Fram over Polhavet 2/14
HJEM
[rediger]
Søndag den 26. juli. Endelig er skuten kommet! Jeg våknet i
morges ved at en rusket mig i benene. Det var Jackson som med
gledestrålende ansikt sa at «Windward» var der. Jeg tumlet op og
så ut av vinduet. Der var hun like utfor iskanten, dampende
langsomt innover for å finne plass å fortøie på. Underlig igjen å se en
skute. Hvor høi riggen syntes! Og skroget, det var som en ø . . .
Ombord var bud fra den store verden langt borte.
Der var almindelig røre. Alle mann på benene, i lette kostymer, for å stirre ut av vinduet. Jackson og Blomquist for avsted så snart de hadde fått på sig klærne. Men det varte ikke lenge før Blomquist kom hesblesende tilbake, sendt av den elskverdige Jackson, for å fortelle at alt stod vel til hjemme hos mig, og der var intet hørt om «Fram». Dette var det første Jackson hadde spurt efter. Jeg følte mig lett som en fjær.
Da jeg nærmet mig skuten, blev jeg hilst med jublende hurraer av hele mannskapet, som var samlet på dekket, og der fikk jeg en hjertelig mottagelse av den prektige kaptein Brown, «Windward»s fører, av skibets besetning, og av Dr. Bruce og Mr. Wilton, som begge skulde overvintre hos Jackson. — Vi kom ned i den rummelige og koselige kahytten, og alle slags nyheter blev slukt av lyttende ører, mens en ypperlig frokost med friske poteter og andre delikatesser gled ned forbi en gane som trengte mindre for å tilfredsstilles.»
Det var i sannhet merkelige nyheter vi fikk. En av de første var den at nu kunde de fotografere folk tversigjennem dører som var flere tommer tykke. Jeg må tilstå jeg spisset øren ved den meddelelse. At de kunde fotografere geværkuler som satt inne i kroppen på folk var
jo også merkelig, men det bleknet mot dørene. Og så fikk jeg høre om at japaneserne hadde prylt kineserne, og meget annet rart. Ikke minst merkelig var den interesse som hele verden nu syntes å ha fått for de arktiske egne: Spitsbergen var blitt et turistland; et norsk dampskibsselskap (det vesterålske) hadde satt igang fast passasjerrute dit[1], ja de hadde bygget hotell der oppe, der er poståpneri og spitsbergenske frimerker. Og så lå svensken Andrée der nu og ventet på vind for å gå over polen i ballong. Hadde vi fortsatt vår vei til Spitsbergen, var vi altså kommet midt opi alt dette. Hadde truffet hotell og turister og var blitt ført hjem i en moderne komfortabel dampbåt. Det var noe annet enn den fangstjakten vi hadde snakket og drømt om hele vinteren og foregående år.
Folk pleier jo å synes det er morsomt å se sig selv; jeg danner ingen undtagelse fra regelen, jeg skulde gitt en formue for å ha sett oss i vår uvaskede og uforfalskede naturtilstand, slik som vi kom av vinterhiet, midt i en flokk engelske turister og turistinner — jeg undres om der da vilde blitt mange omfavnelser eller shake hands; men jeg tviler ikke på at de nok vilde kikket gjennem ventilhuller og hvorsomhelst de slapp til.
Det blev nu travelt med å losse «Windward» og få ført til land de forråd av proviant, kull, renmose og annet slikt, som den bragte til ekspedisjonen. Både skibets mannskap og den engelske ekspedisjons medlemmer deltok i dette arbeide, og det gikk raskt for sig; de hadde snart jevnet en vei over den ulendte is, og på sledene blev det nu kjørt lass efter lass i land. Efter mindre enn en ukes arbeide var kaptein Brown klar til å gå; nu manglet bare Jacksons brever og telegrammer til hjemmet; de tok ennu noen dager. Imens røk det op med en pålandsstorm, «Windward» kom i drift og måtte søke havn lengere inne, hvor det imidlertid var så grunt at hun bare hadde en til to fot vann under kjølen. Vinden satte isen på, farvannet lukket sig rundt om utenfor, stillingen var en stund mindre hyggelig; men heldigvis nådde ikke isen skuten, og hun undgikk å bli skrudd op på grunn. Efter et par forsinkelser på denne vis slapp «Windward» ut igjen, og nu blev det en febrilsk iver i den lille koloni. De som skulde hjem måtte
gjøre sig reiseklare, og de som skulde bli måtte få bragt sin siste post og andre sendinger ombord. Dette blev ellers vanskelig nok; meget løs is hadde pakket sig sammen utenfor den faste iskanten, så det var ikke lett å komme frem, skuten lå utålmodig der ute og ventet, og kaptein Brown pep uavlatelig i damppipen. Endelig var det iorden, og vi som skulde hjem var alle ombord. Mens solen brøt frem gjennem skyene inne over Kapp Flora, svang vi med hattene og sendte et siste hurra til avskjed innover mot de seks som blev igjen og stod som et lite mørkt punkt der på flaket i den store isensomhet, og den 7. august bar det da for seil og damp og med god bør avsted over den vuggende havflate mot syd.
Lykken var med oss. På nordturen hadde «Windward» hatt meget og vanskelig is å kjempe med, før den endelig brøt sig gjennem og inn til landet. Også nu møtte vi meget is; men den var slakk og forholdsvis lett å komme frem i. Bare på få steder blev vi stanset, og nødt til å bryte oss vei for maskinen. Men så var dette skibet også i gode hender. Med sin lange erfaring som hvalfanger visste kaptein Brown hvordan han skulde ta det op med verre overmakt enn den tynne isen han her hadde å kjempe med. Fra morgen til kveld satt han oppe i tønnen, så lenge der ennu fantes en bete is i farvannet; lite søvn unte han sig; som han mange ganger sa, gjaldt det for ham a bringe oss hjem før «Fram» ennu var kommet; kom den hjem først, skjønte han godt for et slag det vilde gi dem som stod oss nær. Takket være ham, fikk vi da også en hjemreise som var både kort og hyggelig. Ikke kan jeg tenke på disse dagene, på hvor rørende snilde de var mot oss, alle mann ombord, fra kaptein til matros, på den vesle stuerten, når han stakk sitt blide fjes inn i kahytten og spurte hvad han nu kunde gi oss, eller vekket mig om morgenen med sin muntre sang — uten at der kommer en følelse av usigelig velbefinnende og lykke. Så var det jo også det at vi stadig blev vugget nærmere mot hjemmet; vi kunde regne de dager og timer som var igjen til vi skulde nå norsk havn og atter være i verden.
Efter erfaringen på nordturen ventet kaptein Brown å finne lettest vei ved først å styre i sydøstlig retning mot Novaja Semlja, hvor han mente å ha det åpne hav nærmest. Det slo også inn. Efter å ha gått omtrent 220 kvartmil, kom vi ut i åpen sjø i bunnen av en bukt som
skar sig nordover i isen. Det var nettop på rette sted; litt lenger øst eller litt lenger vest, og vi kunde lett ha fått like så mange uker å drive om i isen som vi nu brukte dager til å gå igjennem den på. Endelig, endelig en gang så vi da selve blå havet foran oss, og kursen blev satt rett mot Vardø. Det var så trygt og fritt å kunne la øiet gli utover den blå slette, mens vi drev op og ned på dekket, og dag for dag blev ført nærmere målet. — Som vi en formiddag står og ser utover, stanset blikket ved noe. Hvad var det derute i havbrynet? Jeg sprang op på kommandobrettet, fikk kikkerten for øiet. Den første seiler. Tenk, tilbake i farvann hvor andre mennesker ferdes! — Snart så vi flere, og så ut på dagen fire store kolosser. Om kvelden (den 12. august) skimtet jeg noe mørkt lavt i havbrynet forut. Hvad var det? Jeg så det på styrbords baug; det strakte sig lavt og jevnt sydover. Jeg så mer og mer. Det var land . . . det var Norge — — ! Jeg stod som forstenet og stirret og stirret utover natten på dette lave mørke, og det begynte å sitre en frykt inne i brystet: hvad ventet der på oss?
Da jeg næste morgen kom på dekk, var vi tett under land. Det var en bar og naken strand, næsten ikke mer innbydende enn det landet vi hadde forlatt der oppe i ishavståken; men det var allikevel Norge. De hadde tatt feil av kysten om natten, og var gått for langt nord. Ennu skulde vi få en del strev med å krysse oss sydover mot vind og sjø før vi kunde nå inn til Vardø. Vi gikk forbi flere skuter, og hilste dem med flagget. Vi møtte tollkrysseren; den seilte op på siden av oss; men hos oss hadde den ingenting å gjøre, og ingen slapp ombord. Så kom der los, far og sønn. De hilste på Brown, men ventet ikke på den engelske skuten å treffe en landsmann, og da de hørte mig tale norsk, blev de litt forundret, men aktet ikke større på det. Da Brown spurte dem om de visste hvem jeg var, stirret den gamle mannen lenge på mig, og der trakk op likesom en tvil i hans trekk. Men da navnet Nansen slapp ut av munnen på den hjertevarme kaptein, og han tok mannen om livet og ristet ham i gleden over å kunne bringe ham en slik nyhet, da kom der et uttrykk i den værbitte fiskerens ansikt, en blanding av glede og stivnet forbauselse. Han grep mig i hånden og ønsket mig velkommen tilbake til livet; her hjemme hadde de jo for lenge siden lagt mig i graven. Og så blev der en spørring om nytt fra turen, om nytt fra Norge; men til «Fram» hadde man ennu ikke hørt noe. Det veltet som en sten fra brystet; så skulde de derhjemme da bli spart for den engstelsen.
Så gled «Windward» med alle flagg i topp, stille og upåaktet inn på Vardøs havn. Før ankeret ennu var i bunnen, var jeg i en båt sammen med Johansen, på vei til telegrafstasjonen. Ingen kjente oss igjen på bryggen; den eneste som enset de hjemvendende var en forstandig ku, som stanset op midt i en trang gate og stirret forundret da vi gikk forbi. Det var så hyggelig og sommerlig å se på den kua at jeg hadde lyst til å gå bort og omfavne den. Nu skjønte jeg riktig at jeg var i Norge.
Så kom vi inn på telegrafstasjonen. Jeg la en veldig bunke på disken, og sa at det var noen telegrammer jeg gjerne vilde ha sendt snarest mulig. Det var flere snes av dem, og noen temmelig lange, på et par tusen ord hver. Telegrafbestyreren så litt forskende på mig og på bunken, og tok den rolig op; men idet øiet falt på underskriften på det øverste telegrammet, gikk det en trekning gjennem ansiktet, han snudde sig rundt og gikk bortover til telegrafistinnen, som satt ved bordet. Da han vendte sig igjen og kom hen imot mig, strålte hele ansiktet, og han ønsket mig til lykke og hjertelig velkommen. Telegrammene skulde bli sendt snarest mulig; men det vilde vel ta både netter og dager før de kunde bli ferdig med dem, sa han. Og så begynte da telegrafapparatene å tikke landet og verden utover det samme, at to menn av den norske polarekspedisjon var vendt velbeholdne tilbake, og at jeg ventet «Fram» hjem samme høst. Stakkars de fire telegrafistinnene på Vardø, de fikk et stritt arbeide i de dagene som nu fulgte; for ikke alene skulde alle telegrammene fra mig og mine kamerater sendes; men der strømmet inn hundrer utenfra både til oss to og til folk i byen, som måtte skaffe oplysninger for nysgjerrige sjeler sydpå. De første telegrammene var til min hustru, til Johansens mor, til de andre kameraters nærmeste, til kongen, og til den norske regjering. Det siste var så:
«Statsminister Hagerup.
Har den glede å kunne meddele Dem og den norske regjering at ekspedisjonen har utført sin plan, har trengt igjennem det ukjente polarhav fra strøket nordenfor de Nysibiriske Øer, og har undersøkt strøket nordenfor Franz Josefs Land op til 86° 14’ nordlig bredde. Intet land såes nordenfor 82°.
Løitnant Johansen og jeg forlot «Fram» og ekspedisjonens øvrige medlemmer den 14. mars 1895 på 84° nordlig bredde og 102° 27’ østlig lengde. Vi drog mot nord for å undersøke havet nordenfor «Fram»s rute, og drog derefter til Franz Josefs Land, hvorfra vi er kommet med «Windward».
Venter «Fram» hjem i år.
Fridtjof Nansen.»
Da jeg igjen skulde forlate telegrafstasjonen, fortalte bestyreren at
professor Mohn var i byen; han skulde være på hotellet. Mohn, en
mann som stod ekspedisjonen så nær, var altså den første venn jeg
skulde treffe. Allerede mens vi avleverte våre telegrammer hadde
det begynt å sive ut over byen at vi var kommet, og folk stimlet så
smått sammen for å se på de to langveisfarere, som skrevet avsted
gjennem gatene til hotellet. Jeg stormet inn, spurte efter Mohn. Han
var på sitt værelse nummer så og så, het det; men han sov nok
middagslur. Hvad respekterte jeg middagslur i det øieblikk? Jeg dundret mot
døren og rev den op. Der lå Mohn på sofaen og leste, med lang pipe.
Han skvatt op, stirret vilt som et galt menneske på den høie mannen
som blev stående på dørstokken; — pipen falt i gulvet, det kjempet
i ansiktet, og så brøt det ut: «Kan det være sant? Er det Fridtjof
Nansen?» Han var visst redd for sig selv, var redd han hadde et
syn; men da han så hørte min velkjente stemme, brøt tårene frem:
«Gud være lovet at De ennu er i live!» Og han styrtet i mine armer.
Så kom turen til Johansen. Det var en jublende glede i dette gjensyn,
og talløse var de spørsmål som falt og blev svart på fra begge sider.
Efter hvert som inntrykkene kom og gikk, regnet spørsmålene ned
uten sammenheng og næsten uten mening. Det hele var jo så ufattelig,
og det varte lang tid før vi endelig kunde nå til å sette oss ned, og
jeg på en litt mere sammenhengende måte kunde få greie ut hvad vi
hadde oplevet i de tre årene. Men hvor var «Fram»? Hadde vi forlatt
den? Hvor var de andre? Var det noe galt på ferde? Det var med
engstelse disse spørsmålene kom, det var nok vanskelig å fatte at det
ingenting var i veien, og enda hadde vi forlatt vår gode skute. Litt efter litt blev det mulig å gjøre også det forklarlig, og da var alt bare
herlighet, champagne måtte inn og cigarer. En annen kjenning sydfra
var også i hotellet; han kom inn for å snakke med Mohn, men da
han så det var fremmede, vilde han gå igjen. Efter å ha stirret lenge,
opdaget han hvem de fremmede var, og blev som naglet til flekken,
og så blev der da drukket skåler for ekspedisjonen og for Norge.
Det var greit at vi måtte bli der den kveld. Men mens vi satt der
inne, hadde byen fått vite navnene på de nykomne gjester, og da vi
skulde se ut av vinduet igjen, var hele gaten full av folk, og fra alle
flaggstenger innover byen og fra alle master på havnen vaiet det
norske flagg i kveldsolen.
Og så kom der strømmende telegrammer, — gode tidender alt ihop. Nu var alle sorger endt. Bare «Fram» manglet ennu; men henne var vi trygge for, hun kom snart.
Det første vi hadde å gjøre her på norsk jordbunn, da vi fikk områdd oss litt, var å se å få forbedret vår garderobe. Men ikke var det lett å komme frem i gatene nu, og stanset vi i en butikk, rant den straks full av folk.
De dagene vi var i Vardø blev vi møtt med overstrømmende gjestfrihet. Her sa vi også farvel til «Windward», som gikk før oss til Hammerfest.
Den 18. august kom Johansen og jeg dit. Overalt på veien hadde man hilst oss med blomster og flagg, og nu da vi seilte inn til Norges nordligste by, var den i festskrud fra strand til øverste bergpynt, og tusener av mennesker var på benene. Til min overraskelse møtte jeg også her en engelsk venn, Sir George Baden-Powell, som lå der med sin prektige yacht «Otaria». Han var nettop kommet fra en videnskapelig ekspedisjon til Novaja Semlja, hvor han hadde vært med flere astronomer for å iaktta solformørkelsen den 9. august, og hadde hatt hell med sig. Med engelsk gjestfrihet stillet han nu hele sin yacht til min disposisjon, og jeg mottok gjerne dette vakre tilbud. Baden-Powell var en av de siste jeg hadde sett i England. Da vi skiltes — det var høsten 1892 —, spurte han hvor man skulde lete efter oss, om vi blev for lenge borte. Jeg svarte at det å lete efter oss vilde bli som å lete efter en nål i en høistakk. Ja, sa han, men jeg måtte ikke tro at folk kunde slå sig til tåls med det; i England visste han iallfall at der vilde bli gjort noe, og hvor skulde de da gå hen? «Vel, jeg kan da vanskelig tenke mig noe annet sted enn Franz Josefs Land,» sa jeg; «for går «Fram» til grunne, eller vi blir nødt til å forlate henne, da må vi komme ut den vei; går «Fram» ikke til grunne, og driften er som jeg mener, da skal vi imidlertid komme ut i havet mellem Spitsbergen og Grønland.» Nu mente Baden-Powell tiden var kommet til å se efter oss, og da han for nærværende ikke kunde gjøre noe mere, var det hans akt, efter nu å ha sluttet sin ekspedisjon til Novaja Semlja, å gå op langs iskanten for å se om han ikke skulde få noen underretning om oss. Da, i rette øieblikk, kom vi inn til Hammerfest.
Om kvelden kom min hustru og min sekretær Christofersen. Efter å ha vært til stede ved en glimrende fest som Hammerfest by gav til vår ære den natt, flyttet vi ombord i «Otaria», hvor nu dagene skulde gli umerkelig forbi. Uavlatelig strømmet der inn fra alle verdens kanter lykkønskningstelegrammer og vidnesbyrd om glede over vår hjemkomst.
Men «Fram»? Jeg hadde så stolt telegrafert at jeg ventet henne hjem nu iår; men hvorfor var hun ikke alt kommet? Jeg begynte mer og mer å tenke på dette, og jo mere jeg regnet efter alle muligheter dess mere kom jeg til den slutning at hun i grunnen burde vært ute av isen nu, om ikke noe galt hadde hendt. Det var merkelig at hun ikke alt var her, — og med gru tenkte jeg om høsten skulde gå uten at bud kom; den vinter og sommer som da fulgte vilde ikke bli hyggelig.
Som jeg om morgenen den 20. august nettop hadde tørnet ut, banket Sir George på døren og sa der var en mann som absolutt måtte tale med mig. Jeg svarte at jeg ikke var påklædd ennu, men jeg skulde komme straks. Å, jeg kunde komme som jeg var, sa han. Det undret mig litt at det skulde ha slik hast, og jeg spurte hvad det gjaldt. Han visste ikke; men han skjønte at det var noe av viktighet. Jeg gav mig like fullt tid til å klæ mig, og gikk så ut i salongen. Der stod en herre med et telegram i hånden; han sa han var telegrafbestyreren på stedet og hadde et telegram som han trodde vilde interessere mig; derfor var han kommet med det selv. Noe som skulde interessere mig! Det var jo bare én ting i verden. — — Med litt dirrende hender rev jeg telegrammet op.
«Skjærvø, 20. 8. 1896, kl. 9 fm.
Doktor Nansen.
«Fram» ankommen hertil dags dato i god behold. Alt vel ombord Avgår straks til Tromsø. Velkommen hjem.
Otto Sverdrup.»
Det var som jeg vilde kveles, og det slapp bare ut av mig: ««Fram»
er kommet!» Det gav et sett i Sir George, og han hoppet langt
bortover gulvet, Johansens ansikt blev et lysende spørsmål, Christofersen
stivnet helt av forbauset glede, telegrafbestyreren stod i midten og
nød den virkning han hadde frembragt, og jeg forsvant i samme
øieblikk inn i kahytten for å rope til min hustru: ««Fram» er kommet!»
Hun for op av køien hurtigere enn hun pleier. Men jeg kunde ikke
tro det, nei jeg kunde ikke, det var som et eventyr — og jeg leste det
telegrammet mange ganger før det endelig kom trygghet for at det
ikke var en drøm.
Der blev jubel ombord, og ut over havnen, og inn over byen. Over fra «Windward», som nettop holdt på å lette anker for å gå til Tromsø, lød det kraftige hurraer for «Fram» og det norske flagg. Vi hadde tenkt å gå til Tromsø om eftermiddagen, nu gjaldt det å komme avsted fortest mulig, helst for å nå «Fram» igjen i Skjærvø, som jo lå like i vår vei. Jeg forsøkte å stoppe henne ved et telegram til Sverdrup, men kom for sent.
Det var en livlig frokost vi hadde den morgen. Johansen og jeg talte om det utrolige i at vi nu snart skulde trykke våre kamerater i hånden, Sir George var bare vill glede; rett som det var hoppet han fra stolen, slo i bordet og sa: ««Fram» er virkelig kommet!» Lady Baden-Powell var den stille lykke, hun nød vår fryd.
Næste dag kom vi inn på Tromsø havn, og der lå «Fram» for oss, sterk og bred og værbitt. Det var underlig å se den høie riggen igjen, å stirre på dette skroget som en kjente så vel. Sist en så det, var det halvt nedgravd i isen, nu svømte det fritt og stolt på blå sjø i norsk farvann. Vi gled op på siden av henne. «Otaria»s mannskap hilste den gilde skuten med et tredobbelt engelsk hurra, og fra «Fram» svarte det igjen med et nifoldig norsk. Vi lot ankeret falle, og i næste øieblikk var «Otaria» bordet av «Fram»s staute mannskap.
«Skjærvø, 20. 8. 1896, kl. 9 fm.
Doktor Nansen.
«Fram» ankommen hertil dags dato i god behold. Alt vel ombord Avgår straks til Tromsø. Velkommen hjem.
Otto Sverdrup.»
Det var som jeg vilde kveles, og det slapp bare ut av mig: ««Fram» er kommet!» Det gav et sett i Sir George, og han hoppet langt bortover gulvet, Johansens ansikt blev et lysende spørsmål, Christofersen stivnet helt av forbauset glede, telegrafbestyreren stod i midten og nød den virkning han hadde frembragt, og jeg forsvant i samme øieblikk inn i kahytten for å rope til min hustru: ««Fram» er kommet!» Hun for op av køien hurtigere enn hun pleier. Men jeg kunde ikke tro det, nei jeg kunde ikke, det var som et eventyr — og jeg leste det telegrammet mange ganger før det endelig kom trygghet for at det ikke var en drøm.
Der blev jubel ombord, og ut over havnen, og inn over byen. Over fra «Windward», som nettop holdt på å lette anker for å gå til Tromsø, lød det kraftige hurraer for «Fram» og det norske flagg. Vi hadde tenkt å gå til Tromsø om eftermiddagen, nu gjaldt det å komme avsted fortest mulig, helst for å nå «Fram» igjen i Skjærvø, som jo lå like i vår vei. Jeg forsøkte å stoppe henne ved et telegram til Sverdrup, men kom for sent.
Det var en livlig frokost vi hadde den morgen. Johansen og jeg talte om det utrolige i at vi nu snart skulde trykke våre kamerater i hånden, Sir George var bare vill glede; rett som det var hoppet han fra stolen, slo i bordet og sa: ««Fram» er virkelig kommet!» Lady Baden-Powell var den stille lykke, hun nød vår fryd.
Næste dag kom vi inn på Tromsø havn, og der lå «Fram» for oss, sterk og bred og værbitt. Det var underlig å se den høie riggen igjen, å stirre på dette skroget som en kjente så vel. Sist en så det, var det halvt nedgravd i isen, nu svømte det fritt og stolt på blå sjø i norsk farvann. Vi gled op på siden av henne. «Otaria»s mannskap hilste den gilde skuten med et tredobbelt engelsk hurra, og fra «Fram» svarte det igjen med et nifoldig norsk. Vi lot ankeret falle, og i næste øieblikk var «Otaria» bordet av «Fram»s staute mannskap.
Det gjensyn som nu fulgte skal jeg ikke forsøke å skildre. Jeg undres om noen av oss hadde mer enn én klar følelse: vi var igjen samlet allesammen — vi var igjen i Norge — vi hadde fullført vårt hverv.
Så drog vi da sammen sydover langs Norges kyst. Først kom bukserbåten «Hålogaland» som var leid av staten, så «Fram», tung og langsom, men dess sikrere, og tilslutt den elegante «Otaria»; den skulde følge oss til Trondhjem. Hvor velgjørende var det ikke endelig å sitte i ro og se andre gå foran og ta ut veien!
Overalt hvor vi kom frem strømmet det norske folks hjerte oss i møte, fra damperne med de mange festklædte byfolk og like til den fattigste fisker, som lå i sin båt ute mellem skjærene. Det føltes som gamle mor Norge næsten var stolt av oss, som hun trykket oss tett og varmt i favn, med takk for det vi hadde gjort. Og hvad var det så? Vi hadde bare opfylt vår plikt, hadde ikke mer enn fullført det vi hadde påtatt oss, og det var vel vi som skyldte henne takk, fordi vi hadde fått seile under hennes flagg. Jeg minnes en tidlig morgen. Det var i Brønnøysund; det var ennu gråkoldt; jeg blev purret ut, der var så mange folk som vilde hilse på oss. Halvsøvnig kom jeg på dekket, hele sundet var fullt av båter; vi hadde gått langsomt gjennem; men nu begynte igjen «Hålogaland» der forut å sette fart på, og vi skar hurtigere gjennem vannet. En fisker i en båt lå og kavet og rodde ved siden av oss for å følge. Det var stritt arbeide. Så roper han over til mig: «De skal vel ikke ha kjøpt fisk vel?» — Nei, det skulde vi da ikke. — «De kan ikke si hvor han Nansen er henne, han er vel der borte i «Fram», han?» — «Nei, han skal da være her ombord.» — «Å nei da, det skulde vel ikke være rå til å komme ombord vel, for jeg skulde så nødvendigvis ha sett logi' hans.» — «Det blir visst vanskelig det; jeg tror ikke de har tid til å stanse nu.» — «Det var leit det, for jeg skulde så inderlig gjerne sett han sjøl.» Han drog på å ro; det blev verre og verre å følge; men han stirret stadig stivt på mig som lå der på rekken og smålo, mens Christofersen stod ved siden og knegget. «Siden De har sånn lyst til å sen sjøl, så får De få vite at han er her da,» sa jeg. — «Å nei, å nei! ja jeg tenkte mest det; De får ha velkommen att da!» Og dermed slapp fiskeren årene, reiste sig op i båten og strøk lua av. Mens vi så for videre i den deilige morgen, satt på den elegante engelske yachten og så den
fattige deilige kyst igjen ligge der i solskinnet forut, da følte en fullt og helt, hvor nær dette landet og dette folket lå ens hjerte. Hadde en sendt — var det så bare et streif av sol over det, da var de tre år som gikk, vel anvendt.
«Ikke sant, dette Norge
det er nu så kjært, som det er godt
og så er det det vakreste hjem et folk har fått.
Enn gjeita da om våren
under fuglespillet omkring gården, —
det sortner i åser, det hvitner i fjell,
og elven skurer i bakkehell, ....
dette Norge, vi forstår det,
at en kan lide litt for det!»
En følte hvad der banket av liv og kraft i dette folk, og som et fjernsyn steg fremtiden stor og rik, når de krefter som nu er bundne løser sig og blir fri. . . Nu var en kommen tilbake til livet, det lå der fullt av lys og håp foran. — Så kom kvelden, solen sank ned bak det blå hav langt der ute, og høstkveldens klare vemod speilet sig i sjøen. Det var for fagert til å tro på, dette, det kom som en engstelse over en; men silhouetten av en kvinneskikkelse, som satt der på rekken og tegnet sig mot den glødende aftenhimmelen, gav ro og visshet. Det gikk fra by til by, fra fest til fest langs Norges kyst. Det var den 9. september «Fram» stod op Kristianiafjorden og fikk en mottagelse bedre enn noen fyrste. De gamle ærverdige orlogsmenn «Nordstjernen» og «Elida», den nye elegante «Valkyrien», og så de små vevre torpedobåtene, viste oss veien. Omkring vrimlet det av dampbåter, sorte av mennesker. Der var flagg høit og lavt, salutt, hurraer, viftende lommetørklær og hatter, bare lysende ansikter — hele fjorden et eneste yrende velkommen. — Men der lå hjemmet og den kjente strand foran, det glitret og smilte så fagert fra hustaket i solglansen — så dampbåter om igjen og om igjen, rop efter rop, og med hatten i hånden bukket vi til hurra efter hurra.
Hele Pepperviken var bare båter og mennesker og flagg og vaiende vimpler. Så tordnet orlogsmennene løs med sine 13 skudd hver, og
gamle Akershus fulgte med sine 13 tunge drønn, så det gjenlød i åsene omkring.
Om kvelden stod jeg ved stranden der ute ved fjorden. Larmen efter festene var tonet bort, barskogen stod tyst omkring, ute på skjæret røk ennu de siste ulmende glør efter et velkomstbål, og ved føttene skvulpet og hvisket sjøen sitt: «Nu er du hjemme.» Høstkveldens ro og dybde senket sig over sinnet.
Jeg minnes hin siste regntunge junimorgen da jeg gikk over denne samme stranden. Mer enn tre år var gått, vi hadde stridt, og vi hadde sådd, nu var høsten kommet, og det hulket og gråt inne i mig av takknemmelig glede.
Isen og de lange månenettene med alle nattens savn der nordpå var en fjern drøm, fra en annen verden, en drøm som levet og svant — — Men — «hvad var vel livets spill, hvis drømmene ei legges til . . .!»
- ↑ Jeg ante ikke den gang at Otto Sverdrup et år efter skulde komme til å føre den dampbåten.