Fram over Polhavet 2/1

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk

T
irsdag den 26. februar. Endelig kom da dagen, den store dag,

da ferden skulde begynne. Uker er gått med iherdig arbeide for å få alt ferdig. Den 20. skulde vi ha reist; men dag efter dag blev det utsatt; alltid var det noe som ennu måtte gjøres, eller gjøres bedre. Hodet fullt natt og dag, med alt som skulde til og ikke skulde glemmes. Å denne uavlatelige åndsspenning, som ikke gir et minutts hvile, da en kan legge ansvaret fra sig, la tankene fare og drømmene råde. Nervene spent fra en våkner om morgenen til øinene lukker sig sent på natt. Hvor jeg kjenner denne tilstand fra hver gang jeg skulde avsted og tilbakeveien avskjæres — — —. De siste netter er jeg ikke kommet tilkøis før halv fire eller halv fem på morgensiden. Det var jo ikke bare det vi skulde ha med oss som måtte tas vare på. Men skibet skal forlates, kommandoen og ansvaret legges i en annens hånd, der skal sørges for at ingenting blir glemt av det som de tilbakeværende burde settes inn i — de videnskapelige observasjoner skal jo fortsettes som de er ført hittil, iakttagelser av alle slags skal gjøres, o. s. v., o. s. v.

Den siste kvelden vi skulde tilbringe i «Fram» samlet vi oss til avskjedslag. På en underlig vemodig måte blandet minnene om alt vi hadde oplevd sammen her ombord sig med håpet og troen på hvad fremtiden vilde bringe. Jeg satt oppe til langt på morgenkanten den natt; brever og hilsener skulde jo sendes til dem der hjemme, om det uforutsette skulde inntreffe. Noe av det siste var å skrive en instruks til Sverdrup, hvori jeg overgav ham kommandoen over ekspedisjonen.

«Nu endelig skulde hjernen få hvile, og benenes og armenes arbeide begynne. Alt blev gjort istand til avreisen imorges. Fem av de andre, Sverdrup, Scott-Hansen, Blessing, Hendriksen og Mogstad skulde følge oss på vei og vilde ta med en kjelke og et telt. De fire kjelkene blev surret, hundene spent for, en lunsj med en flaske maltekstrakt til manns blev inntatt på fallrepet, og det siste hjertelige farvel sagt til dem som skulde bli igjen. Så bar det avsted gjennem snefokket. Selv gikk jeg i spissen, med «Kvikk» som ledehund for den første kjelken, og så fulgte kjelke efter kjelke under rop, piskeslag og hundehyl. I det samme lød salutten oppe fra akterdekket, skudd på skudd, ut i det rykende snefokk. Kjelkene seg tungt forover; det gikk smått i motbakkene, og stanset helt hvor kneiken blev for stor — folk måtte til for å hjelpe, én mann alene greide dem ikke; men over slettene gikk det som en vind, og skiløperen hadde vanskelig nok for å holde følge. Jeg måtte strekke ut som best jeg kunde for ikke å få linen om benene når hundene kom efter mig. —

En mann svingte med staven langt akterut. Det var Mogstad som kom farende og ropte at tre fløitstokker[1] var kjørt av på en kjelke. Med sin tunge last var kjelken seget frem over et isstykke som stakk op, det traff fløitstokkene og slo dem tvers av alle tre efter hverandre; en eller et par fjetrer var også sprengt. Det var ikke annet for enn å vende tilbake til skuten for å få det bøtt og kjelkene gjort sterkere. Slikt må helst ikke hende om igjen. Under hjemturen ség en kjelke mot en annen, og et rør i buen sprang. Buene må altså også gjøres sterkere.[2] Kjelkene er på ny blitt lesset av og bragt ombord, og her sitter vi altså ikveld med. Jeg er ellers glad for at dette hendte nu; det vilde vært verre å få en slik erfaring om et par dager. Nu vil jeg ta seks kjelker istedenfor fire, så lasten på hver kan bli mindre, og de kan bli lettere å løfte over ujevnhetene. Dernæst lar jeg legge et bredt bord langs kjelken på undersiden av fløitstokkene, for å beskytte dem mot opstående isspisser. En sparer mest tid ved at slikt gjøres forsvarlig før en drar avsted, så vi kommer knapt herfra før i overmorgen. Det var underlig å komme ombord igjen efter å ha sagt farvel til alt her, som jeg mente, for siste gang. Da jeg kom op på akterdekket, lå kanonene der i sneen efter avskjedssalutten, den ene veltet helt på ryggen, den annen hadde hoppet langt akterover. Fra mesantoppen viftet ennu flagget rødt i snefokket.

Jeg er i en underlig seiersglad stemning; kjelkene så ut til å gli bra, enda der var hundre kilo last mer enn oprindelig tenkt (alt i alt omkring 1100 kilo), og alt synes å føie sig. Vi blir nødt til å vente et par dager; men så får vi sydøstlig vind i hele dag, og det bærer sikkert fort nordover med oss like fullt nu. Igår var vi på 83° 47’, idag er vi vel på over 50’.»

Torsdag den 28. februar bar det da endelig avsted igjen med seks kjelker. Sverdrup, Scott-Hansen, Blessing, Hendriksen og Mogstad fulgte oss på vei. Det første stykket var også de fleste av de andre med. Det viste sig snart at hundene ikke drog så godt som jeg hadde ventet, og jeg innså at med så tung last vilde det gå for sent. Vi var derfor ikke kommet langt fra skuten før jeg bestemte mig til å legge igjen en del av våre sekker med hundeproviant, — de blev senere bragt ombord av de gjenværende. Da vi stanset klokken 4 om eftermiddagen, viste vårt distansehjul[3] at vi var kommet omtrent 6000 m. frem. Vi hadde en hyggelig kveld i teltet sammen med kameratene, som skulde vende hjem næste dag. Til min overraskelse blev der laget en punsjebolle, og skåltaler blev holdt for dem som drog og for dem som blev igjen. Først klokken 11 om natten krøp vi i soveposene.

Ombord var der stor illuminasjon om kvelden til vår ære. Buelampen var hengt op på stortoppen, og det elektriske lys strålte vel for første gang utover polarhavets ismasser. Så var der gjort op bluss og bål av drevdotter og annet brennbart stoff på flere av kossene omkring «Fram»; det hele tok sig prektig ut. Sverdrup hadde ellers gitt ordre til at der skulde heises elektrisk lys eller lanterne på stortoppen hver kveld til han og de andre kom tilbake. De kunde ellers miste retningen hvis det blev uvær som slettet sporene ut, og da kunde det bli vanskelig nok å finne hjem til skuten; men et slikt lys sees langt i natten over disse flater, hvor en bare ved å gå op på et høit koss lett kan få en utsikt på mange mils omkrets.

Jeg hadde vært redd for at hundene skulde vende tilbake til «Fram», om de kom løs, og hadde derfor latt gjøre to stål-liner som der med små mellemrum var festet korte kobler til. I dem kunde alle hundene bindes når linene blev spent ut på isen mellem to stokker eller kjelker. Like fullt slapp imidlertid flere av hundene løs; men merkelig nok gikk de ikke sin vei, de holdt sig til de andre og til oss. Der var naturligvis et sørgelig bikkjeleven omkring teltene den første natten; det forstyrret søvnen for flere av oss.

Næste morgen (fredag den 1. mars) skulde en av kameratene koke kaffe; men han var uvant med kokeapparatet, og det tok hele tre timer før han fikk den ferdig. Så hadde vi en koselig frokost sammen, og først klokken halv tolv om formiddagen gav vi oss på vei. De fem kamerater fulgte oss et par timer, og vendte så om for å nå tilbake til «Fram» samme kveld. «Det var visstnok et freidig farvel de tok» — sier dagboken — «men det er alltid trist å ta avskjed, selv på 84°, og det blinket vel en tåre i et og annet øie.» Det siste Sverdrup spurte om, da han satt på kjelken foran mig og vi skulde skilles, var om jeg trodde det bar avsted til sydpolen når jeg kom hjem; hvis så var, håpet han jeg ventet til «Fram» kom; og så bad han mig hilse kone og barn.

Så drog da Johansen og jeg videre. Men det gikk sent med oss to alene om seks kjelker som stanset for alle de kneiker og ujevnheter som var; dessuten blev isen styggere også, så det utover eftermiddagen var vanskelig å finne frem på grunn av mørket — dagene var jo korte ennu, og solen ikke over horisonten, vi slo derfor leir temmelig tidlig.

«Onsdag den 6. mars. Atter sitter vi ombord i «Fram», for å ta fatt for tredje gang — men da blir det vel alvor. Lørdag den 2. mars fortsatte vi nordover med våre seks kjelker efterat jeg hadde vært en tur i forveien og funnet noenlunde fremkommelig terreng. Smått gikk det; vi måtte gjøre nære på seks vendinger hver, da kjelkene stanset overalt og måtte hjelpes frem. Jeg så altfor tydelig at på denne vis kom vi ingen vei; der måtte gjøres en forandring, og jeg bestemte mig til å slå leir for å se litt på isen nordefter og overveie saken. Da vi hadde koblet hundene, drog jeg avsted; imens skulde Johansen gi hundene mat[4] og sette op teltet. Jeg hadde ikke gått lenge før jeg kom ut på vide vakre sletter igjen, som var lette å ferdes over, så forsåvidt var alt i orden; men lasten måtte minskes og kjelketallet innskrenkes. Best var det derfor enda en gang å snu om, for å foreta de nødvendige forandringer ombord, og få de kjelker vi kom til å ta med ytterligere styrket, så vi kunde være trygge på at de skulde holde ut. Vi kunde nok gnaget oss et stykke nordover slik som det var også, og lasten vilde jo litt efter litt letne; men smått og trått vilde det gå, og før lasten blev rimelig, var kanskje hundene utslitt. Det var litt koldt for dem å sove nu; vi hørte mange av dem jamre sig mesteparten av natten. Skulde imidlertid lasten minskes, og reisen altså beregnes på kortere tid, vilde det være bedre å vente med å dra avsted til noe lengere ut i måneden, når vi kunde nytte den tid da dagen var lysere og mindre kold, og føret følgelig lettere. Efter enda en natt i teltet — hvor det var slemt nok å komme inn i den stivfrosne pelsen og ned i posen som også var stivfrossen — besluttet jeg næste morgen (søndag den 3. mars) å vende tilbake. Jeg spente dobbelt forspann for en av kjelkene, og nu bar det over skrugarer og isstykker og alle de ujevnheter som fantes, hjemover til «Fram», så jeg hadde min fulle hyre med å følge. På et par timer var jeg fremme den samme veien som vi hadde brukt tre dager om på utreisen. Fordelen ved en lettere last var altfor iøinefallende.

Som jeg nærmet mig «Fram», fikk jeg til min forbauselse se den øverste rand av solen over isen i syd. Jeg hadde ikke ventet den ennu; det var refraksjonen ved den lave temperatur som gjorde den synlig så tidlig. Det første jeg fikk høre da folk kom mig imøte fra skuten, var at Scott-Hansen forrige eftermiddag hadde tatt en observasjon som gav 84° 4’ n. br.

Det var unektelig behagelig enda en gang å strekke sine lemmer på sofaen i «Fram»s salong, å drikke sig utørst på deilig lime-juice med sukker, og spise en civilisert middag igjen. Om eftermiddagen reiste Scott-Hansen og Nordahl tilbake til Johansen med mitt hundespann; de vilde holde ham med selskap om natten. Efterat jeg hadde forlatt ham, skulde han begynne tilbakeferden som han best kunde, til jeg kom med flere folk for å hjelpe ham. Hundene gjorde ikke veien lang med de to; på én time og tyve minutter var de fremme ved Johansens telt. Om kvelden holdt da disse tre, likesom vi ombord, stor dobbeltfest for solen og 84-graden.

Næste morgen drog tre av oss avsted for å hente kjelkene. Nu da det bar mot skuten, trakk hundene betydelig bedre enn før, og på kort tid hadde vi nådd skuten hvis det ikke hadde vært for en lang råk som vi ingen ende kunde finne på. Til slutt lot vi kjelkene bli igjen, krabbet over med hundene på en del løse isstykker, og gikk ombord. Igår gjorde vi to forsøk på å hente kjelkene hit; men det hadde tydeligvis vært bevegelse i råken, ny-isen var så tynn at vi ikke torde stole på den. Idag har vi endelig fått dem ombord, og nu skal vi, forhåpentlig for siste gang, stelle oss i stand til reisen. Jeg vil nu beregne den på kortest mulig tid, ha lette kjelker og fare så raskt som ben og ski vil bære oss.

Jeg har veid alle hundene og tror vi skal holde det gående i henved 50 dager ved å fø dem på hverandre; når jeg så dertil tar hundeproviant for omkring 30 dager, skulde vi altså kunne fare med hunder i 80 dager, og på den tid synes jeg noe må kunne nåes. Så har vi proviant for 100 dager til oss selv. Dette skulde tilsammen bli omkring 220 kilo på hver kjelke når vi tar tre, og det måtte kunne klare sig godt med et forspann av ni hunder foran hver.»

Og så var det da igjen en travel tid, med nye forberedelser og nye forbedringer.

«Onsdag den 13. mars. 84° n. br., 101° 55’ ø. l. Dagene er gått med å ruste sig ut påny. Nu er alt i orden. Tre kjelker står ferdigsurret der ute på isen. De er forsterket på alle måter, med jernbukker mellem fløitstokkene og fjetrene; fløitstokkene er forsvarlig styrket med ekstra askestykker som er surret til oversiden av dem, og på undersiden er de beskyttet av langsgående bord. I eftermiddag prøvde vi hundene og den nye kjelkelasten; det gikk som ingenting, og nu drar vi avsted for siste gang, med solen oppe, og med godt mot i forvissningen om at vi går mot stadig lysere tider.

Ikveld har her vært stor avskjedsfest igjen, med mange hjertelige taler, og imorgen tidlig bryter vi op snarest skje kan, bare ikke natterangelen vil sinke oss litt. Jeg har i kveld gjort noen tilføielser i en efterskrift til Sverdrups instruks.»

Før vi nu for alvor forlater «Fram», bør jeg kanskje kortelig gjøre rede for den utrustning som vi endelig blev stående ved, som mest hensiktsmessig for oss.

Jeg har tidligere omtalt de to kajakker som blev arbeidet i vinterens løp og som vi trengte, både når vi nådde ut av isen i åpen sjø, og for råker og klarer under isferden. Fra først av hadde jeg tenkt på istedenfor ferdige båter bare å ha et båt-trekk av seilduk, som jeg vilde spile ut ved hjelp av kjelkene, det hele slik at man i en fart hadde fått sig en farkost fullt brukbar til å sette over råker og kortere sjøstykker med. Men jeg forlot denne tanke og blev stående ved kajakken, en farkost jeg var fortrolig med, og som jeg visste vilde yde verdifull hjelp i flere henseender. Selvom man også på den andre måten kunde innrette sig så at man fikk en båt i stand på noenlunde kort tid, måtte det nødvendigvis bli en tungrodd farkost, og hvor det gjaldt lengere strekninger i åpent vann, slik som langs kystene av Franz Josefs Land, eller på ferden derfra over mot Spitsbergen, vilde det gå sent å karre sig frem i den, og megen tid vilde bli spilt. Et hensyn var riktignok vekten, men den blev ikke av så stor betydning. Betrekkets vekt vilde jo ikke bli synderlig forskjellig, og hvad man kunde spare i kajakk-skjelettene var ikke så meget, når et helt skjelett ikke veide mere enn 8 kilo. Dessuten vilde noe bli spart ved at kajakkene var gode å stuve lasten i; uten dem vilde vi være nødt til å ha proviant og annet opbevart i sterke seilduks-sekker, som jo alltid veier noe, mens vi nu kunde ta en stor del i lette poser av tynt tøi og legge dem inn i kajakken, hvor de vilde ligge godt og trygt, uten å bli antastet av hundene eller revet istykker av skarpe iskanter under farten. Et seilduks-trekk, som måtte spiles ut og så efter bruken foldes vått sammen igjen for å legges på kjelken, vilde også, i de lave temperaturer vi kom til å ferdes i, fryse stivt og nødvendigvis snart bli ødelagt. Sist, men ikke minst, er kajakken med sitt tett lukkede dekk en ypperlig sjøbåt, som en kan komme frem i i all slags vær, og som også passer utmerket for jakt og fangst. Den båt vi kunde skaffe oss på den andre måten vilde ikke bli videre tilfredsstillende i så henseende.

Jeg har også nevnt de kjelker vi laget til denne reise. De var av samme sort som dem jeg bygget til Grønlands-ferden, noe så nær lik den norske skikjelke. Men istedenfor de brede flate meier vi brukte på Grønland, gjorde jeg denne gang meiene noe runde under, lik dem man gjerne finner på skikjelkene i Østerdalen og andre steder. Disse runde meier viste sig å være de som gled lettest på det føre vi gjennemgående hadde, og fordi de gjorde de lange kjelkene særlig lette å svinge, var de mere hensiktsmessige i drivisen, hvor de mange ujevnheter ofte gjør det nødvendig å sno sig frem. Meiene var beslått med tynt nysølv, som viste sig meget tjenlig, fordi det stadig holder sig blankt og glatt og ikke ruster. Under disse nysølvskodde meier blev det lagt tynne løse undermeier av lønn, vel tjærebredde. Dessuten blev kjelkene også ellers forsterket på forskjellige måter. Derved blev de visstnok en del tyngre enn jeg fra først av hadde tenkt; men til gjengjeld hadde jeg da også den tilfredsstillelse at de holdt sig brukbare under hele den lange ferd; ikke en eneste gang blev vi sinket eller stanset ved at kjelkene gikk istykker, og det har neppe vært tilfelle på tidligere slede-ekspedisjoner.

Flere ganger har jeg hentydet til klæsdrakten og våre forsøk med den. Skjønt vi var kommet til det resultat at ulveskinnsdraktene var for varme å gå i, tok vi dem med på vår første tur, og gikk tildels i dem; men vi svettet stadig svært. Da vi efter tre dagers fravær vendte tilbake til skuten, var de blitt så tunge ved å opta fuktighet fra kroppen, at vektforøkelsen i vår utrustning var betraktelig, og de måtte henge lengere tid over ovnen i salongen før de blev tørre igjen. Dertil kom den erfaring at når vi la dem fra oss i kulden efter å ha gått med dem en stund, frøs de så stive at de var vanskelige å få på. Alt dette gjorde at jeg ikke var særlig gunstig stemt for dem, og til slutt bestemte jeg mig til å legge dem igjen og isteden holde mig til ulldraktene, som jeg mente fuktigheten vilde dampe igjennem. Johansen fulgte mitt eksempel. Vår drakt kom da til å bestå av omtrent følgende: Innerst på overkroppen to ullskjorter (Jäger-skjorter); utenpå hadde jeg en kamelhårs trøie, og ytterst en islandsk ulltrøie. Istedenfor islendingen hadde Johansen hvad vi ombord kalte en «anorak», av tykt vadmel, med hette til å slå over hodet, på eskimovis. På benene hadde vi ullunderbukser og knebukser av vadmel, med løse vadmels-legger. Til vern mot vind og snefok hadde vi den omtalte vind-drakt av tynt

tett bomullstøi; det var et par vide bukser, og en trøie til å dra over
Hendriksen/ Pettersen/ Amundsen/ Jacobsen/ Juell/ Nordahl Sverdrup/ Nansen/ Mogstad/ Johansen/ Scott-Hansen Avreisen fra «Fram» 14. mars 1895.
Hendriksen/ Pettersen/ Amundsen/ Jacobsen/ Juell/ Nordahl
Sverdrup/ Nansen/ Mogstad/ Johansen/ Scott-Hansen
Avreisen fra «Fram» 14. mars 1895.
Foran for å finne vei. Fotografi.
Foran for å finne vei. Fotografi.

hodet, forsynt med hette efter eskimoisk mønster. En viktig del av beklædningen er fottøiet. Istedenfor lange strømper foretrakk jeg løse strømpe-legger, og på føttene små strømpe-ladder eller sokker, som er lette å få tørret inne på brystet mens en sover om natten. Skal en ferdes i sne ved lav temperatur — med eller uten ski — er finnsko ubetinget det beste av alt jeg har prøvd av fotplagg, men de må være gjort av skinnet på bakbenene av okserenen. De er varme og sterke, holder sig stadig myke, og er lette å ta av og på. Men de krever omhyggelig stell, hvis de ikke snart skal ødelegges, og en må søke å tørre dem, så godt en kan, hver gang en sover. Er det solskinn og god tørk ute, lønner det sig best å henge dem op på et par skistaver eller noe slikt, i vinden utenfor teltet, helst vrengt, med hårene inn, så selve skinnet kan tørke fort. Gjør en ikke det, vil de snart begynne å slippe hår. I sterk kulde, sånn som vi hadde på den første del av vår ferd, går det ikke å tørre dem på den vis, og da er den eneste råd å la dem tørke på føttene om natten: først skrape og børste hårsiden godt ren for sne og væte, så vrenge dem med hårsiden inn, fylle dem med tørt sennegress, om en har noe, stikke føttene bare inn, og krabbe i soveposen med det hele. Da det blev mildere i været og sneen blev våt, tok vi lærkomager, laget av råbarkede oksehuder med kobbeskinnssåler. Omhyggelig innbakt i tjære og talg er de et ypperlig vanntett og sterkt fottøi. Inne i finnskoene brukte vi i begynnelsen sennegress, som vi hadde en del av, og som er fortreffelig til dette bruk. Fyller en skoene med det og stikker de bare føtter nedi på finnevis, holder de sig tørre og varme; gresset suger all fuktighet til sig. Tar en så om kvelden det våte sennegress ut av skoene, karer det godt ut så det ikke kleber sammen, og ligger med det på brystet eller i bukselårene om natten, så er det omtrent tørt om morgenen, og en kan igjen stappe det i skoene. Litt efter litt brukes det imidlertid op, og skal en ha nok til en lang ferd, må en føre en god del med sig. Vi hadde ellers også med oss ladder, laget av saueull og menneskehår, og de var både varme og sterke. Dernæst hadde vi fotkluter av vadmel. Dem brukte vi på den siste del av ferden, især jeg. De er gode å gå i og lette å tørre om natten; en kan bre dem ut inne på brystet eller lårene. På hendene hadde vi svære votter av ulveskinn og almindelige ullvotter, som også måtte ligge på tørk inne på kroppen mens vi sov. I det hele er den stakkars kroppen jo den eneste varmekilde en har til slikt, og den blev også utnyttet mest mulig — vi lå stadig med fuktige omslag om natten, for å kunne ha det litt mindre vondt om dagen. På hodet hadde vi gjerne en filthatt, som skygget over øinene for det sterke lyset, og som ikke var så lett å trenge igjennem for vinden som almindelige ullplagg. Utenpå hadde vi gjerne en eller to ullhetter. På den måten kunde vi regulere det, så det blev passelig varmt på hodet, og det er en ikke uviktig ting.

Fra først av hadde jeg tenkt å bruke lette soveposer av renkalvskinn, en for hver mann. Da det imidlertid viste sig at de ikke gav varme nok, tok jeg en felles-pose av voksne renskinn, slik som på Grønlands-ferden; den er betydelig lunere, fordi sovekameratene varmer hverandre. Dessuten er en pose for to mann ikke lite lettere enn to enkeltmannsposer. Der har vært gjort den innvending at ved kameratens bevegelser skulde ens nattero bli forstyrret i en felles-pose; men det var neppe vår erfaring.

Efter min mening bør ikke et telt savnes ved en sledeferd. Selv om det er tynt og lett, gir det deltagerne så meget vern og hygge at det rikelig opveier den lille økning det volder i utrustningens vekt. De teltene jeg hadde latt gjøre til ekspedisjonen, var laget av råsilke og var meget lette. De var firkantede, løp op i en spiss, og blev satt op bare ved hjelp av en teltstokk i midten. Til den endelige tur bestemte jeg mig for et telt uten gulv. Kantene var til å sette fast i sneen med små treplugger, og når en så kastet litt sne op omkring veggen med en skuffe, blev det hele tett for vind og trekk. Vi reiste det ved å krype inn igjennem dørsplitten og stikke en skistav op under midten. Teltet veide, med seksten plugger og alt, 1,4 kilo. Det holdt ut hele ferden like til om høsten, og var alltid et kjært tilfluktssted.

Vårt kokeapparat hadde den fordel å utnytte varmen av brenslet til det ytterste; dessuten var det i stand til forholdsvis hurtig å koke vår mat og samtidig smelte rikelig med drikkevann, så vi morgen og kveld kunde få drikke så meget vi bare lystet. Det bestod av et kokekar til maten og to kar til å smelte is eller sne i. Kokekaret stod midt inne i apparatet, med et ringformet smeltekar utenom og et flatt smeltekar over; det hele var omgitt av en hette. Til opvarmingen brukte vi en primus rett under kokekaret. Det var innrettet slik at de hete forbrennings-produkter fra primusen først gikk op gjennem mellemrummene mellem karene og så ned mellem ringkaret og hetten. Derved gav de fra sig omtrent all varmen underveis før de slapp ut i luften. Tallrike forsøk utført av professor Torup på hans laboratorium hadde vist at kokeapparatet under almindelige omstendigheter utnyttet 90—93 pct. av den varme som den brukte petroleum teoretisk var i stand til å utvikle. Et bedre resultat tror jeg det er vanskelig å opnå.

Til brensel valgte jeg denne gang petroleum (snowflake). Spiritus, som jo almindelig har vært anvendt på sledereiser, har visstnok flere fordeler, især den at den er lett å brenne. Men en avgjørende ulempe var at den langtfra utvikler så meget varme i forhold til sin vekt som petroleum, når denne forbrenner så fullstendig som i vår lampe. Vi fikk ikke noensomhelst ulempe med vår snowflake på grunn av kulden. Vi hadde henimot 20 liter med oss; de varte i 120 dager. Vi kokte i den tid både morgen og kveld.

Vi førte adskillige par ski med oss, da vi måtte være forberedt på å brekke noen i den ulendte drivis; dessuten kunde det bli slitt adskillig på dem utover sommeren når sneen blev våt og kornet. De vi hadde var særlig glatte og seige, for det meste av lønn, dels også bjerk og hickory, og alle godt innbakt med tjære, stearin og talg.

Da vi gjorde regning på delvis å måtte leve av jakt, måtte vi ha skytevåben, først og fremst naturligvis rifle. Men da vi kanskje kunde komme til å ferdes over strekninger hvor det var mindre lett å finne større vilt, mens en derimot ofte kunde se fugl, holdt jeg det for heldig å ha haglbørse med også. Jeg tok derfor de samme våben som på Grønlands-ferden. Det var to dobbeltløp (büchsflinter), med et haglløp (kaliber 20) og et rifleløp (ekspress, kaliber 360). Vi tok med 180 riflepatroner og 150 haglpatroner.

Til stedsbestemmelse og peilinger hadde vi en liten lett teodolitt, som var særlig konstruert for øiemedet, en lommesekstant, en kunstig glass-horisont, et lett peile-kompass av aluminium og et par andre kompasser. Til meteorologiske observasjoner hadde vi et par aneroid-barometre, to minimums-spiritustermometre, og tre kvikksølv-svingetermometre. Dessuten førte vi også med en god aluminiumskikkert (teleskopkikkert) og et fotografiapparat.

Det vanskeligste men kanskje også viktigste ved en sledeutrustning er å finne en helt ut god og hensiktsmessig niste. Det er særlig viktig å få mat som er sikret mot dekomposisjon ved omhyggelig tilberedning og sterilisering. Til en sledeferd, hvor der må tas så meget hensyn til vekten, kan det vanskelig bli tale om andre proviantsorter enn slike som ved omhyggelig tørring er minsket mest mulig i vekt. Da kjøtt og fisk imidlertid ved tørring blir mindre lett fordøielig, bør det males til pulver, så det blir fint fordelt og derved lettere kan optas av organismen. Det var bare i denne form vi førte tørret kjøtt og fisk med oss. Kjøttet var av okse, renskåret muskelkjøtt som var hurtig tørret i fullstendig frisk tilstand, derefter malt, og så blandet med en like stor del oksefett, på samme vis som man vanlig tilbereder pemmikan. Denne mat har fra langt tilbake i tiden fått megen anseelse som niste på sledereiser, og med rette; når den er godt tilberedt, således som vår, er den både nærende og sund. Man bør bare ikke lite på at den alltid er ufarlig; hvis den ikke blir tilberedt med stor omhu — hvis f. eks. tørringen er for langsom eller ufullstendig — da kan den nok være skadelig for sundheten. En annen matsort som vi satte meget høit, var Waages fiskemel, som er tørret og malt fisk. Det er vel tilberedt og usedvanlig holdbart; når det kokes i vann sammen med smør og hvetemel eller tørrede poteter, gir det en god og velsmakende rett. Noe som det også kan være av betydning å ta hensyn til ved nisten, er at den kan spises uten å trenge koking. Det kunde jo tenkes at brenslet ved et eller annet uhell gikk tapt, eller at det blev opbrukt, og da vilde man være slemt faren hvis provianten ikke kunde spises like fullt. For å spare brensel var det også viktig at maten ikke trengte koking, men kun opvarming. Det mel vi førte med var derfor dampkokt, så det i nødsfall kunde spises som det var, uten videre behandling; ved bare å varme det op til kokepunktet fikk vi en god grøt. Vi hadde også tørrede kokte poteter, ertesuppe, chokolade, vril-food, o. m. a. Vårt brød var dels omhyggelig tørret hvetekjeks, dels brød, som jeg hadde latt bake av hvetemel tilsatt med omtrent 30 pct. aleuronat-mel (plantealbumin). En god slump smør (39 kilo) førte vi også med oss. Det var blitt godt knadd ombord for å få alt overflødig vann presset ut av det. Derved opnådde vi både at en del vekt spartes, og at smøret ikke blev så hårdt i kulden. I det hele tillot vår utrustning en avveksling i maten som visstnok er sjelden på slike ferder; vi var aldri plaget av den ensformighet i kosten som tidligere slede-ekspedisjoner ofte har lidt under. Vår appetitt var alltid glupende, og vi syntes at mat umulig kunde smake bedre enn vår.

Vårt apotek bestod av en liten pose som selvfølgelig bare inneholdt det aller nødvendigste. En del persienne-skinner med bind og gipsbandasjer, for mulig brukne ben og armer; opiumsdråper og avførende piller, for mulige maveonder (som vi dog aldri blev besværet av); kloroform, for en mulig amputasjon, f. eks. på grunn av frysning; et par små glass kokainopløsning for sneblindhet (også ubenyttet); tanndråper, karbolsyre, jodoformgaze; dessuten et par krumme nåler og en vinsel silke, til gjensying av sår; en skalpel og to arteriepinsetter (for amputasjon), og et par andre småting. Heldigvis blev apoteket lite brukt, undtagen forsåvidt som bindene og bandasjene den følgende vinter viste sig ganske hensiktsmessige som veker i våre tranlamper. Enda bedre i så måte var forresten Nicolaysens plaster, som vi hadde tatt en del med av for mulig brudd av kravebenet. Vokslaget skrapet vi omhyggelig av, da det viste sig å være et utmerket kitt for våre gisne kajakker.

Ved avreisen veide de 3 sledene med all sin last 260 kg. (med min kajakk), 242 kg. og 262 kg. (med Johansens kajakk). Hundene veide mellem 17,3 og 35,7 kg.; vi hadde 28 hunder med da vi startet.

  1. Fløitstokker kalles tverrstokkene på kjelken, som forbinder fjetrene (de oprette støtter på meiene) med hverandre.
  2. Kjelkemeiene var foran forbundet ved en bue, surret sammen av tre eller fire stykker spanskrør; det er i denne bue trekklinene er festet.
  3. Dette hjul, eller odometer, var laget ombord like før avreisen, av mekanismen til en utslitt vindmåler. Hjulet blev bundet efter den siste kjelken; det angav distansen temmelig nøiaktig.
  4. Hundene fikk mat én gang i døgnet, hver kveld efter endt dagsmarsj.