletter, som lå der lokkende foran oss og dirret i lysbadet — alt tegnet til at vi skulde gjøre et stort hugg fremover; men akk, hvem kunde se de lumske mørke sprekker som trakk sig tvers over slettene, og som skulde gjøre oss livet surt? Vinden hadde gjort føret hårdt og ypperlig, og det bar godt i vei klokken 6 om eftermiddagen; men vi hadde ikke gått langt før vi blev stanset av en råk med helt åpent vann; den strakte sig tvers på vår kurs. Ved å følge langs med den et stykke kom vi til slutt over. Om ikke lenge traff vi igjen en råk, som gikk omtrent i samme retning. Ved en lengere omvei kom vi også godt og vel over den, bare med det uhell at tre hunder falt i vannet. En tredje råk kom vi også over; men den fjerde blev slem. Bred var den, og vi drog et langt stykke vestover uten å finne overgang. Enda en halv mils vei fortsatte jeg alene videre for å speide; men da det heller ikke der var overgang, vendte jeg tilbake til Johansen og kjelkene. Et fruktesløst arbeide å drive på slik langs råker tvers på kursen; bedre å slå leir og koke en god pemmikanbuljong med julienne, som smakte liflig, og så overgi sig til søvnen og håpe på fremtiden; enten vil råkene sige igjen, eller også fryser de til, nu det er så vidt koldt. Været er stille, så forhåpentlig vil det ikke danne sig nye. Holder det sig så slik de dagene vi trenger for å komme til land, vilde det være bra. Har vi bare landet fatt, kan det danne sig så mange råker det vil for oss. Skulde det bli for slemt før den tid, har vi ikke annet a gjøre enn å sette våre kajakker i stand og lappe dem; som de nu er, vil de ikke flyte; under alle veltinger har isen skåret huller i dem på mange steder, så de vilde renne full i samme øieblikk de kom på vannet. I natt har hundene hatt tak i den ene av våre kostbare pemmikankrabber; de har revet av et hjørne og spist en del; men heldigvis er det ikke så meget enda. Det har ellers vært bra med det at de har latt sekkene våre så noenlunde i fred hittil; men nu blir vel sulten for stri, kan jeg tro, og naturen går over optuktelsen.»

  1. På hele vår ferd så vi ingen virkelige isfjell før vi kom under land — det var alt sammen sjø-is. Det samme var også tilfelle under driften med «Fram».
  2. I virkeligheten kom det til å vare nær på tre måneder (inntil 24. juli) innen dette vidunder hendte.