Fram over Polhavet 2/15

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk

BERETNING OM „FRAM”S DRIFT EFTER 14. MARS 1895[rediger]

AV OTTO SVERDRUP

I. FRA 15. MARS TIL 22. JUNI 1895.[rediger]

A
llerede den 16. februar hadde dr. Nansen chef offisielt meddelt

besetningen at jeg skulde være ekspedisjonens chef og løitnant Scott-Hansen næstkommanderende. Ved det endelige opbrudd 14. mars overgav han mig dessuten et brev eller en instruks av følgende innhold:

«Kaptein Otto Sverdrup,
fører av «Fram».

Idet jeg nu forlater «Fram», for sammen med Johansen å foreta en ferd nordover — om mulig til polen — og derfra til Spitsbergen, sannsynligvis over Franz Josefs Land, overlater jeg dig ledelsen av den tilbakeværende del av ekspedisjonen. Fra den dag jeg har forlatt «Fram» vil følgelig all myndighet som tidligere måtte tilkomme mig gå over til dig i samme grad, og de andre vil ha å vise dig, eller den du måtte utnevne til deres foresatte, ubetinget lydighet. Å gi noen ordre om hvad der i de forskjellige tilfelle skal foretas finner jeg overflødig, selv om det var mulig å gi slike. At du best selv vil vite hvad der under vanskelige omstendigheter bør gjøres, vet jeg, og mener derfor med trygghet å kunne forlate «Fram».

Ekspedisjonens hovedopgave er å trenge gjennem det ukjente polarhav fra is-strøket omkring de Nysibiriske Øer — nordenom Franz Josefs Land og frem til Atlanterhavet ved Spitsbergen eller Grønland. Den vesentlige del av denne opgave finner jeg at vi allerede har løst, resten vil løses eftersom ekspedisjonen kommer videre frem mot

vest. For å gjøre ekspedisjonen enda mer fruktbringende er det jeg gjør et forsøk på å trenge videre mot nord med hunder. — Din opgave blir da å føre de menneskeliv som herved betroes dig hjem på sikreste måte, og ikke å utsette dem for noen unødig fare, hverken av hensyn til skib eller ladning, eller til ekspedisjonens utbytte. Hvor lenge det kan vare før «Fram» driver ut i åpent vann vet ingen. Du har proviant for flere år ennu; men skulde det av ukjente grunner ta for lang tid, eller mannskapet skulde begynne å lide av sykelighet, eller du av andre grunner finner det heldigst å forlate skuten, bør det ubetinget gjøres. På hvad årstid dette bør skje, likesom veien som bør velges, vil du selv best kunne dømme om. Hvis det skulde høve sig, vil jeg anse Franz Josefs Land og Spitsbergen som heldige land å søke mot. Hvis der blir søkt efter ekspedisjonen efter Johansens og min hjemkomst, vil man først gå dit. Hvor du kommer til land, bør du, så ofte du kan, la reise iøinefallende varder på nes og fremspringende berghamrer, og inne i vardene legge en kort beretning om hvad der er gjort og hvor du drar hen. For at vardene skal kjennes fra andre bør en ganske liten varde reises 4 meter fra den større i magnetisk nord. Hvilken utrustning som vilde være den heldigste, i tilfelle «Fram» skulde forlates, har vi så ofte drøftet, at jeg finner det overflødig å opholde mig derved her. Jeg vet at du vil dra omsorg for at det nødvendige antall kajakker til alle mann, kjelker, ski, truger og andre utrustningsgjenstander kommer i full stand snarest mulig og holdes i beredskap, så en slik hjemtur over isen vil kunne foretas med størst mulig letthet. Underretning om den proviant jeg anser for mest skikket for en slik tur, og om det nødvendige kvantum til hver mann, gir jeg dig på annet sted.

Jeg vet også at du vil holde alt i orden til å forlate «Fram» i korteste tid, for den mulighet at en plutselig skade skulde tilstøte henne ved ildebrand eller skruing. Tillater isen det, anser jeg det heldigst om der stadig kan has et depot med tilstrekkelig proviant o. s. v. på et sikkert sted på denne, således som vi i den senere tid har hatt. Alle nødvendige ting, som ikke kan has på isen, bør ombord legges slik at de under alle omstendigheter er lette å komme til. Som du vil vite, er det bare koncentrert sledeproviant som nu er i depotet; men da det kunde hende at ekspedisjonen kunde komme til i lengere

tid å ligge rolig før du drog avsted, vilde det være i høi grad ønskelig å få reddet så meget hermetisk kjøtt, fisk og grønnsaker som mulig; skulde urolige tider komme, vilde jeg endog anse det rådelig å ha en forsyning også av disse saker ferdig på isen.

Skulde «Fram»s drift bære langt nordenom Spitsbergen og komme over i strømmen under Grønlands østkyst, kan mange muligheter tenkes, som det nu ikke er lett å opgjøre sig noen mening om; men skulde dere bli nødt til å forlate «Fram» og søke under land, vilde det være heldigst om du også der vilde sørge for å opreise varder som ovenfor omtalt (med beretning om hvor du drar hen o. s. v.), da det jo kunde være mulig at man også der vilde lete efter ekspedisjonen. Enten du i tilfelle burde søke mot Island (som jo er det nærmeste, og hvorhen du på forsommeren måtte kunne komme ved å følge iskanten) eller de danske kolonier vest for Kapp Farvel, må du lettest kunne dømme om når du ser forholdene.

Det som bør tas med hvis «Fram» skal forlates, blir næst den nødvendig. proviant, våben, ammunisjon og utrustning, alle videnskapelige journaler og andre journaler, observasjoner, alle videnskapelige samlinger som ikke er for tunge, og i så tilfelle små prøver av disse, fotografier, helst de originale plater (filmer), eller om disse er for tunge, så kopier av dem, ennvidere det areometer (Åderman) hvormed de fleste observasjoner over sjøvannets spesifikke vekt er utført. Forøvrig naturligvis alle dagbøker og optegnelser som kan være av interesse. Jeg efterlater et par dagbøker og brev som jeg særlig vil anmode dig om å ta vare på, og bringe Eva, om jeg ikke skulde komme hjem, eller dere mot formodning kommer hjem før oss.

Hansen og Blessing vil, som du vet, besørge de forskjellige videnskapelige observasjoner og innsamlinger. Selv vil du dra omsorg for lodningen, at denne skjer så ofte det kan la sig gjøre og linens tilstand tillater. Jeg vilde anse en gang minst for hver 60 kvartmil det bærer videre som i høi grad ønskelig, kan det skje enda oftere så meget desto bedre. Skulde dybden bli mindre enn nu og mer vekslende, sier det sig selv at lodningene også bør skje hyppigere.

Da mannskapet allerede før var lite, og nu enn ytterligere vil bli forringet med 2 mann, vil det kanskje falle en del arbeide på hver; men såfremt du kan avse folk for å lette de videnskapelige

observasjoner og gjøre disse mest mulig fullstendige, vet jeg nok du vil gjøre det.

Vil du også dra omsorg for at der hver tiende dag (den første, tiende og tyvende i hver måned) bores i isen, og tykkelsen måles på samme måte som hittil er skjedd. Hendriksen har vesentlig utført disse boringer og er en pålitelig mann dertil.

Til slutning et ønske om alt mulig hell for dig og dem du nu har fått ansvaret for, og vel møtt igjen i Norge, det være sig ombord i denne skute eller uten henne.

«Fram» den 25. februar 1895.
Din hengivne
Fridtjof Nansen.»

«E. S.

I den ovenfor stående instruks, som jeg skrev noe hurtig om natten den 25. februar, har jeg undlatt å omtale ting som burde vært berørt. Jeg vil her innskrenke mig til ytterligere å bemerke at skulde dere få ukjent land i sikte, bør selvfølgelig alt gjøres for å bestemme og undersøke dette så vidt evnen rekker. Skulde «Fram» drive så nær at du finner det uten for stor risiko kan nåes, vilde alt hvad der kunde gjøres til undersøkelse av slikt land være av den høieste interesse. Hver sten, hvert gress-strå, lav- eller mosdott derfra, hvert dyr fra de største til de minste, vilde være av stor betydning; fotografier og en nøiaktig beskrivelse burde ikke forsømmes, likesom det også burde bereises i videst mulig utstrekning for å bestemme dets kystlinje, størrelse o. s. v. Alt slikt må dog kun foretas under forutsetning av at det kan skje uten fare. Er «Fram» i drift i isen, sier det sig selv at kun kortere utflukter bør foretas fra henne, da de bortdragne ellers kan få store vanskeligheter med å finne tilbake ombord. Skulde «Fram» for kortere eller lengere tid være kommet fast, bør slike utflukter like fullt kun skje under varetagelse av stor forsiktighet, og ikke utstrekkes over noe lengere tidsrum, da ingen lett kan forutse når driften atter kan begynne, og det vilde ikke for noen part være heldig om «Fram»s mannskap ytterligere blev forringet.

Om de videnskapelige observasjoner har vi så ofte talt sammen at jeg ikke finner det nødvendig å gå nærmere inn derpå her. Jeg er

sikker på at du vil gjøre ditt til at de kan bli så fullstendige som mulig, og at ekspedisjonen således vil vende tilbake med så rikt utbytte som omstendighetene på noen måte vil tillate.

Og så enda en gang ønsket om alt mulig hell, og et vel møtt igjen om ikke for lenge.

«Fram» den 13. mars 1895.
Din hengivne
Fridtjof Nansen.»


Dagen efter at denne efterskrift til min instruks er datert, torsdag den 14. mars kl. 11½ formiddag, forlot dr. Nansen og Johansen «Fram» for å begynne sin slede-ekspedisjon. Vi hilste dem til avskjed med flagg og stander og med salutt. Scott-Hansen, Hendriksen og Pettersen fulgte dem til den første leirplass.

Næste morgen stod de og så efter toget til det blev til små sorte prikker langt langt ute på den endeløse isflaten. Med et siste vemodig blikk efter de to, som de kan hende aldri skulde se igjen, spente de skiene på og gav sig på tilbakeveien.

«Fram» lå ved slede-ekspedisjonens avreise på 84° 4’ n. br. og 102° ø. l. Skuten lå innefrosset i ca. 25 fot tykk is, med svak styrbords slagside. Den hadde altså et flere fot tykt islag under kjølen. Om babord var isen skrudd høit op mot skibssiden i hele dens lengde, omtrent i høide med rekken på halvdekket akterut. I omtrent 150 meters avstand mot nordvest var der en lang og temmelig bred isvoll, «Storkosset», på op til 7 meters høide. Midt imellem «Fram» og Storkosset gikk en nydannet ca. 50 m. bred råk, mens der en 50 m. tvers for baugen gikk en sammenskrudd gammel råk, som åpnet sig lenger ut på våren.

På skråningen av Storkosset, som var dannet under den voldsomme skruing den 27. januar 1894, var vårt depot anbragt. Det bestod av opstablede blikkasser med proviant og andre fornødenheter, og dannet 6—7 mindre hauger, dekket med seil; dessuten var skiene og kjelkene våre oplagt her. Mellem skuten og Storkosset lå motorbåten. Smien lå en 30 m. borte, hugget ned i skråningen av den nevnte skrugar om babord.

Det første og mest påkrevede arbeide som nu forestod, var å skaffe

bort noe av denne høie skrugaren om babord. Jeg var redd for at hvis det fortsatte å skrue, kunde skuten komme i fare for å trykkes ned istedenfor op, så lenge hun hadde denne isryggen liggende an i en sådan høide mot hele babords side. Til dette arbeide hadde vi 5 kjelker med en kasse på hver og 2 mann om hver kjelke. Iskjøringen begynte den 19. og sluttet den 27. mars. Hele skrugaren om babord var da skaffet bort i så stor dybde, at 2½ planke av ishuden var fri. Hele tiden mens arbeidet stod på var det temmelig koldt, fra ÷ 38 til ÷ 40°. Alt gikk imidlertid godt og heldig, når undtas at Scott-Hansen kom i skade for å forfryse sin ene stortå.

Doktoren og jeg var sammen om en kjelke. «Han har mig stadig mistenkt for å være sint, og jeg ham,» står det i min dagbok. Jeg har nemlig den vane at jeg ikke liker å passiare når jeg er sysselsatt med et eller annet arbeide, mens det omvendte er tilfellet med doktoren. Når nu jeg av vane holdt mig taus, trodde doktoren at jeg var sint; i like måte trodde jeg om ham at han var sint, fordi han holdt op å snakke. Misforståelsen blev dog snart opklaret, og vi fikk oss en hjertelig latter.

Da dr. Nansen og Johansen reiste, flyttet jeg inn i Nansens lugar, som lå på styrbords side og var lik min. Styrmann Jacobsen, som før lå sammen med 4 andre av mannskapet i den store lugar om babord, fikk min lugar, og i styrbords lugaren, hvor det før var 4 mann, blev det nu bare 3. Også arbeidslugaren kom til heder og verdighet igjen. Efterat ovnen var satt i stand, og der var ryddet op og ordnet, blev arbeidslugaren det hyggeligste og triveligste rum på hele skibet. Foruten forskjellig omrydningsarbeide ombord og i depotet, sørget vi dernæst for en lett og bekvem adgang til skuten ved å bygge en landgangsbro akterut.

Da alt dette var ferdig, fulgte så de lange og mangeartede forberedelser til sledeferden sydover, for det tilfelle — som riktignok ingen av oss trodde på — at vi skulde bli nødt til å forlate «Fram»: Bygging av kjelker og kajakker, sying av sekker til bagasjen, valg og utveining av proviant og annet som nødvendig måtte med o. s. v. Med disse arbeider var vi sysselsatt i lang tid. Vi var dårlig forsynt med ski, og gode og solide ski måtte vi ha, minst et par pr. mann. Men hvorfra skulde emnene tas? Der fantes ikke flere brukbare

ski-emner ombord. Vi hadde riktignok en stor ekestokk, som kunde brukes hvis vi bare hadde en skikkelig sag til å kløve den med; den kunde ikke skjæres op med de små sagblader vi hadde ombord. Vi måtte bruke is-sagen, som Amundsen filte om til en almindelig langvedsag; Bentsen arbeidet skaft til den, og straks den var ferdig begynte Mogstad og Hendriksen å sage istykker ekestokken. Arbeidet gikk i begynnelsen trått, det blev mest filing og vigning, men litt efter litt gikk det bedre, og den 6. april var stokken skåret op til 6 par gode skiemner, som foreløbig blev lagt op til tørring i salongen.

Da jeg anser kanadiske snesko for å være bedre enn ski når det gjelder å trekke tungt lastede sleder henover så kupert og knudret et terreng som polar-isen danner, lot jeg Mogstad gjøre to par snesko av lønn, som vi hadde en del av ombord. Istedenfor flettverk av dyreskinn spente vi seilduk mellem rammene. Seilduken gjør samme tjeneste som flettverk, og har den fordel at den er lettere å reparere.

Med de ski vi hadde foretok vi hyppige utflukter, især Scott-Hansen og jeg. På en sådan tur, hvor Amundsen, Nordahl og Pettersen også var med, traff vi 3/4 mil i vest for skibet på et stort koss, som vi kalte «Lovunden» fordi det lignet øen Lovunden i Helgeland. Dette koss dannet ganske gode skibakker, og vi øvet oss der av hjertens lyst.

Den 1. mai var vi ferdige med de ski som skulde være til daglig bruk, og jeg beordret fra nu av daglige skiturer for alle mann fra klokken 11 til 1 når været var godt. Disse skiturer falt i alles smak, og var nyttige ikke alene til å skaffe god mosjon i friluft, men også til å gi de mindre skivante tilstrekkelig ferdighet, for det tilfelle vi skulde bli nødt til å forlate «Fram».

Mens is-kjøringen stod på, tok isen på å bli urolig, 10—15 m. fra skuten dannet det sig en ny råk, parallell med den gamle mellem oss og depotet, og dessuten en mengde større og mindre sprekker i alle retninger. Noe senere, i tiden fra 11. april til 9. mai, var der i det hele meget uro i isen, med flere voldsomme skruinger i råkene omkring skuten. Den førstnevnte dag om kvelden var Scott-Hansen og jeg en tur på ski nordøstover langs den nye råk mellem skibet og depotet. På hjemveien begynte det å skrue i råken, og snart blev vi vidne til en skruing som jeg ikke før har sett maken til. Først var der en ganske smal råk, parallell med hovedråken, som var dekket med

nyfrossen 2 fot tykk is. Derefter åpnet det sig en større råk bortenfor den første og parallelt med den. Under skruingen som nu fulgte tørnet kantene med sådan voldsomhet mot hinannen, at isen blev trykket ned, så vi ofte så den på 3—4 favners dyp under vannet.

Den nyfrosne sjø-is er utrolig elastisk og kan bøies forbausende meget uten å briste. Vi så på et annet sted hvorledes ny-isen hadde buklet sig op i svære krappe bølger uten å sprekke.

Den 5. mai skrudde den store råk akterut sammen, og i steden dannet det sig en sprekk i isen om babord, omtrent 100 m. fra oss og noenlunde parallell med vår kurs. «Fram» befant sig altså nu i en noe forandret situasjon, idet skuten ikke lenger var absolutt forbundet med og avhengig av en fast sammenhengende ismark, men avskåret fra denne ved mer eller mindre åpne råker, og lenket til et stort isflak, som avtok i størrelse dag for dag eftersom nye sprekker dannet sig. Hovedråken aktenfor skuten hadde åpnet sig mer og mer i slutningen av april og var den 29. meget bred. Den strakte sig så langt nordover som vi kunde se, og var dessuten iøinefallende ved det mørke luftlag som hvilte over den. Sin største bredde hadde den antagelig den 1. mai, da Scott-Hansen og jeg målte den og fant at den rett bak skuten var 900 m. og lenger nord 1432 m. Hadde «Fram» vært løs den gang, vilde jeg ha gått nordover i råken så langt som mulig. Allerede den 2. mai gikk hovedråken igjen. Styrmannen, Nordahl og Amundsen, som nettop da var ute på en skitur sydover langs råken, blev øienvidner til sammenskruingen, og beskrev den som ganske storartet. Den friske sydøstlige vind hadde satt sterk fart i isen. Og da iskantene med betydelig hurtighet og kraft nærmet sig hinannen, tørnet først to svære odder sammen, og blev i et øieblikk under tordnende brak skrudd op til et koss på 6—7 meters høide, for kort efter likeså plutselig å styrte sammen og forsvinne under iskanten. Overalt hvor isen ikke blev skrudd i været, forskjøv den ene iskant sig ovenpå eller under den annen, mens alle fremspringende odder og isblokkene blev knust i tusen småstykker, der noenlunde jevnt fylte de smale åpninger som her og der blev tilbake av den før så mektige råk.

Driften nordover var den første måneds tid næsten = 0. Den 19. april var vi f. eks. ikke avansert mer enn omtrent 4 breddeminutter (o: 1 mil) mot nord. Driften vestover var heller ikke stor, i samme

tidsrum kun ca. 10¼ mil. Senere blev det jo bedre, men på langt nær ikke som i 1894. I dagboken har jeg den 23. mai skrevet følgende om dette: «Vi er alle meget spent på å se utfallet av vårdriften. Kunde vi nå til 60° ø. l. til sommeren eller høsten en gang, tror jeg å kunne være sikker på å komme hjem om høsten 1896. Vårdriften er iår betydelig mindre enn ifjor; men kanskje vi får beholde den lenger utover sommeren. Hvis vi iår kunde drevet like så langt som ifjor i tidsrummet fra 16. mai til 16. juni, skulde vi den 16. juni iår være på 68° ø. l.; men det er umulig å nå den lengden til da. Måskje kan vi iår slippe den sterke tilbakedrift utover sommeren, og i steden drive litt den rette vei, og det vilde være desto bedre for oss. Isen er iår ikke så sønderflenget i råker som ifjor på denne tid; foran oss har vi store sletter hvor der næsten ikke finnes åpninger.»

Til observasjon av isens drift hadde vi laget en slags logg, bestående av en 2—300 m. lang line; til enden av den var fastgjort en kjegleformet åpen pose av grissent tøi, hvori smådyr kunde bli fanget. Straks ovenfor posen var på linen anbragt et synke, således at selve posen kunde slepe fritt i vannet. Loggen blev firt ned gjennem et temmelig bredt hull i isen, som det voldte adskillig bry å holde åpent i den kolde årstid. Flere ganger om dagen blev linen eftersett og driftsvinkelen målt. Av og til hivde vi loggen inn for at vi kunde undersøke om den var i orden, og få samlet hvad der måtte være av smådyr eller annet i posen. I regelen var innholdet ubetydelig.

I slutten av mai var det forbi med vårdriften. Vinden sprang nu om til sydvest, vest og nordvest, og tilbakedriften eller sommerdriften begynte. Men allerede den 8. juni fikk vi igjen østlig vind med god vestlig drift, således at vi den 22. var på 84° 32’ n. br. og 80° 58’ ø. l. I slutten av juni og størsteparten av juli gikk det enda bedre med driften. Til å øke ensformigheten under vår drift i isen vinteren og våren 1895 bidrog ikke minst den store mangel på dyreliv som rådet i den del av polarhavet hvor vi da befant oss. Vi så på lange tider ikke et levende vesen; selv isbjørnen, som vanker så vidt omkring, viste sig ikke. Det vakte derfor almindelig glede da vi den 7. mai om eftermiddagen fikk øie på en snadd i en nyåpnet råk like ved skibet. Det var den første småsel siden i mars. Senere så vi ofte snadd i råkene; men de var meget sky, så det først ut på sommeren lyktes

tidsrum kun ca. 10 1/4 mil. Senere blev det jo bedre, men på langt nær ikke som i 1894. I dagboken har jeg den 23. mai skrevet følgende om dette: «Vi er alle meget spent på å se utfallet av vårdriften. Kunde vi nå til 60° ø. l. til sommeren eller høsten en gang, tror jeg å kunne være sikker på å komme hjem om høsten 1896. Vårdriften er iår betydelig mindre enn ifjor; men kanskje vi får beholde den lenger utover sommeren. Hvis vi iår kunde drevet like så langt som ifjor i tidsrummet fra 16. mai til 16. juni, skulde vi den 16. juni iår være på 68° ø. l.; men det er umulig å nå den lengden til da. Måskje kan vi iår slippe den sterke tilbakedrift utover sommeren, og i steden drive litt den rette vei, og det vilde være desto bedre for oss. Isen er iår ikke så sønderflenget i råker som ifjor på denne tid; foran oss har vi store sletter hvor der næsten ikke finnes åpninger.»

Til observasjon av isens drift hadde vi laget en slags logg, bestående av en 2—300 m. lang line; til enden av den var fastgjort en kjegleformet åpen pose av grissent tøi, hvori smådyr kunde bli fanget. Straks ovenfor posen var på linen anbragt et synke, således at selve posen kunde slepe fritt i vannet. Loggen blev firt ned gjennem et temmelig bredt hull i isen, som det voldte adskillig bry å holde åpent i den kolde årstid. Flere ganger om dagen blev linen eftersett og driftsvinkelen målt. Av og til hivde vi loggen inn for at vi kunde undersøke om den var i orden, og få samlet hvad der måtte være av smådyr eller annet i posen. I regelen var innholdet ubetydelig.

I slutten av mai var det forbi med vårdriften. Vinden sprang nu om til sydvest, vest og nordvest, og tilbakedriften eller sommerdriften begynte. Men allerede den 8. juni fikk vi igjen østlig vind med god vestlig drift, således at vi den 22. var på 84° 32' n. br. og 80° 58' ø. l. I slutten av juni og størsteparten av juli gikk det enda bedre med driften. Til å øke ensformigheten under vår drift i isen vinteren og våren 1895 bidrog ikke minst den store mangel på dyreliv som rådet i den del av polarhavet hvor vi da befant oss. Vi så på lange tider ikke et levende vesen; selv isbjørnen, som vanker så vidt omkring, viste sig ikke. Det vakte derfor almindelig glede da vi den 7. mai om eftermiddagen fikk øie på en snadd i en nyåpnet råk like ved skibet. Det var den første småsel siden i mars. Senere så vi ofte snadd i råkene; men de var meget sky, så det først ut på sommeren lyktes tidsrum kun ca. 10 ¼ mil. Senere blev det jo bedre, men på langt nær ikke som i 1894. I dagboken har jeg den 23. mai skrevet følgende om dette: «Vi er alle meget spent på å se utfallet av vårdriften. Kunde vi nå til 60° ø. l. til sommeren eller høsten en gang, tror jeg å kunne være sikker på å komme hjem om høsten 1896. Vårdriften er iår betydelig mindre enn ifjor; men kanskje vi får beholde den lenger utover sommeren. Hvis vi iår kunde drevet like så langt som ifjor i tidsrummet fra 16. mai til 16. juni, skulde vi den 16. juni iår være på 68° ø. l.; men det er umulig å nå den lengden til da. Måskje kan vi iår slippe den sterke tilbakedrift utover sommeren, og i steden drive litt den rette vei, og det vilde være desto bedre for oss. Isen er iår ikke så sønderflenget i råker som ifjor på denne tid; foran oss har vi store sletter hvor der næsten ikke finnes åpninger.»

Til observasjon av isens drift hadde vi laget en slags logg, bestående av en 2—300 m. lang line; til enden av den var fastgjort en kjegleformet åpen pose av grissent tøi, hvori smådyr kunde bli fanget. Straks ovenfor posen var på linen anbragt et synke, således at selve posen kunde slepe fritt i vannet. Loggen blev firt ned gjennem et temmelig bredt hull i isen, som det voldte adskillig bry å holde åpent i den kolde årstid. Flere ganger om dagen blev linen eftersett og driftsvinkelen målt. Av og til hivde vi loggen inn for at vi kunde undersøke om den var i orden, og få samlet hvad der måtte være av smådyr eller annet i posen. I regelen var innholdet ubetydelig.

I slutten av mai var det forbi med vårdriften. Vinden sprang nu om til sydvest, vest og nordvest, og tilbakedriften eller sommerdriften begynte. Men allerede den 8. juni fikk vi igjen østlig vind med god vestlig drift, således at vi den 22. var på 84° 32’ n. br. og 80° 58’ ø. l. I slutten av juni og størsteparten av juli gikk det enda bedre med driften. Til å øke ensformigheten under vår drift i isen vinteren og våren 1895 bidrog ikke minst den store mangel på dyreliv som rådet i den del av polarhavet hvor vi da befant oss. Vi så på lange tider ikke et levende vesen; selv isbjørnen, som vanker så vidt omkring, viste sig ikke. Det vakte derfor almindelig glede da vi den 7. mai om eftermiddagen fikk øie på en snadd i en nyåpnet råk like ved skibet. Det var den første småsel siden i mars. Senere så vi ofte snadd i råkene; men de var meget sky, så det først ut på sommeren lyktes

oss å felle en. Den var så liten at vi åt den op i et eneste mål, og da spiste vi alt uten innvollene.

Den 14. mai fortalte Pettersen at han hadde sett en hvit fugl, han trodde en ismåke, på flukt vestover. Den 22. så Mogstad en snespurv, som kretset rundt skuten, og nu blev vårbudene flere og flere dag for dag.

Med jaktutbyttet gikk det lenge smått. Først den 10. juni fikk vi det første vilt, da det lyktes doktoren å skyte en havhest og en krykkje. Riktignok innledet han jakten med diverse bomskudd; men til slutt traff han da. På havhesten blev det en vill jakt, da den bare hadde fått et vingeskudd, og sprang i råken. Først satte Pettersen avsted efter den, så Amundsen, doktoren og Scott-Hansen og hele hundeflokken. Endelig fikk de da livet av den.

Nu var det daglig fugl å se i nærheten, og for lettere å kunne gjøre jakt på dem og på snadden, satte vi fangstbåten ut i råken. Allerede første kvelden efter at båten var satt på vannet, tok Scott-Hansen, Hendriksen og Bentsen sig en seiltur i råken. Hundene fikk sig da en ordentlig mosjon. De kappedes om å følge båten langs kanten av råken, frem og tilbake efter som der blev gjort baut. Det blev et stritt arbeide for dem å holde sig i høide med båten; for de hadde mange omveier å gjøre forbi småråker og bukter, og når de så endelig hadde nådd frem, pesende og med tungen langt ut av munnen, gjorde båten ofte baut, og så var det å ta turen om igjen. — Hundene satte også pris på jaktens gleder og på den velkomne avbrytelse av den lange trykkende ensomhet — de kom oss ofte i forkjøpet og skremte fuglene før vi kom dem på hold.

Møllen hadde vi måttet ta ned. En vakker dag brakk akselen under det øverste drivhjul. Pettersen sveiste den sammen i smien så den kunde brukes igjen, men den blev dog snart så slitt, især i drevene, at den en ukes tid ut i juni var omtrent ubrukelig. Vi rigget da møllen ned og la alle delene av tre og støpegods op på skrugaren om babord, undtagen alt treverk av hård ved, som vi beholdt ombord og hadde god nytte av til slede-drag og annet.

Værforholdene var i mars, april og mai gjennemgående gode, med fremherskende svak østlig bris eller vindstille, og i regelen klar luft. Et par ganger sprang vinden om til syd eller vest, men disse kast var

alltid av kort varighet. Dette stadige stille vær blev til slutt en ren plage; det tjente i betydelig grad til å øke tristheten og ensformigheten omkring oss, og virket trykkende på humøret. Litt bedre blev det i slutten av mai, da vi en tid fikk frisk vestlig vind. Dette var jo riktignok motvind, men skaffet oss da iallfall litt avveksling. Den 8. juni gikk vinden atter østlig og øket nu i styrke, så vi søndag den 9. hadde en kuling av OSO — den sterkeste medvind vi hadde hatt på lenge.

Det er forbausende hvorledes bare et eneste døgns god vind kunde forandre stemningen ombord. De som før gikk omkring sturne og trege våknet nu op til mot og foretagsomhet. Alle ansikter lyste av velvære. Før brukte vi til daglig mest enstavelsesord, «ja» og «nei». Nu var det spøk og lystige innfall sent og tidlig, latter og sang og livlig passiar på alle kanter. Og med det gode humør vokste også våre forhåpninger om god drift. Kartet var fremme i ett vekk, og beregningene var ikke alltid nøkterne. «Står vinden så eller så lenge, er vi den og den dag der eller der. Det er soleklart at vi kommer hjem en gang om høsten 1896; vi behøver bare å se på hvorledes vi har drevet til dato, og jo lenger vest vi kommer dess fortere vil det gå» o. s. v., o. s. v.

Kulden, som i midten av mars ikke oversteg ÷ 40°, holdt sig jevnt på ÷ 30 til ÷ 25° i april, men avtok derpå forholdsvis hurtig i mai, så at termometret i midten av måneden viste omkring ÷ 14° og i slutten bare ÷ 6°. Den 5. juni stod termometret for første gang over frysepunktet, nemlig på + 0,2°. Så sank det til ÷ 6° et par dager, men den 11. steg det atter til henimot + 2° o. s. v.

Nedbøren var høist ubetydelig undtagen 6.—7. juni da der kom et usedvanlig rikelig snefall.

Midnattssolen så vi for første gang natten til 2. april.

Blandt de videnskapelige opgaver som pålå ekspedisjonen var også undersøkelsen av dybdeforholdene i polarhavet. Våre mindre hensiktsmessige og svake liner blev snart så medtatt av slitasje, rust m. v. at vi ikke alene måtte anvende den største forsiktighet under bruken av dem, men også innskrenke antallet av lodninger langt mer enn ønskelig kunde være. Det hendte da også at linen brakk under ophalingen, så betydelige lengder gikk tapt.

Det første loddskudd efter at dr. Nansen og Johansen hadde forlatt oss tok vi den 23. april. Vi firte ut 3000 m., men mistet herunder ca. 900 m. line. Efter dette antok jeg, at vi hadde hatt bunn på 2100 m., og tok derfor et nytt loddskudd på denne dybde, men uten å få bunn. Næste dag tok vi nye loddskudd på henholdsvis 2100, 2300, 2500 og 3000 m., samtlige uten å nå bunn. Den tredje dag, 25. april, loddet vi først på 3000 og så på 3200 m., fremdeles uten bunn. Da stållinen var for kort, måtte vi skjøte på den med en hampeline, og gikk nu ned på 3400 m. Under ophalingen merket vi at linen brast, og det viste sig nu at vi foruten den 200 m. lange forløper av sjømannsgarn også hadde mistet omtrent 500 m. av stållinen.

Vi innstillet nu dybdemålingene inntil den 22. juli, da hampelinene var så medtatt at vi ikke våget å bruke dem før det blev mildere vær.

Været og vinden var selvfølgelig også et meget yndet tema ombord i «Fram», især i forbindelse med vår drift. Vi hadde da også, som sig hør og bør, en værprofet ombord, Pettersen. Hans spesialitet var egentlig å spå god vind — og heri var han utrettelig, skjønt hans forutsigelser just ikke alltid slo inn —, men han optrådte også som spåmann på andre områder, og ingenting syntes å more ham mer, enn når noen vilde vedde med ham om hans profetier. Vant han, var han i et strålende humør mange dager i trekk, og tapte han, forstod han ofte å innhylle både spådommen og utfallet i en vel beregnet dunkelhet, så begge parter tilsynelatende fikk rett.

Undertiden var han, som sagt, uheldig, og da blev han grundig ertet; men det hendte også at han hadde en hel serie av forbausende hell, og da steg hans mot i høi grad, så han var parat til å spå og vedde om hvad som helst. Mellem hans større uhell var et veddemål den 4. mai med styrmannen om at vi innen utgangen av oktober måned skulde få land isikte. Og den 24. mai veddet han med Nordahl om at vi innen mandag aften (den 27.) skulde befinne oss på 80° ø. l. Vi ønsket selvfølgelig alle at hans utrolige spådom måtte slå inn; men dessverre, miraklet kom ikke, — ennu den 15. juni hadde vi ikke nådd så langt mot vest, først den 27. juni passerte «Fram» den 80. lengdegrad.

I slutningen av mai begynte solen og vårværet å tære så sterkt på snelaget omkring skuten at det dannet sig en hel liten dam av

snevann på isen forut. Da sneen på dette sted især, og ellers også langs skibssiden, var full av sot, urenslighet, og uhumskhet efter hundene, var det å frykte for at det lett kunde opstå en farlig eller iallfall ubehagelig stank; skulde det også gå slik som forrige sommer, at det dannet sig en dam rundt skuten, vilde vannet i den bli så urent at det ikke kunde brukes til spylevann. Jeg satte derfor alle mann i gang med å kjøre bort sneen om styrbord, et arbeide som tok omtrent 2 dager.

Den våknende vår skaffet oss nu en tid utover adskillig å gjøre såvel innen- som utenbords. Noe av det første var å få vårt depot ombord og i sikkerhet, da det nu begynte å danne sig flere og flere råker og sprekker i isen, og adskillig av beholdningene ikke tålte å utsettes for fuktighet.

Solvirkningen på teltet blev snart så stor at sneen under båtene og på galgene begynte å smelte. All sne og is måtte derfor fjernes eller skrapes vekk ikke bare under teltet, men også under båtene på hytten, i gangen om styrbord, i rummene, og ellers overalt hvor det var nødvendig. I akterrummene var det betydelig mer is nu enn forrige vinter, sannsynligvis fordi vi hadde holdt det meget varmere i kahytten denne vinter enn før.

I salongen, biblioteket og lugarene holdt vi en grundig storvask. Det kunde sandelig også vel trenges, da tak, vegger og all innredning i løpet av den lange polarnatt var blitt overtrukket med en tykk isabellafarvet maling av sot, fett, røk, støv og andre ingredienser.

Maleriene i salongen og min egen lugar, der litt efter litt hadde antatt den samme mørke grunntone som omgivelsene, og i det hele tatt så temmelig gåtefulle ut, tok jeg selv under behandling, og det lyktes mig også ved anvendelse av tilstrekkelig flid og tilstrekkelig såpevann å få dem restaurert så noenlunde.

I maskinrummet begynte det i juni å bli så meget vann at vi daglig måtte øse op betydelige mengder, helt op til 600 liter om dagen. Vi trodde først at vannet bare skrev sig fra issmeltingen innenbords; men det viste sig senere at det vesentlig skyldtes lekkasjer i skroget, sannsynligvis opstått ved at det frøs is mellem forskjellige lag av forhudningen, så de blev sprengt mer eller mindre fra hverandre.

Hvad sundhetstilstanden angår, var den fremdeles fortreffelig, så

Elmwood. Jacksons stasjon ved Kapp Flora. Fot. juli 1896.
Elmwood. Jacksons stasjon ved Kapp Flora. Fot. juli 1896.

Nansen foran Jacksons hytte. Fot. 17. juni 1896.
Nansen foran Jacksons hytte. Fot. 17. juni 1896.

Johansen foran Jacksons hytte. Fot. 17. juni 1896.
Johansen foran Jacksons hytte. Fot. 17. juni 1896.

Johansen efter forvandlingen. Fot. juni 1896.
Johansen efter forvandlingen. Fot. juni 1896.

doktoren fikk ikke egentlig meget å gjøre som læge. Av «tilfeller» inntraff kun noen bagateller; en frossen stortå, en smule gnagsår på et par av dens naboer, samt litt vondt i et øie — det var alt. Vi førte jo også et meget regelmessig liv, med døgnet passende fordelt mellem arbeide, mosjon og hvile. Vi sov godt og spiste godt, og det voldte oss derfor ingen varig sorg da vi den 7. mai blev veid og funnet for lette. Men svinningsprocenten var ikke stor; den samlede vekt var bare 3,5 kg. mindre enn forrige måned.

En sykdom hadde vi dog å trekkes med, en smittsom sykdom tilmed, men ellers ikke av noen farlig natur. Det blev nemlig en motesykdom, eller om man heller vil, en motesak ombord på «Fram» å barbere sig i hodet. Det skulde være et probat middel til å skaffe sig flere hår at man først omhyggelig barberte bort de få strå som ennu prydet de mindre hårfagres isser. Juell begynte, og så var fanden løs; en efter en av de fleste andre fulgte eksemplet. Som forsiktig general ventet jeg først en stund, for å se hvordan det gikk med spiringen på mine kronrakete kameraters hoder. Og da buskaset ikke blev tykkere og tettere enn før, foretrakk jeg et middel som doktoren ordinerte: å vaske hodet én gang daglig med grønnsåpe, og så gni det inn med en salve bakefter. Men for å få dette til å virke så meget inderligere på hårbunnen fulgte jeg de andres eksempel og barberte mig i hodet noen ganger. Selv tror jeg ikke at kuren hjalp; men Pettersen hadde en annen mening. «Ta mig tusan, om inte kaptenen har fått förbannadt tjocka och täta borstar i skallen etter den där hårkonsten,» sa han en gang siden, da han klippet mig.

17. mai oprant med det deiligste vær som tenkes kunde: Tindrende klar himmel, blendende solskinn, 10—12 graders kulde, og næsten vindstille. Solen, som på denne tid av året aldri gikk til hvile, stod allerede høit på himmelen, da vi kl. 8 om morgenen blev vekket av et kanonskudd og høitidelig orgelmusikk. I klærne kom vi med større fart enn vanlig, slukte frokosten, og forberedte oss i den livligste spenning på «de ting som skulde komme» — festkomiteen hadde jo vært i ivrig virksomhet dagen før. På slaget 11 samlet de forskjellige korporasjoner sig under sine faner og merker, og blev anvist sine plasser i «det store flaggtog». I spissen gikk jeg med det norske flagg, så Scott-Hansen med «Fram»s stander, derpå fulgte Mogstad med

«meteorologenes» fane, rikt baldyret med «hvirvelcentrer» og «utsikter til opklarende vær» — han satt på en bjørneskinns-trukken kasse oppå en kjelke, med våre 7 hunder som forspann, bak ham vaiet fanen på en stang oprigget som mast. Som nr. 4 kom Amundsen; han bar på en demonstrasjonsfane for «det rene flagg» og blev fulgt på ski av sin våbendrager Nordahl med spyd i hånden og rifle på ryggen. Fanen hadde på rød bunn billedet av en gammel norsk kriger som bryter sitt spyd over kneet, samt inskripsjonen: «Fram! Fram! norske mann! Eget flagg i dette land! Hvad vi gjør det gjør vi for Norge!» Derefter kom styrmannen med det norske våben i rødt felt, og Pettersen med mekanikernes fane, sist kom «musikkorpset», representert av Bentsen med et trekkspill. Efter toget fulgte det festklædde publikum (o: doktoren, Juell og Hendriksen) i malerisk forvirring.

Under flyvende faner og klingende spill drog toget forbi hjørnet av «Universitetet» (o: «Fram»), nedover «Karl Johan» og «Kirkegaten» (o: en av Scott-Hansen for anledningen anlagt vei over råken forut og skrugaren), forbi «Engebret» (depotet på isen), og svinget så inn på «Festningsplassen» (toppen av Storkosset), hvor toget stoppet op og gjorde front med plantede faner.

Der utbragte jeg et leve for dagen, som blev besvart med et dundrende nifoldig hurra fra de tett sammenpakkede menneskemasser.

Presis kl. 12 blev den offisielle 17. mai-salutt gitt fra våre store baugkanoner. Så kom en splendid festmiddag; doktoren hadde spendert en flaske akevitt, og forresten fikk hver mann en flaske «Ekte Krone Malt Extrakt» fra «Kongens Bryghus» i Kjøbenhavn. Da steken var kommet på bordet, holdt Scott-Hansen en tale for våre kjære i hjemmet og for de to fraværende kamerater, som han ønsket måtte nå det mål de hadde satt sig, og komme hjem igjen i god behold. Hilstes med salutt på 2 skudd.

Kl. 4 om eftermiddagen var det stor «Folkefest» på isen. Plassen var smukt prydet med flagg og dekorasjoner, og programmet bød på alskens underholdning og løier i rik avveksling; — der var linedans, turnopvisning, skytning på løpende harer, og meget annet. Publikum var hele tiden i strålende feststemning og applauderte de optredende artister på det livligste.

Efter en souper som ikke stod noe tilbake for middagen, benket vi

Såret bjørn. Fot. 24. juni 1896.
Såret bjørn. Fot. 24. juni 1896.

«Bjørnen søkte tilflukt på et nytt isfjell, hvor den stod og fræste.» Fot. 5. juli 1896.
«Bjørnen søkte tilflukt på et nytt isfjell, hvor den stod og fræste.» Fot. 5. juli 1896.

oss om kvelden i salongen omkring en dampende «bolle». Doktoren utbragte under sterkt bifall en skål for festkomiteen, og jeg en for «Fram», og siden holdt vi det gående i den muntreste og kordialeste stemning til langt på natt.

2. FRA 22. JUNI TIL 15. AUGUST 1895[rediger]

Efter hvert som det blev vår, som uroen i isen tiltok, og nye råker med åpent vann dannet sig på alle kanter, blev det også et stadig øket liv av sjødyr og fugler omkring oss.

Natten til den 22. juni blev jeg purret av vakten, som meldte at der var hval i råken om styrbord. Vi tørnet alle ut i en fart, og så nu at der gikk en 7—8 narhval-hunner og boltret sig i råken tett ved oss. Vi gav dem noen skudd, men det syntes ikke å gjøre dem noe. Senere på dagen var jeg ute efter dem i fangstbåten, men uten å komme dem på skuddhold. For å kunne drive en rasjonell jakt på dem, hvis de, som vi håpet, vilde gjeste oss også i fremtiden, gjorde vi i stand 2 fangeblærer og et eke-anker, som vi festet i tampen av harpunlinen. Skulde hvalen bli for sterk for oss når den var «sett fast», lot vi ankeret og blærene gå, og var lykken god kunde vi kanskje klare den likevel.

Vi var meget spent på å prøve det nye fangstapparat, og holdt derfor skarp utkikk efter hval. Av og til viste også en og annen sig i råken, men den forsvant så fort igjen at det ikke blev tid til å forfølge den. Om kvelden den 2. juli så det ut til at jakten skulde lykkes. Det vrimlet av hval i råken, og vi skyndte oss ut med fangstbåten for å prøve å sette dem fast. Men også denne gang var de så sky at det var uråd å komme dem på hold. En av dem holdt sig en stund i en liten råk som var så smal at en kunde kaste over den. Vi forsøkte å lure oss på den langs kanten; men så snart vi hadde nådd et stykke innover, blev den redd og løp ut i storråken, hvor den gikk og boltret sig en lang stund, lå på ryggen en 4—5 minutter ad gangen, med hodet over vannet, og pustet og gjorde formelig narr av oss, og da vi så langt om lenge hadde slitt oss tilbake til storråken igjen, og tenkte å assistere den litt med muntrasjonen — vips, var den vekk.

Noen dager senere fikk vi atter besøk av en del komedianter i en

annen, nydannet, råk i nærheten av skuten. Tre av dem hadde svære lange tenner, som de snart hevet høit over vannet, snart klødde sine veninder med på ryggen. Vi gjorde oss straks klar med rifler og harpun, og løp til råken det forteste vi kunde. Men før vi nådde frem, var bestene borte. Det kunde ikke nytte å komme disse sky vesener på hold, og vi lot dem derfor som oftest seile sin egen sjø for fremtiden.

En og annen storkobbe viste sig også i denne tid; vi gjorde jakt på dem noen ganger, men uten hell, de var for sky. Med fuglejakten gikk det derimot bedre, og allerede den 7. juni hadde vi skutt så mange teister, måker, havhester og alkekonger, at vi den dag fikk vårt første måltid fersk mat det året. Kjøttet av disse fugleartene pleier ikke å stå i høi kurs; men vi spiste det med glupende appetitt, og fant at det smakte fortreffelig, bedre enn de møreste kyllinger.

Pettersen blev snart en ivrig jeger, og noe av det første han aktet å gjøre når han kom hjem, var å kjøpe sig et haglgevær, sa han. Det så også ut til at han hadde ganske gode anlegg som skytter, skjønt han knapt hadde løsnet skudd før han kom ombord i «Fram». Som enhver begynner måtte han jo finne sig i å levere adskillige bomskudd før han kom så langt at han traff det han siktet på. Men øvelse gjør mester, og en vakker dag var han på god vei til å sette sig i respekt som fluktskytter — rett som det var knep han sitt bytte i luften. Men så fulgte det en hel rekke «uhell» en tid utover, og så tapte han troen på sig selv som fluktskytter, og søkte istedet lavere mål for sin ferdighet. Først lenge bakefter blev den virkelige grunn til hans mange bomskudd oplyst. En skøier, som syntes at Pettersen gjorde for stort nederlag på viltet, hadde i all stillhet foretatt en omladning av hans patroner, så han i god tro kom til å skyte med salt istedenfor med bly — og det gjør jo alltid noe forskjell.

Foruten de dyrearter som før er nevnt fantes der på disse bredder også håkjerring, så det ut til. Da Hendriksen en dag skulde spekke noen bjørneskinn, som vi hadde hatt hengende ute i råken en ukes tid, fant han at de to minste av skinnene var næsten opett, så det bare var noen smale strimler igjen av dem. Det kan visst ikke ha vært noe annet enn en håkjerring som gjorde oss denne fortred. Vi hengte ut en stor krok med spekk på, for å prøve å få fatt i en av tyvene; men det nyttet ikke.

Nansen./ Brown./ Johansen. På «Windward»s kommandobro. Fot. august 1896.
Nansen./ Brown./ Johansen.
På «Windward»s kommandobro. Fot. august 1896.

Første seiler i sikte. Fot. august 1896
Første seiler i sikte. Fot. august 1896

«Windward».
«Windward».

Fra Franz Josefs Land. Tegning av Fridtjof Nansen.
Fra Franz Josefs Land.
Tegning av Fridtjof Nansen.

Nansen på jakt-tur ved Kap Flora
Nansen på jakt-tur ved Kap Flora

En dag i begynnelsen av august fortalte styrmannen og Mogstad at de hadde sett friske spor av en bjørn, som hadde trasket omkring Storkosset. Det var næsten et år siden vi sist hadde hatt bjørn i farvannet, og vi gledet oss meget ved utsikten til snart å få en kjærkommen variasjon av spiseseddelen. Lenge blev det dog bare med utsikten. Mogstad så riktignok en bjørn borte ved Storkosset, men da den både var langt borte og fjernet sig hurtig fra skuten, blev det ikke gjort jakt på den. Det gikk næsten et halvt år før det igjen viste sig bjørn i vår nærhet. Første gang var den 28. februar 1896.

Som før fortalt, lå «Fram» fra en ukes tid ut i mai fast i et stort isflak som daglig avtok i utstrekning. Jo lenger det led ut over våren dess mer minket flaket; det dannet sig uavbrutt sprekker på kryss og tvers i alle retninger, og nye råker åpnet sig, ofte for bare noen timer efter å lukke sig igjen. Iskantene kunde tørne mot hinannen med uhyre kraft, og ved disse hyppig gjentagne revolusjoner sprakk vårt flak stadig mer og mer i stykker, især efter en temmelig voldsom skruing den 14. juli, da det dannet sig revner og råker tvers igjennem den gamle skrugar om babord og helt inn til skibssiden, så at det en stund så ut som om «Fram» snart vilde jumpe ned i vannet. Foreløbig blev dog skuten liggende på sitt gamle stade, men skiftet ofte kurs under all denne uro i isen. Storkosset, som mer og mer fjernet sig fra oss, hadde også en meget uregelmessig drift, så det snart var tvers av oss, snart rett forut, snart temmelig nær, snart langt borte.

Den 27. juli var det slik uro i isen at vi ikke hadde sett det så galt siden vi kom fast. Det åpnet sig brede råker på alle kanter, og flaket som smien stod på danset rundt i en ustanselig hvirvel, så vi hvert øieblikk var redd for å miste hele herligheten. Scott-Hansen og Bentsen hadde påtatt sig å frakte essen med tilbehør over til det flaket hvor vi lå. De fikk med sig to mann, og det lyktes dem også med stort besvær å få frelst sakene. Samtidig var det en voldsom gjæring i farvannet omkring selve skuten, som dreiet sig rundt med flaket, så at den i en fart forandret retning fra N t O til V 1/2 S. Alle mann var i travel virksomhet med å berge inn til skuten alle de saker som lå ute på isflakene, og dette lyktes også, skjønt det var forbundet med meget strev og ikke liten fare for båtene å tumle om i den sterke kuling mellem de voldsomt arbeidende flak og is-stykker. Flaket med

ruinene av smien fjernet sig langsomt samme vei som Storkosset, og tjente i lengere tid som et slags sjømerke for oss. Slik tok det sig også ut på avstand; på sin høieste topp bar det nemlig en mørk kalott, en stor jernkjel som lå der med bunnen op. Vi pleide å opbevare spekk og annen hundemat i den. Efter lang tjeneste var det imidlertid rustet så mange huller i bunnen på den at den blev kassert og slengt bort på skrugaren like ved smien.

Efterhånden som solen og mildværet tæret bort sneen og isen i overflaten, kom skuten daglig høiere og høiere over isen, så at vi den 23. juli hadde 3 1/2 planke oppe av greenharthuden om babord og 10 planker om styrbord. Om aftenen den 8. august revnet vårt flak om babord, og «Fram» forandret nu slagside fra 7° babord til 1,5° styrbord med henholdsvis 4 og 2 planker oppe av greenharthuden og 11 baugjern fri forut.

Jeg var redd for at det lille flaket som vi nu lå fast i lett kunde gå i drift nedover råken dersom isen slakket enda mer, og gav derfor styrmannen ordre til å fortøie skuten til hovedflaket hvor en del av våre saker lå. Ordren blev imidlertid ikke efterkommet hurtig nok, og da jeg 1/2 time senere kom op på dekket, var «Fram» allerede i drift ned igjennem råken. Alle mann blev straks purret ut, og det lyktes oss å hale skuten op til flaket igjen, og få den sikkert fortøiet.

Da vi nu gjerne vilde ha «Fram» helt fri av den is-seng hun så lenge hadde ligget i, bestemte jeg mig for å prøve å sprenge henne løs. Næste dag — 9. august — kl. 7 1/2 om aftenen tendte vi derfor en mine på 3 kg. krutt, anbragt under flaket 3 alen fra akterstavnen. Det gav et ordentlig sjokk i skuten da minen sprang, men isen var tilsynelatende like hel. Det blev en hel disputt om sprengningsspørsmålet. Men som vi var midt oppe i debatten, brast plutselig flaket. Store klumper av under-isen kom dukkende op i åpningene, «Fram» gjorde et voldsomt jump med akterenden, tok fart forover, begynte å slingre sterkt, som om hun vilde ryste is-lenkene av sig, og fór så med et veldig plask ut i vannet. Farten forover var så sterk at en av baugtrossene sprang; men forresten gikk avløpningen godt, ingen skibsbyggmester kunde ønsket sig den bedre. Vi akterfortøiet ved den faste iskant ved hjelp av is-anker, som vi nylig hadde smidd til slikt bruk. Scott-Hansen og Pettersen hadde ellers på et hengende hår fått

sig et koldt bad. Efter å ha anbragt minen under flaket la de sig aktenom med prammen for å hale inn skytelinen. Da så isflaket brast, og «Fram» jumpet i, og resten av flaket kappseiset straks det var blitt fri for sin 600 tonns byrde, var det mindre lystelig for de to i båten der midt oppe i den farlige malstrøm av sjøer og is-stykker.

Såvidt vi kunde se hadde skroget ikke tatt noen som helst skade, hverken av de mange voldsomme skruinger som «Fram» ofte hadde vært utsatt for siden hun kom fast i isen, eller av avløpningen nu. Den eneste feil ved skuten var at hun fremdeles lekket en del, så der ofte måtte pumpes. En kort tid var hun visstnok næsten tett, så vi var tilbøielige til å tro at lekkasjene måtte være over vannlinjen. Men at vi tok feil i det så vi snart, da skuten begynte å trekke vann igjen, og det i enda høiere grad enn før.

«Fram» lå for øvrig godt til nu, med babords side op til en temmelig lav, jevn iskant, og med en åpen råk om styrbord; råken lukket sig visstnok snart, men lot dog åpen en liten dam ved siden av oss, omkring 200 m. lang og 120 m. bred. Jeg ønsket bare at vinteren snart måtte komme, så vi kunde fryse riktig godt fast i denne gunstige stilling. Men det var for tidlig på året til det, og for megen uro i isen. Ennu fikk vi mangen dyst å bestå innen «Fram» kom til ro i sin siste vinterhavn.

Med vår drift vestover gikk det gjennemgående bra i den siste halvpart av juni og størsteparten av juli. Det var forholdsvis små svingninger i driften mot syd og nord, men dess større mot vest og øst. Fra den 22. til den 29. juni gikk det raskt vestover; så et stykke tilbake igjen i begynnelsen av juli; derpå godt vestover et par dager, og så igjen hurtig tilbake til den 12. juli. Fra denne dag og til den 22. drev vi på ny godt vestover helt til 72° 56'; men derefter var tilbakedriften dominerende, så vi den 6. september var på 79° 52', omtrent der hvor vi begynte den 29. juni.

Været var i dette tidsrum gjennemsnittlig godt og mildt. Av og til hadde vi jo litt uvær, snedrev og sludd, så vi måtte holde oss innen døre. Men styggværet generte oss ikke stort; tvertimot så vi gjerne litt avveksling i værforholdene, — helst når de gav oss håp om god drift vestover, med utsikt til å slippe ut av vårt fengsel snarest. Ikke så å forstå at vi var bange for en overvintring til innen vi slapp hjem.

Vi hadde jo proviant nok, og ellers alt som trengtes, for å klare ennu en 2—3 polarnetter om det skulde knipe, og vi hadde en skute som vi alle satte den fulleste lit til efter de mange hårde prøver hun hadde gått igjennem. Og friske og raske var vi, og vi lærte å holde inderligere og inderligere sammen i medgang og motgang.

For Nansen og Johansen næret neppe noen av oss alvorlig bekymring; så farlig deres ferd var, hadde vi ingen frykt for at de skulde bukke under for strabasene underveis, og ikke nå frem til Franz Josefs Land og hjem allerede samme år. Tvertimot gledet vi oss ved tanken på at de snart var hjemme og kunde fortelle våre venner at det stod godt til med oss, og at det var all utsikt til at man kunde vente oss tilbake høsten 1896. Intet under at vi kunde bli utålmodige, og at det tæret både på huld og humør når det gikk smått med driften, eller når langvarig motvind og tilbakedrift syntes å gjøre det usannsynlig, at vi skulde kunne slippe hjem til den tid man ventet oss.

Hertil kom da også at det viktigste av vår misjon på en viss måte var opnådd. Det var jo neppe noen utsikt til at driften vilde føre oss synderlig lenger nordover enn vi nu var, og hvad der kunde gjøres for å utforske strøket der, det vilde bli gjort av Nansen og Johansen. Vår opgave blev derfor, i overensstemmelse med dr. Nansens instruksjoner, å søke ad den korteste vei og på sikreste måte å nå ut i åpent vann og hjem — men således at vi gjorde hvad der stod i vår makt for å bringe mest mulig av videnskapelig utbytte med oss. Dette utbytte måtte, således som forholdene var, nærmest gi sig selv, efter det vi allerede hadde opdaget. Polarhavet beholdt sin karakter omtrent uforandret eftersom vi drev vestover, med de samme store dybder, samme is- og strømforhold, og samme temperatur. Ingen øer, skjær, banker, eller enda mindre noe fastland viste sig i nærheten av vår ofte uregelmessige kurs; hvor vi så hen var det den samme ensformige og trøstesløse ørken av mer og mindre ujevn is som holdt oss fast omklamret og førte oss viljeløse med sig.

Våre videnskapelige observasjoner blev hele tiden fortsatt så regelmessig og nøiaktig som mulig, og omfattet, foruten de sedvanlige meteorologiske iakttagelser, tillike dybdelodning, måling av is-tykkelsen, lengde- og bredde-observasjoner, temperaturmåling av havvannet i forskjellige dybder, bestemmelser av saltgehalten, innsamling av

Jackson og Nansen på alkejakt. Fot. juli 1896.
Jackson og Nansen på alkejakt. Fot. juli 1896.

Krykkje på rede. Fot. juli 1896.
Krykkje på rede. Fot. juli 1896.

prøver av havets fauna, magnetiske og elektriske observasjoner m. v.

Føret blev med den stigende temperatur dårligere for hver dag, så det sjelden blev anledning til skiturer, ja selv med truger på benene var det ytterst anstrengende å komme frem, da sneen var så løs at vi sank i til knes.

Det som mest sysselsatte oss var fremdeles arbeidet på våre kjelker og kajakker. Kjelkene, som alle sammen var bragt ombord fra Stor-- kosset, hvor de hadde ligget vinteren over, blev reparert og forsynt med undermeier. Den 16. juli var de alle i fullt ferdig stand, 8 mannskjelker og 2 hundekjelker.

Med kajakkene, som vi lenge hadde holdt på med, blev vi ferdige omtrent på samme tid. Vi hadde nu i alt 5 dobbelte og 1 enkelt kajakk. De blev alle prøvd i råken og viste sig å være gode og tette. Både de og kjelkene blev anbragt på galgene, slik at de i et øieblikk kunde tas ned, om det skulde bli bruk for dem.

Motorbåten var til ingen nytte nu, men den vilde gi gode materialer til undermeier og annet, og blev derfor tatt fra hverandre. Den var bygget av utsøkt god alm, og et par av bordene blev straks brukt til undermeier under de kjelker som ennu ikke hadde fått noen. Medisinkisten blev hentet fra Storkosset og anbragt i den ene storbåt, som var satt op på skrugaren like ved skibet. Innholdet hadde ikke tatt skade, og ikke noe var frosset i stykker.

I denne tid var vi også sysselsatt med å velge ut, veie av og ordne den nødvendige proviant m. v. til 11 mann for en 70 dagers sledeekspedisjon og et 6 måneders ophold på isen. Da alt var ferdig og innpakket, blev det foreløbig stuvet sammen på bestemte plasser på dekket under teltet forut; jeg vilde først la det bringe på isen lenger ut på året, eller når forholdene måtte kreve det. Av kull hadde vi ennu overflod, nemlig ca. 100 tonn. Til brensel under et 6 måneders ophold på isen anså jeg 20 tønner for noenlunde passende. Dette kvantum fylte vi derfor i fater, tønner og sekker, og bragte det ut på isen sammen med 200 l. petroleum, 350 l. gassolje og 150 l. stenkullsolje. Der hadde vi også 700 kg. hermetiske poteter. Da skibet fremdeles var dypt lastet, vilde jeg gjerne få lettet det så meget som mulig, når dette blott kunde skje uten å utsette de forråd som måtte

utlosses for noen fare. Efter at vindmøllen var utslitt og tatt vekk, hadde vi jo heller ikke noen nytte av selve batteriet og dynamoen; vi demonterte derfor hele stasen, og pakket ned lamper, kupler, og alt som hørte til. Det samme blev gjort med petroleumsmotoren. «Folke-vandringen» blev også tatt bort og lagt ut på isen, sammen med en del tyngre materialer. Den ene storbåten var tidligere satt ut, og nu tok vi også den andre ned fra galgene og førte den op på Storkosset; men da Storkosset kort efter drev dyktig langt fra oss, blev både den og alt det andre som lå der borte bragt tilbake igjen, og satt på det store isflak som vi var fortøid til — «vår eiendom», som vi pleide å kalle det. Ovenpå galgene og helt akter til forkant av halvdekket la vi en banjer av bord, som kjelkene, kajakkene og annet skulde ha sin plass på til vinteren.

Den 22. juli fortsatte vi med dybdelodningene og tok den dag 2 loddskudd, et på 2500 og et på 3000 m., begge uten bunn. Den 23. tok vi atter 2 loddskudd, først et på 3400 uten, og derefter et på 3800 med bunn. Det tok 2 1/2 time å få loddet ned på den sistnevnte dybde. Endelig tok vi den 24. juli nok et loddskudd på 3600 m. uten bunn, og satte da dybden til 3700 m. ± 100.

Doktoren var den 7. juli ute og rodde i prammen for å finne alger, men måtte vende om med tomme hender. Der var påfallende få alger å se denne sommer; heller ikke syntes det å være så meget dyreliv i vannet som forrige år.

3. FRA 15. AUGUST TIL 31. DESEMBER 1895[rediger]

De første dagene efter at «Fram» var kommet løs, lå hun riktig godt til i sin dam. Men i løpet av natten til den 14. august kom et høit iskoss seilende ned igjennem råken, som nu hadde åpnet sig litt, tørnet op mellem skibssiden og den ytre iskant og fylte aldeles dammen vår.

Da vi nødig vilde ha denne farlige og uhyggelige koloss like på siden av oss, om vi skulde bli liggende på samme sted høsten og vinteren utover, besluttet vi å sprenge den. Scott-Hansen og Nordahl gikk straks i gang med dette arbeide, som også lyktes efter et langvarig strev. Lørdag eftermiddag den 17. august begynte isen plutselig

å skrue temmelig sterkt omkring oss. «Fram» blev i løpet av noen få minutter lettet 22 tommer i været akterut og 14 forut. Høitidelig, uten larm og uten å hives over, blev den tunge skuten hevet hurtig og lett op, som om den var en fjær — et både storslagent og fornøielig skue.

Dagen efter slakket isen igjen, og skuten blev atter flott. Så lå den rolig til den 21. om formiddagen, da det på ny tok til med sterk skruing. Skibet kom nu til å ligge meget slemt, med et høit koss på hver side, som tok fartøiet midtskibs i ca. 6 meters lengde, og skrudde det op en 6—8 tommer. Men efter 1/2 times forløp var skruingen forbi, og «Fram» sank ned til sitt forrige leie igjen.

Når det tegnet til skruing, forsøkte vi alltid å forhale skibet så langt bort fra styggedommen som mulig, og det lyktes jo også av og til. Men under det stormfulle vær med sydlige vinder som hersket på denne tid var det mangen gang rent uråd å få skuten flyttet, slikt vindfang som «Fram» hadde, med den svære rigg og det høie telthus over forskibet. Tross våre forenede krefter fikk vi den ikke av flekken, og is-ankere, fortøininger og varpetau sprang rett som det var.

Endelig lyktes det den 22. august å forhale skibet et stykke, så vi kunde vente å slippe for skruing, om isen på ny skulde knipe sammen.

Da isen derefter slakket betydelig og blev mere brutt enn før, gjorde vi noen dager senere et nytt forsøk på å hale videre, men måtte snart opgi det; det var for trangt mellem de to store flakene som omgav oss. Vi blev nu liggende på samme sted inntil den 2. september, under stadig frisk sydvestlig kuling, med sterkt regnfall av og til. Den 30. august om aftenen hadde vi således et meget voldsomt regnskyll, så is-laget løsnet av riggen og gjorde et svare leven, når klumpene kom dansende ned på dekket, hytten og teltet.

«Eiendommen» vår blev i denne tid riktig godt drevet — av storm, regn, skruing og lignende bra arbeidsfolk. Den blev dyp-pløid og avgrøftet i den grad at grunnvann og overvann møttes både her og der.

Men så kom utskiftningsvesenet med sine kjedelige delingstilbøieligheter og skar vekk og stykket ut i parseller næsten hele eiendommen, så det vi fikk beholde var smått nok.

Efter reduksjonen dannet eiendommen nu et noenlunde firkantet flak med størst lengde i øst og vest og omgitt på alle kanter av mer

eller mindre åpne sprekker og råker. «Fram» lå fortøid ved nordsiden, nær op mot det nordøstre hjørnet, med baugen mot vest. Straks aktenom henne og skilt fra odden bare ved en smal råk lå et stort flak, o: en av de utskiftede parseller, og på det befant sig bl. a. også en del av vårt kulloplag. Langt borte i vest lå fremdeles Storkosset og drev.

Mens eiendommens andre sider var noenlunde jevne og rette, hadde østsiden en halvmåneformet innskjæring eller bukt som kunde egne sig godt til vinterhavn. Men å komme dit inn med skibet var ikke å tenke på så lenge råken mellem eiendommen og flaket østenfor holdt sig lukket.

Den 2. september ut på eftermiddagen slakket endelig isen så meget at vi kunde gjøre et forsøk. Ved hjelp av taljer fikk vi også hivd skuten en skibslengde østover; men lenger var det foreløbig ikke mulig å komme, da ny-isen alt var blitt tykk (÷ 5° om natten) og noe sammenskrudd. Heller ikke nyttet det å bruke is-sagen til å skjære råk, da sørpen var så tykk at vi ikke maktet å stikke flakene vekk eller under hverandre.

Næste dag blåste det først en kuling av sydøst med regn. Men kl. 6 løide vinden av og gikk sydlig, og kl. 8 begynte det å slakke adskillig mer op i råken. Da det nu blev bedre plass, gikk det også ganske raskt med å skjære oss vei i ny-isen, og innen middag var «Fram» halt inn i bukten og fortøid i den vinterhavn som vi alle håpet måtte bli dens siste.

Ved Nansens og Johansens avreise beholdt vi 7 hunder igjen ombord: Tispen «Sussi» og de 6 yngste hvalper: «Kobben», «Snadden», «Bella», «Skvint», «Axel» og «Boris». Den 25. april nedkom «Sussi» med 12 unger. Vi hadde laget et koselig lite hus til henne på dekket og trukket det med renskinn. Om morgenen kom Pettersen ned og fortalte at «Sussi» løp omkring på dekket og pep og bar sig. Mogstad og jeg gikk da op og stengte henne inn i huset, hvor hun så straks fikk en unge. Senere på dagen fant vi en ihjelfrossen hvalp på dekket. Hun hadde altså begynt forretningen før vi kom op om morgenen. Da vi ut på eftermiddagen fikk se at der stadig kom flere og flere borgere til verden, og vi fryktet for at moren ikke formådde å varme dem alle, tok vi og flyttet hele familien ned i salongen. Alle hvalpene var store og vakre, de fleste ganske hvite, og så ut til å bli små «bjelkier», som samojedene under ett kaller alle hvite hunder. De vokste

og trivdes utmerket som salongpassasjerer og blev degget og kjælt for av alle. I salongen holdt de hus en måneds tid, men så anbragte vi dem i det omtalte hus på dekket. Da de hadde vært der oppe i noen uker, så det med én gang ut som om de var stanset i veksten, skjønt de stadig blev foret godt med rått bjørnekjøtt, melk og restene av våre måltider. — En ukes tid ut i august døde to av hvalpene av krampe. En tredje lyktes det doktoren å redde ved hjelp av varme bad og omhyggelig pleie. I slutningen av måneden fikk atter en av dem et krampeanfall og døde, enda den fikk varme bad og godt losji, først i salongen og senere i arbeidslugaren.

I begynnelsen av september, da det på grunn av hyppig regnvær blev riktig vondt og fælt i hundehuset og på dekket, bygde vi et hundehus ute på isen med forkappen som tak og et gulv av bord med en masse høvelflis over. Mens byggearbeidet stod på, slapp vi hele hundeflokken ut på isen. Men efter en halv times lek begynte hvalpene å få krampe, den ene efter den andre. Anfallene gikk dog snart over. Vi gav dem en overhaling med såpevann, og slapp dem så inn i deres nye bolig.

Alt efter som hvalpene blev eldre, måtte vi ha godt opsyn med dem når de slapp ut på isen. De lekte og tumlet sig i ustyrlig vilterhet, og så hendte det flere ganger at de dumpet ned i råkene; med adskillig besvær blev de da fisket op igjen av den vakthavende «hundefut» eller andre som var til stede. Dessuten begynte de snart å få lyst på lengere utflukter og fulgte våre spor langt ut over isen.

En dag var doktoren og jeg ute for å fotografere. Vel 1/4 mils vei fra skibet traff vi på en veldig ferskvannsdam og tok oss en liten hvil på dens innbydende speilblanke is-flate. Mens vi lå og dovnet oss og pratet, kom «Kobben» efter oss. Så snart den fikk øie på oss, stanset den og stod og spekulerte på hvad mon vi kunde være for noen underlige vesener. Så begynte vi å krype på alle fire henover imot den. Men da kan det hende «Kobben» fikk ben under sig. Den la i vei hjemover av alle krefter som om det gjaldt livet, og selv da vi var kommet henimot skibet og flere av de andre hundene møtte oss og kjente oss, var stakkaren enda så vettskremt at det varte en god stund før han våget sig bort til oss.

Den 28. september mistet vi igjen en av hvalpene. Den fikk krampe

og lå og hylte og bar sig hele dagen. Da den så ut på kvelden blev lam på den ene siden, var der ikke håp om å redde den, og vi gjorde ende på dens lidelser. Det var sårt å se hvor fryktelig de led, disse små vakre skapninger, så lenge krampeanfallene stod på.

Den 9. oktober fikk «Skvint» unger. Da det var liten mening i å sette på hvalper efter så unge dyr, især på så kold en årstid, fikk hun bare beholde den ene på prøve; de andre blev straks slått ihjel.

En ukes tid senere fikk «Sussi» sitt annet kull, 9 hunner og 2 hanner. Av disse fikk hun beholde begge hannene og en tispe.

Det viste sig snart uheldig å ha begge tispene med sine unger i samme hus. Når således den ene av mødrene gikk ut et øieblikk, tok straks den annen alle ungene i sin varetekt, og så blev det slagsmål når den første kom inn igjen og vilde ha sin eiendom tilbake. Noe slikt var formodentlig hendt en natt med «Skvint». Hendriksen fant den nemlig om morgenen liggende ved døren til hundehuset, og så fastfrosset til isen at det voldte adskillig strev å få den løs. Den hadde hatt en mindre behagelig natt — termometret hadde vært nede i ÷ 33° — og halen var frosset fast til det ene bakben, så vi måtte ta henne ned i salongen for å få henne tødd op. For å undgå slike viderverdigheter for fremtiden lot jeg bygge en egen villa til henne, hvor hun kunde være alene med ungen sin.

En kveld da Mogstad skulde slippe hvalpene inn var to av dem borte. Hendriksen og jeg drog straks avsted med løkt og børse for å lete efter dem. Vi trodde at det hadde vært bjørn i farvannet, da vi tidligere på dagen hadde hørt hundegjøing ute fra isen i øst for skibet; men det fantes ikke spor av bjørn. Efter aftenstid drog vi ut igjen, 5 mann, alle forsynt med løkter. Efter å ha søkt en times tid langs råker og oppe i skrugarer, fant vi endelig hvalpene på den andre siden av en ny råk. Selv om den nyfrosne is på råken var sterk nok til å bære dem, var de så skremt efter å ha vært i vannet at de ikke våget sig hen til oss, og vi måtte gjøre en lang omvei.

Ut i desember tok vi de minste hvalpene ombord, da de nu var blitt så store og vidløftige at de måtte passes vel. Lenselemmen blev stående åpen om natten, så mødrene kunde slippe ut og inn fra isen når som helst.

Med hensyn til gemytt var det stor forskjell mellem den

oprindelige stamme og de hunder vi nu hadde ombord. Mens de første var noen slåsskjemper som lå i stadig kamp, ofte på livet løs, var de siste meget fromme og stillferdige, men likevel strie og ville nok, når det f. eks. gjaldt å forfølge en bjørn. Av og til kunde det jo bli et slagsmål mellem dem, men det gikk ikke så ofte på. Verst var «Axel» en tid før jul, da han rett som det var for løs på den fredsommelige «Kobben», som han hadde et ondt øie til. Men så fikk han tamp til aftensmat diverse ganger, og det var utrolig hvor det hjalp.

Været holdt sig i den første halvdel av september temmelig urolig, med fremherskende vestlig og sydvestlig vind, adskillig nedbør, især regn, og hyppig uro i isen. På grunn av nattekulden som kunde gå ned til en 10—11 grader blev ny-isen snart så sterk at den bar en mann — undtagen rett aktenfor skibet, hvor alt skyllevannet blev slått ut. Her var isen helt brutt og dannet en tykk sørpe, som visstnok var sammenfrosset i overflaten, men så svakt at man lett kunde plumpe igjennem. En dag hendte det også at 3 mann gikk i på dette lumske sted og fikk sig en kold dukkert, den ene efter den andre. Den første var Pettersen. Han skulde rundt sørpen for å se til logglinen, som hang utover skibssiden om babord; men før han kom så langt — bums, bar det gjennem isen med ham. Kort efter gikk det samme veien med Nordahl, og en halv times tid senere blev det Bentsens tur å plumpe i. Han for så dypt at det gikk helt over «hårrøttene» på ham; men han spratt straks i været igjen som en kork, og hev sig resolutt op på iskanten med det samme. Line-observasjonen blev da innstillet på grunn av det store mannefall, og ombord bar det i en fart for å skifte tørre klær på kroppen.

Den 15. september slakket isen så meget op at der var et helt lite hav mellem oss og Storkosset. Dagen efter var isen fremdeles meget urolig, så vi for alvor måtte tenke på å få hentet de sakene som enda lå på Storkosset. Ved middagstid var jeg en tur bortover mot kosset og fant en passende transportvei; men da vi noen timer efter skulde avsted med folk og sleder, hadde det dannet sig så mange åpne råker rundt «eiendommen» at vi måtte opgi turen for den gang. Først den 23. og 24. kunde vi få hentet sakene og stablet dem op på isen i nærheten av skibet. Føret var da utmerket for sleder med nysølvskodde meier, mens det gikk tungt på tremeier. Vi hadde gjort litt

veiarbeide her og der, så det gikk forholdsvis hurtig med transporten, da vi endelig slapp til.

Hele september og oktober utover var det næsten uavbrutt uro i isen; nye råker dannet sig på alle kanter, til dels kloss inn til skibssiden, og skruinger fant hyppig sted. Det viste sig at vi hadde funnet en fortreffelig vinterhavn; for inne i bukten hvor «Fram» lå generte skruingen ikke stort, takket være ny-isen, som omgav oss her, og som bare øvde et ubetydelig press på skibet; den blev lett brutt, og stykkene forskjøv sig under eller over hverandre, mens begge de solide odder av bukten tok imot de hardeste tørn. — Et par ganger så det ut til at «Fram» enda en gang skulde komme løs før vinteren for alvor la sine kolde lenker fast og sikkert omkring henne. Den 25. oktober f. eks. slakket det således op i den nærmeste råk at skibet lå fritt fra akterstevnen og helt frem til forkant av fokkerøstet; men snart skrudde isen sammen igjen, så skuten lå helt fast.

Fra 1. november av inntrådte en roligere periode; skruingene hørte næsten helt op, kulden øket, vinden holdt sig østlig, og vi drev med jevn fart mot nord og vest resten av året.

Driften satte vår tålmodighet på en hård prøve høsten utover. Det bar stadig østover med de fremherskende vestlige vinder, og vi ventet fra dag til dag forgjeves på en forandring. Det eneste som holdt håpet oppe var bevisstheten om at gikk det tilbake med oss, så gikk det iallfall smått, stundom meget smått også. Selv en flere dagers vestlig kuling satte oss ikke så langt østover at vi ikke ved hjelp av et par dagers god vind kunde innhente det tapte, og mere til.

Den 22. september var det toårsdagen siden vi kom fast i isen, og begivenheten blev høitideligholdt med en liten fest om kvelden. Vi kunde ha grunn til å være tilfreds med det siste års drift, da vi hadde avansert omtrent dobbelt så langt som det første året. Nu tok også vinterdriften fatt for alvor og fortsatte uavbrutt året ut, således at vi fra 22. september til en ukes tid ut i januar drev fra 82° 5' til 41° 41' østlig lengde, en distanse på ca. 54 mil i vel 5 1/2 måned, eller ca. 2 kvartmil pr. døgn.

Været var gjennemgående bra de siste tre måneder av året 1895, for det meste med klar luft og svak bris. Bare en og annen gang frisket vinden til kuling, med op til 15 meters hastighet i sekundet.

I begynnelsen av september begynte «Fram» igjen å trekke mer og mer vann, så vi daglig hadde et stritt arbeide med å pumpe og øse skibet lens. Men fra den 23. av blev lekkasjen stadig mindre, og en ukes tid ut i oktober var maskinrummet aldeles tett. Det lekket nok fremdeles litt i storrummet; men snart ophørte lekkasjen her også, fordi vannet frøs til is.

Den 16. september begynte Scott-Hansen og Nordahl de forberedende arbeider til opførelsen av et passende hus for de magnetiske observasjoner. Materialet bestod av store blokker av nyfrossen is, som de lesset på sleder og kjørte frem til tomten ved hjelp av hundene. Bortsett fra noen prøveturer, som Scott-Hansen tidligere hadde foretatt med hundene, var dette første gang de gjorde nytte som trekkdyr. De drog godt, og det gikk utmerket med kjøringen. Huset blev bygget utelukkende av tilhugne isblokker, som blev stablet ovenpå hverandre med helling innover, så at det i ferdig stand dannet en kompakt rund iskuppel av form og utseende omtrent som en finnegamme. Inn til hytten førte en overbygget gang av is, med en trelem som dør.

Da observasjonshuset var ferdig, holdt Scott-Hansen kranselag, og hadde i den anledning fiffet hytten op. Der var sofaer og lenestoler trukket med bjørne- og renskinn. Sokkelen midt på gulvet, hvor de magnetiske instrumenter skulde ha sin plass, var trukket over med flagg, og som bordskive var anbragt et isflak. På bordet stod en lampe med rød skjerm, og langs veggene hang en mengde røde papirlamper. Det hele så riktig festlig ut, og satte oss alle i den ypperligste stemning. Vår elskverdige vert holdt små humoristiske taler til hver enkelt. Pettersen ønsket at dette måtte være den siste ishytten Scott-Hansen bygget sig på denne tur, og at vi alle næste høst ved den tid måtte være hjemme og være «like så djäfla karer da som nu». Pettersens friske og ukunstlede skål blev mottatt med stormende bifall.

Pettersen var forresten nettop i denne tid inntrådt i en ny verdighet, idet han fra 10. september helt hadde overtatt Juells rolle i byssen, et hverv som han satte megen pris på og utførte til alles fulle tilfredshet. Den eneste av de under kjøkkendepartementet hørende forretninger som han ikke vilde ha noe med å gjøre, var julebakingen. Den blev da også i sin tid besørget av Juell selv.

Da vinteren kom, laget vi oss en ny smie istedenfor den som gikk

i drift den 27. juli. Den blev bygget i skrugaren, hvor båtene og en del av sakene fra Storkosset blev bragt hen, og blev gjort omtrent på samme måte som den forrige smien. Der blev hugget en passende fordypning ned i skrugaren, og derover la vi så et tak av isblokker og sne.

Alt efter som det led på året og mørketiden stod for døren, forsvant de igjen en for en, alle de sjødyrene og trekkfuglene som hadde svermet omkring oss i den korte sommer og vakt våre lengsler. Nu flyktet de mot syd, mot sol og lys og blide kyster, mens vi blev liggende igjen oppe i isen og mørket enda en vinter. Den 6. september så vi den siste boltrende lek av narhval i råkene ved skibet, og noen dager senere reiste den siste flokk tyvjoer.

Hurtig går det under disse bredder med solen, fra første gangen den kikker frem over synsranden i syd til den kretser fritt rundt himmelen hele døgnet igjennem; men enda større hastverk synes den å ha når den er på retur om høsten. Man vet ikke ordet av det før den er borte, og polarnattens knugende mørke omgir en påny.

Den 12. september skulde vi sett midnattssolen for siste gang, om det hadde vært klarvær; og allerede den 8. oktober så vi det siste glimt av solranden ved middagstid. Dermed gikk vi inn i den lengste polarnatt som mennesker ennu har oplevet — på omtrent 85° n. br. Noe dagslys blev det fra nu av næsten ikke tale om, og den 16. oktober var det knapt forskjell å merke mellem dag og natt.

Så ofte tiden tillot det, og føret var noenlunde bra, streifet vi om på ski i nærheten av skibet, enkeltvis eller flere i følge.

Den 7. oktober, da alle mann var ute på ski om formiddagen, fant styrmannen en rekvedstokk, omkring 7 fot lang og 7 tommer tykk. En del av roten fulgte med stammen. Styrmannen og jeg var om eftermiddagen ute og hentet den på en kjelke. Sannsynligvis skrev stokken sig fra Sibirias skoger, var revet løs med flommen, og av elvestrømmen satt til havs, for så å føres mot nord med isdriften.

Foruten skiferder foretok vi også hyppige spaserturer på isen, og den 20. november gav jeg ordre til at alle mann skulde ta mosjon i fri luft 2 timer daglig. Selv likte jeg svært godt disse spaserturene, de kvikket op både sjel og kropp, og det hendte ofte at jeg kunde drive frem og tilbake på isen en 4—5 timer om dagen, i regelen et par timer både før og efter middag.

Scott-Hansen og Mogstad gjorde den 8. oktober et forsøk på å dra kjelken med 115 kg.s vekt. De drog avsted kl. 9 1/2 og kom tilbake kl. 5 om eftermiddagen, efter å ha vært omtrent 3/4 mil fra skibet og gått gjennem temmelig tungt lende.

Vi trodde ikke der var noen som helst fare for at «Fram» skulde ligge under for ispress; men muligheten av det kunde jo ikke godt nektes, og i ethvert fall var det vår plikt å være forberedt på det. Derfor anvendte vi også megen flid og meget arbeide på å sikre oss mot enhver overrumpling.

I slutten av oktober innrettet vi et nytt depot på isen, med proviant for 6 måneder og full utrustning av kjelker, kajakker, ski og annet. Provianten blev delt i 5 forskjellige hauger og stabler, slik at kassene i hver haug dannet en runding. Lagret på denne måte vilde i verste tilfelle neppe mere enn 2 kasser gå tapt, om isen skulde slå en sprekk under selve haugen.

Den 28. november passerte vi den 60. lengdegrad, og hadde i den anledning en festlig tilstelling. Salongen var pyntet med flagg, og der servertes en finere middag med kaffe bakefter, og efter aftensmaten blev det traktert med fikener og annet godt. Med denne lengdegrad, som går over Kjabarova, hvor vi for to år siden sa farvel til den siste svake rest av civilisasjon, og ikke langt fra Kapp Fligely på Franz Josefs Land, var det som vi følte oss nærmere verden og livet igjen.

4. FRA 1. JANUAR TIL 17. MAI 1896[rediger]

Nyttårsdag oprant med fint klarvær, måneskinn, og ca. 43 graders kulde. Isen holdt sig fremdeles merkverdig rolig en måneds tid utover. Men den 4. februar begynte skruingen igjen. Den var ikke av lang varighet, men gjorde meget larm den tid den stod på, det braket og suste i isen rundt omkring oss, omtrent som det skulde blåse en forrykende storm. Jeg tok mig en tur utover isen for om mulig å iaktta skruingen nøiere, men kunde ikke opdage noe. Dagen efter var vi en tur utover isen igjen og fant da en forholdsvis ny råk og en stor ny skrugar i 1/4 mils avstand fra skuten. Noe større orienterende overblikk over isforholdene var det dog ikke mulig å få, da det ennu var

for mørkt, selv midt på dagen. Føret var forresten hårdt og godt, men fokk-skavlene så glatte at vi gjorde kollbøtter rett som det var. Den 7. februar var Scott-Hansen, Hendriksen, Amundsen og jeg en tur nordover fra skuten. Jo lenger nord vi kom, desto mer brutt og ujevn blev isen, og til slutt måtte vi vende om ved en ny, stor og åpen råk. Allerede om morgenen hadde det trukket op en mørk skybanke i sydvest, og nu blev også tåken så tykk at det ikke var greit å finne tilbake til skuten igjen. Langt om lenge fikk vi høre «Sussi»s stemme, og fra toppen av en skrugar fikk vi øie på tønnen og storstangen av «Fram»; de raget op over tåken et kort stykke fra oss. Så nær skibet som vi var gikk det allikevel ikke så glatt å komme ombord igjen. Vi blev nemlig snart stoppet av en stor råk, som hadde dannet sig straks utenfor skuten mens vi var ute, og vi måtte gå et langt stykke vestover langs råken før vi slapp over. Ombord fortalte de at det hadde gitt sterke støt i skuten da råken åpnet sig, omtrent som da vi sprengte «Fram» løs i august. Kl. 12 1/2 om natten hørte vi et nytt sjokk i isen. Da vi kom på dekket, viste det sig at isen hadde revnet ca. 20 m. aktenom skuten, parallelt med den store råken. Sprekken gikk langs siden av den nærmeste storbåten og tvers igjennem den ene av kullhaugene. Forrest i haugen stod en tønne, som vilde gått tapt dersom ikke sprekken hadde delt sig foran den og derpå forent sig igjen, efter å ha gått igjennem de ytre kanter av haugen. På den lille øen som således blev dannet seilte tønnen og en del kullsekker omkring i råken. Vi fikk snart halt øen til lands og berget kullene, med undtagelse av en sekk på 50 kg. som gikk til bunns. For sikkerhets skyld gav jeg ordre til å inspisere depotet en gang hver vakt, og enda oftere hvis det begynte å skrue igjen. Den 13. februar var Hendriksen, Amundsen og jeg en tur sydover for å undersøke hvordan isen var på den kant. Det viste sig at den var meget ujevn der også, og full av forholdsvis nye råker. Råken aktenom skuten åpnet sig utpå formiddagen, og sendte ut slike tåkemasser at vi snart tapte skuten av syne. Næste dag åpnet den sig enda mer, og den 16. var der en meget sterk skruing i den. Isen skalv og duret som en veldig foss, og blev splintret i overflaten i små horisontale lag. Skruingene gjentok sig nu omtrent daglig, og en tid utover dannet det sig uavbrutt flere og flere sprekker og råker. Men derefter var isen forholdsvis

Ankomst til Hammerfest. «Otaria». Fot. 18. august 1896.
Ankomst til Hammerfest. «Otaria». Fot. 18. august 1896.

Hjem.
Hjem.

rolig inntil 10. april, da den atter begynte å bli meget urolig. Natten til den 15. skrudde det sterkt i råken om babord. Vi blev nødt til å hale op logglinen med posen og flytte loddeapparatene. Samme natt brakk isen under to av proviantringene, så de måtte kjøres nærmere inn til skuten.

Den 21. om morgenen vekkedes vi av en voldsom skruing akterut. Nordahl kom straks ned og purret mig med den beskjed at isen truet med å velte sig inn over skuten. Det viste sig at et mektig isflak hadde skrudd sig op over iskanten akterut, og kom glidende uten å møte noen motstand førenn det tørnet like kloss mot akterstevnen. Men «Fram» hadde stått for slike støt før uten å svikte, og holdt sig som en god kar også denne gang. Isen kløvdes mot den sterke stevn og blev liggende på begge sider av skuten i høide med kanten av halvdekket helt frem til riggen av mesanmasten. Skuten lå nu næsten løs i sin form, og isen var rundt omkring brutt i en mengde mindre flak. Da disse blev tynget ned av de svære fokk-skavler, var det slemt nok å komme rundt skuten; rett som det var risikerte man å plumpe gjennem snesørpen.

Ut på eftermiddagen den 13. mai begynte råken mellem smien og skuten å åpne sig meget, så den efter et par timers forløp var ca. 80 m. bred. Fra tønnen så jeg at der strakte sig en svær råk i SO, så langt sydover som jeg kunde øine; likeså førte råken aktenfor oss så langt mot NO som jeg kunde se. Jeg drog ut i prammen for å prøve å finne en gjennemgang til råken i SO, men uten resultat. Efter aftens var jeg atter ute og sydover, men fant heller ikke nu fremkomst. Kl. 10 om kvelden gikk jeg på ny i tønnen, og så nu at råken hadde åpnet sig betydelig mere, og fremdeles strakte sig sydefter så langt synet rakk, med mørk luft over.

Scott-Hansen og jeg rådslo om hvad der var å gjøre. Skjønt jeg ikke trodde vi vilde utrette stort ved sprenging, slik som forholdene var, besluttet vi å gjøre et forsøk på å skyte skuten løs. Vi blev enig om å prøve en del miner rett akterut, og alle mann blev straks satt i gang med arbeidet. Først fyrte vi 6 kruttminer omtrent på samme sted, men uten synderlig virkning. Så gjorde vi et mislykket forsøk med skytebomull. Kl. 3 om morgenen sluttet vi foreløbig, da isen var så tykk at boret ikke nådde igjennem, og sørpen så slem at det ikke var mulig å få puttet isflakene vekk. Kl. 8 næste morgen la vi 2 nye

miner, som Scott-Hansen og Nordahl hadde fått ferdig om natten; men ingen av dem vilde brenne. Enkelte av de miner som blev sprengt i løpet av dagen gjorde litt virkning, men for lite til at det kunde lønne sig å fortsette. Vi måtte vente på bedre isforhold.

Været var de to første ukene av januar jevnt godt med klar luft og 40—50 graders kulde. Koldeste dag var den 15. januar, da termometret viste fra ÷ 50 til ÷ 52°. De to siste ukene av januar var temperaturen betydelig høiere, men arbeidet sig i februar nedover igjen. Fra 5. mars, da termometret viste vel 40 graders kulde, steg temperaturen hurtig. Således var det den 12. mars ÷ 12° , den 27. ÷ 6°, selvfølgelig med enkelte koldere dager av og til. April var noenlunde jevnt kold, omkring ÷ 25°; den koldeste dag var den 13. med ÷ 34°. Den 21. mai hadde vi den første varmegrad i dette år, idet maksimumstermometret ved aftenobservasjonen viste ÷ 0,9°.

Enkelte dager denne vinter utmerket sig ved påfallende store og plutselige temperaturforandringer. En sådan dag var f. eks. fredag den 21. februar. Om morgenen var det overskyet og blåste en kuling av SO. Ut på eftermiddagen sprang vinden plutselig om til SV og løiet av til 4,4 m. styrke; samtidig hermed sank temperaturen fra ÷ 7° om morgenen til ÷ 25° kort før vinden sprang rundt, og steg derpå hurtig til ÷ 6,2° kl. 8 aften.

I min dagbok heter det herom: «Jeg spaserte i kveld litt oppe på dekket, og vilde se mig litt om akterut før jeg gikk ned. Idet jeg stakk hodet utenfor teltet, møtte jeg en luftstrøm så varm at jeg uvilkårlig fikk den tro at det måtte være ildløs ombord. Snart kom jeg dog efter at det var temperaturen som hadde steget så betydelig siden jeg sist var under åpen himmel. Scott-Hansen og jeg gikk siden op og anbragte et termometer under skibsteltet; det viste ÷ 19° mens termometret ute viste ÷ 6°. Vi gikk lenge frem og tilbake der ute og innåndet den varme luft i lange drag. Det var overmåte behagelig a føle den milde vind stryke sig om kinnet. Ja det er en stor forskjell mellem å leve i en sådan temperatur og daglig å innånde luft på 40—50 graders kulde. Personlig har jeg ikke vært meget genert av den kolde luften; men mange klager over at de kjenner det gjør vondt langt ned gjennem brystet. Bare når jeg har mosjonert meget, har jeg følt at jeg er blitt tørr i munnen.»

Den følgende dag, den 22. februar, blåste det av SSO først på dagen, men senere sprang vinden om til en kuling av vest med optil 17 meters hastighet i sekundet. Barometret viste den laveste stand inntil da på hele turen, nemlig 723,6 mm. Der var et snefokk så vi ikke kunde se to favner fra skuten, og termometerhuset ute på isen blev på noen minutter så fullpakket av fokk-sne at det var umulig å avlese instrumentene. Nede i salongen var det også mindre hyggelig, da det ikke var mulig å skaffe trekk. Vi gjorde forgjeves forsøk på å fyre op i ovnen, men måtte snart ta ilden vekk for ikke å bli kvalt av røk. Søndag aften bedaget været sig; men mandag og tirsdag var der atter kuling med snefall og fokk i henimot 28 graders kulde. Først onsdag eftermiddag blev været for alvor bedre; det klarnet op, og vinden løiet til 6 m., så både vi selv og hundene kunde slippe ut på isen og røre litt på oss. Hundene vilde om morgenen ut av sine hus; men selv de fant at været var for fælt, og lusket inn igjen.

Slike styggværsdager hadde vi adskillige av, ikke bare om vinteren, men også om sommeren; men i regelen stod uværet på bare en dags tid ad gangen og medførte ingen større ubehageligheter. Tvertimot så vi gjerne litt ruskevær, helst når det blev ledsaget av en frisk kuling, som kunde sette isen i god fart vestover. Det som interesserte oss mest var jo driften og alt som stod i forbindelse med den.

Med driften kunde vi også være vel fornøid, især i januar og den første uken av februar. I dette tidsrum nådde vi helt fra den 48. til den 25. lengdegrad, mens bredden holdt sig omkring 84° 50'. Den beste drift hadde vi i dagene fra 28. januar til 3. februar, da det uavbrutt blåste en strykende bør av øst, som søndag den 2. februar øket til en hastighet av 18 til 21,6 m. i sekundet og i bygene enda meget mere. Dette var forresten den eneste virkelige storm under hele vår reise. — Lørdag den 1. februar passerte vi Vardø's lengde og hadde i den anledning en festlig stund om kvelden. Den 15. februar var vi på 84° 20' n. br. og 23° 28' ø. l., og drev nu et godt stykke tilbake igjen, så vi den 29. februar var på 27° ø. l. Derefter gikk det meget smått med driften vestover, men bedre sydover.

Driften gav anledning til mange veddemål, især når den var god, og humøret altså høit. En dag i slutningen av januar, da linen viste at vi drev riktig lystelig avsted den rette vei, oplot Hendriksen sin

røst og sa: «Vi har nu aldri veddet før vi, kaptein; la oss nu vedde om hvor langt syd vi er kommet.» «La gå,» sa jeg, og så veddet vi om en porsjon laks, jeg på at vi ikke var sønnenfor 84° 40' eller mellem 40 og 41', og han på at vi var mellem 36 og 37 minutter. Så tok Scott-Hansen en observasjon og fant at Henriksen hadde tapt; bredden var 84° 40,2'.

Siden de siste trekkfugler forlot oss, hadde det ikke vært et levende vesen å se på noen kant før den 28. februar; ikke et bjørnespor engang hadde vi støtt på under våre mange turer omkring på isen. Men kl. 6 om morgenen den dag kom Pettersen styrtende inn i lugaren til mig og fortalte at han så 2 bjørner i nærheten av skuten. Jeg skyndte mig op på dekket, men det var ennu så mørkt at jeg ikke straks kunde få øie på dem, enda Pettersen stod og pekte i retning av dem. Endelig fikk jeg se dem, som de kom lunkende så smått henover mot skibet. Omtrent 150 meter borte stoppet de. Jeg forsøkte å ta sikte på dem; men da det var for mørkt til at jeg kunde være sikker på skuddet, ventet jeg en stund, i håp om at de skulde komme nærmere. De stod et øieblikk og glodde på skuten, men gjorde så helt om og lusket bort igjen. Jeg spurte Pettersen om han hadde noe å steke som kunde lukte riktig godt og sterkt, og lokke bjørnene tilbake igjen. Han stod og spekulerte litt, sprang så ned og kom op igjen med en panne med stekt smør og løk. «Nog fan har jag det som lukter,» sa han, og slengte pannen op på rekken. Bjørnene var for lenge siden ute av syne. Det var koldt, sånn en ÷ 35 grader, og jeg skyndte mig ned for å trekke pelsen på; men før jeg var ferdig, kom Bentsen springende og bad mig skynde mig op, nu kom bjørnene løpende tilbake. Op på dekket bar det i en fart, og nu hadde jeg dyrene på pent hold, en 100 meter eller så fremfor mig. Jeg huket mig ned bak rekken, tok godt sikte, og — klikket. Bjørnene stusset litt, og det så ut som om de tenkte på retrett. Hurtig spente jeg hanen på ny og smelte løs på den største. Den stupte overende med et veldig brøl. Så brente jeg av på den andre. Den gjorde først et elegant rundkast, før den tumlet i bakken. Derpå reiste de sig begge og tok noen skritt fremover; men så bar det atter i koll med dem. Jeg gav dem hver sin av de to patronene jeg hadde igjen, men enda var det ikke nok for disse seiglivete dyrene. Pettersen var sterkt interessert i jakten; uten noe våben løp han ned

Utsikt over isen fra «Storkosset». Depot i forgrunnen.
Utsikt over isen fra «Storkosset». Depot i forgrunnen.

«Fram» graves ut av isen. Fot. mars 1895.
«Fram» graves ut av isen. Fot. mars 1895.

«Fram». 17. mai 1895.
«Fram». 17. mai 1895.

Et 17. mai optog på høie bredder.
Et 17. mai optog på høie bredder.
Utsikt over isen fra «Storkosset». Depot i forgrunnen
Utsikt over isen fra «Storkosset». Depot i forgrunnen
«Fram» graves ut av isen. Fot. mars 1895.
«Fram» graves ut av isen. Fot. mars 1895.

landgangen og bortover mot bjørnene. Men så fikk han plutselig skrupler, og ropte til Bentsen at han måtte følge med. Men Bentsen, som heller ikke hadde våben, var, som rimelig kunde være, mindre lysten på å renne efter to sårede bjørner. Da jeg hadde forsynt mig med flere patroner, møtte jeg Pettersen midtveis mellem bjørnene og «Fram». Bjørnene holdt nu på å arbeide sig innover en skrugar. På 30 alens hold stanset jeg. Men først måtte jeg rope på Pettersen, som i sin iver styrtet avsted foran mig, og nu stod like i skuddlinjen. Så fikk endelig den store binnen dødsskuddet, og jeg sprang langs med skrugaren for å se hvor det var blitt av den andre. Plutselig stakk den skallen op over skrugaren, og jeg sendte den øieblikkelig en kule gjennem halsen tett oppe ved hodet.

Så blev alle mann purret ut, og gleden stod høit. Tennene løp i vann ved tanken på all den deilige ferskmaten vi nu kunde delikatere oss med i lang tid. Det var omtrent 16 måneder siden vi sist skjøt bjørn, og på 14 måneder hadde vi ikke fått ferskt, undtagen et par måltider av selkjøtt og fugl i sommerens løp. Vi velsignet Pettersens duftende stekepanne.

Bjørnene blev lemmet op, og kjøttet sortert til biff, kjøttkaker, stek o. s. v.; selv benene gjemte vi til å koke suppe på. Aller best smakte ribbene oss; vi hadde dem til middag en gang, og alle fant at bjørneribbensstek er en herre-rett som der vanskelig kan skaffes maken til. Det var da også respektable porsjoner vi satte til livs, med inderlige ønsker om at det ikke måtte vare for lenge før vi fikk nye bjørnevisitter.

Pettersens jaktlyst vokste betenkelig efter denne historie, og både sent og tidlig opvartet han med bjørneprat. En dag hadde han satt sig i hodet at det skulde komme bjørn til natten. Han gjorde alle mulige forberedelser om kvelden og fikk Bentsen i kompaniskap med sig. Bentsen hadde nemlig vakt om morgenen, og skulde purre ham så snart bjørnen viste sig. En munter fyr, som vilde være sikker på å få se Pettersen på bjørnejakt, hengte en liten bjelle på Bentsens gevær, så han kunde høre når det bar avsted. Dessverre kom det ingen bjørn. Men Pettersen var nu engang blitt så opsatt at jeg måtte love ham å få skyte på en bjørn når jeg selv var til stede og kunde ha en kule ferdig til den, for det ikke utenkelige tilfelle at Pettersen

skulde komme i skade for å skyte bom, en ergrelse som han vilde hatt vanskelig for å overleve.

Den 4. mars så vi solen for første gang. Den skulde vært synlig dagen før, men da var det overskyet. Til gjengjeld blev det nu dobbelt festdag, da vi kunde feire både solens gjenkomst og Nordahls fødselsdag under ett.

Den 14. mars var det et år siden Nansen og Johansen begynte sin lange isvandring. Dagen blev minnet ved en finere middag med kaffe bakefter og en punsjebolle om kvelden.

Foruten de sedvanlige videnskapelige observasjoner, som fortsattes uavbrutt uten nevneverdige avbrytelser, tok vi også loddskudd i vinterens løp, men nådde ikke bunn med 3000 meter line.

Den 13. april tok Scott-Hansen og jeg en observasjon med teodolitten, og Nordahl en med sekstanten over naturlig horisont. Efter teodolitten blev bredden 84° 11,5' og efter sekstanten 84° 13'. Det hadde også før vist sig, at der blev en forskjell på ca. 2 minutter mellem kunstig og naturlig horisont. Bruker man naturlig horisont der oppe, får man mindre høide, selv om der ikke kan merkes noen hilder i luften. Dog blir feilen under gunstige omstendigheter sjelden over 2 minutter. Men er det sterk hilder i luften, blir det omtrent umulig å få en noenlunde sikker bestemmelse. Som regel må man derfor ved stedsobservasjoner oppe i drivisen bruke kunstig horisont eller teodolitt hvis man vil ha et meget nøiaktig resultat.

Alt efter som det led mot våren, dagene blev lengere, og isen slo flere og flere sprekker og råker rundt om skuten, måtte vi begynne så smått å tenke på forberedelsene til å gjøre «Fram» klar til å forseres frem, så snart åpningene blev så store at det kunde nytte noe. De saker som vi hadde på isen hadde vi i vinterens løp oftere måttet flytte på. Men efter som isen blev mer og mer usikker, var det liten hjelp i denne flyttingen. Vi tok derfor i midten av april vinterdepotet ombord og stuvet det ned i stor-rummet. Av kull-depotet tok vi også sekkene ombord, mens tønnene og fatene, samt hundebrød, kajakker og kjelker, foreløbig blev liggende ute. Solen fikk på denne tid så meget makt at sneen den 19. april begynte å smelte bort av teltet; langs skibssiden var smeltingen begynt flere dager tidligere.

Det første vårbud som viste sig iår var en snespurv, som slo sig

ned hos oss om kvelden den 25. april. Den tok fast kvarter på den ene av fangstbåtene, hvor den blev traktert med gryn og matsmuler, og snart blev meget tam. Den gledet oss med sitt besøk i flere dager; så forsvant den. «Fram» hadde øiensynlig vært et kjærkomment hvilested for den, den hadde spist sig god og mett og samlet nye krefter til resten av sin reise. Den 3. mai hadde vi igjen besøk av en snespurv, og et par dager senere av to stykker til. Jeg tenkte mig at det var vår gjest fra før som i mellemtiden hadde truffet sin make, og nu kom med henne for å hilse på oss og takke for sist. De blev hos oss en times tid og moret oss med sang og kvidder, så godt de kunde. Men da de ikke fikk være i fred for hundene, som var efter dem både høit og lavt, tok de til slutt for alvor vingene fatt og kom ikke oftere tilbake.

Noen dager ut i mai tok vi bort banjeren som var lagt over galgene, ryddet op på stordekket og tok derpå både fangstbåtene og storbåtene ombord. Landgangsbroen blev også tatt vekk og en leider hengt ut i steden. Derefter tok vi også ombord resten av kull-depotet, hundeprovianten, kjelkene, kort sagt alt som lå på isen. Det stod nu vesentlig bare igjen å gjøre maskinen klar og få dampen op; dette arbeide gikk vi igang med allerede den 18. mai.

Hundene trivdes godt i sine hus på isen, tross den langvarige og sterke kulde, og vi hadde ikke stort bry med dem. Men en måneds tid ut i det nye året begynte noen av de største hundene å bli så slemme mot de mindre at vi måtte ta to av de verste tyrannene ombord og holde dem i arrest der en stund. Litt ugagn gjorde de også ellers, når anledningen var god. Således hadde de en dag begynt å gnage på kajakkene som var lagt op på taket av det største hundehuset. Vi kom dog over dem i tide, førenn noen egentlig skade var skjedd, og skuffet sneen vekk rundt huset, så de ikke mer kunde nå op og fortsette sin hvalpaktige sport.

Den 10. februar begynte en av «Sussi»s hvalper å føde. Vi tok henne ombord og la henne i en stor kasse med høvelflis. Av de 5 unger hun fikk lot vi henne beholde bare én; to slo vi ihjel straks, en var dødfødt, og den som kom først til verden, hadde hun ett op, det kannibalske best.

Noen dager senere fikk ogå «Kara» hvalper. Hun var den eneste

av tispene som la virkelig moderømhet for dagen. Det var rent rørende å se på henne, og det gjorde oss ondt å måtte ta ungene fra henne. Men vi var nødt til å gjøre ende på dem, både fordi det var umulig å fø op hvalper på denne årstid, og fordi moren selv bare var et barn, liten og forkrøblet.

5. FRA 17. MAI TIL 21. AUGUST 1896[rediger]

Den 17. mai lå «Fram» på omtrent 83° 45' n. br. og 12° 50' ø. l. Også denne gang feiret vi dagen med et flaggtog, omtrent som forrige 17. mai. På bjørneskinnene på kjelken satt Mogstad og kjørte med 7 hunder foran, og med musikk-korpset (o: Bentsen) ved sin side. Nettop som vi holdt på å ordne toget til avmarsj ute på isen viste det sig plutselig 5 narhval-hunner og kort efter også en snadd i råken tvers av skuten — et oplivende syn, som vi tok for et heldig varsel om en god sommer. Storkosset, som forrige gang dannet skueplassen for våre 17. mai-løier, var nu så langt borte og vanskelig å nå hen til for råker og ulende at friluftsfesten blev innskrenket til fanetoget alene. Prosesjonen tok først veien sydover forbi termometerhuset og bortimot råken, derefter nordover langs denne, og svingte så tilbake igjen til skuten, hvor toget opløste sig, efter først å være fotografert. Så kl. 12 salutt, og derefter ekstra fin festmiddag hvor rettene blev skyllet ned med ekte «Chateau la Fram»[1] av årgangen 1896. Bordet var dekket med megen smak, og ved hver kuvert lå en elegant papirserviett med ordet «Fram» i det ene hjørne, samt følgende:

«17. mai — det er minnenes dag,
minner om store og gode bedrifter,
minner som styrker til kommende slag,
og viser at kjempes der helt for en sak,
og saken er god, vil seierens flagg
gå til topps, om enn tidene skifter.»

Ved middagen blev der holdt taler for dagen og for Norge, for Nansen og Johansen m. fl.

I de nærmeste dagene efter 17. mai var vi fullt optatt med å gjøre klar maskinen med alt dens tilbehør samt ror- og propellbrønnen. Først forsøkte vi å pumpe vann på kjelen gjennem en slange fra et vannhull ute på isen. Men det var ennu så koldt at vannet frøs i pumpen. Vi blev nødt til å bære vann i pøser og slå det på kjelen gjennem en seilduksslange vi hadde sydd. Så reiste vi skorstenen og begynte å fyre under kjelen, og utpå eftermiddagen den 19. mai hadde vi dampen oppe — for første gang siden vi høsten 1893 kom fast i isen.

Dernæst hugget vi bort så meget som mulig av isen i propellbrønnen, og førte en dampslange derned. Den gjorde god virkning. Vi forsøkte å bruke damp til å smelte bort isen i propellhylsen omkring akslingen, men uten merkbar nytte. Vann til kjelen skaffet vi oss derimot nu nokså lettvint ved å fylle is-stykker i en vanntank på dekket og smelte dem med damp.

Efter aftens var vi nede i maskinrummet for å prøve å tørne akselen, og til slutt lyktes det oss også å få den dreid 3/4 rundt. Hermed var seiren vunnet, og vi var alle vel fornøid med dagens arbeide.

Næste dag smeltet vi bort isen i rorbrønnen med damp, og kl. 1 1/2 begynte Amundsen å «move» maskinen; det fløt op en del store is-stykker fra rorstilken eller rammen; de blev fisket op, og dermed var alt i orden. Amundsen lot maskinen gå en tid, og alle mann var nede hos ham for med egne øine å se det vidunderlige og overbevise sig om at det virkelig «gikk rundt» for ham der nede.

Det var en hel begivenhet for oss dette. Det fylte oss med nytt mot og med håp om snart å slippe ut av vårt langvarige fengsel, om så veien var både trang og vrang. «Fram» var ikke lenger en viljeløs ball for drivisens luner. Nu var den prektige skuten vår våknet til liv igjen efter sin årlange vinterdvale, og vi følte med henrykkelse de første sitrende pulsslag fra hennes sterke hjerte. Det var som om «Fram» forstod oss og vilde si: Ut! Mot syd! Mot hjemmet!

Isforholdene omkring skuten var imidlertid ennu ikke så gunstige at det var noen utsikt til å komme løs for det første. Der viste sig jo adskillige vårbud, temperaturen steg, og sneen svant hurtig; men vi lå fremdeles omtrent på samme bredde hvor vi hadde ligget i månedsvis, nemlig på ca. 84°. Fra tønnen så vi visstnok en stor råk som

strakte sig sydover så langt øiet kunde nå; men å vinne gjennem det 200 m. brede belte som skilte den fra oss var umulig, før den tykke sammenskrudde is slakket mere op. Vi gjorde derfor ennu ikke noe forsøk på å sprenge skuten løs, men anvendte tiden til forskjellig skibsarbeide, rigget op hvad der ennu ikke var i orden, gjorde dampspillet klart, efterså alt løpende tauverk og annet slikt.

I det hull i isen som logglinen var firt ned i og som stadig holdtes åpent, hadde vi anbragt hodene av de to bjørner, for at tanglopper (amphipoder) kunde pille kjøttet av dem for oss, et arbeide som de pleier å besørge både hurtig og vel. En dag da der viste sig en hel del tanglopper omkring bjørnehodene, fanget Scott-Hansen en slump av dem i en håv og lot dem koke til aftens for å skaffe oss riktig gjestebudskost. Men vi blev stygt skuffet. Det fantes ikke kjøtt på dette elendige krek, bare skall og tomhet alt sammen. Tok vi et par dusin i munnen ad gangen, og la godviljen til, var det jo ikke fritt for at vi merket en smak som minnet svakt om reker. Men jeg er iallfall redd for at var en henvist til å leve bare av tanglopper en tid, vilde en snart avta i vekt i en uhyggelig grad.

I de siste dager av mai blev utsiktene bedre for oss, da vinden gikk om til østlig og nordlig kuling. Isen begynte å drive så smått sydvestover og slakket samtidig mer og mer op, så vi den 29. mai så meget åpent vann med mørk luft over så langt vi kunde øine mot syd. Efter flere anmodninger bestemte jeg mig da til å gjøre et forsøk på å sprenge skuten løs. Kl. 1 em. tendte vi en mine på 50 kg. krutt. Den gjorde forbausende god virkning, rev op svære ismasser og sendte dem med god fart ut i råken. Vi fikk alle nytt håp, og det så virkelig også ut til at et sådant skudd til måtte være nok for å få skuten løs. Straks over middag gikk vi derfor i gang med å legge ut en annen stor mine 20 m. aktenfor stevnen. Det voldte utrolig møie å få hull på isen, så minen kunde bringes ned. Først boret vi et almindelig borehull; så forsøkte vi å sprenge det stort nok ved hjelp av små kruttminer, og siden med bomullskrutt — men ingenting hjalp. Så var det å prøve å utvide hullet med lenser, is-piler, damp, kort sagt med alle optenkelige midler. Men alt forgjeves. Isen hadde imidlertid slått så mange sprekker i alle retninger, på grunn av de mange miner som var avfyrt på samme sted, at vi antok at en stor mine i vannhullet

(for logglinen) måtte kunne sprenge hele massen bort. Da isen her var tynnere, blev minen senket ned på 10 meters dybde. Den eksploderte med en voldsom effekt: Sendte en veldig vannsøile til værs i høide med merset. Det var ellers ikke bare vann i søilen, også en god del isklumper, som regnet ned langt omkring. Således gikk en klump på henved 60 kg. tvers igjennem teltet og ned på bakken, andre for over skuten og falt ned om styrbord. Scott-Hansen og Hendriksen, som stod nede på isen ved det elektriske batteriet som tendte minen, var ille ute da minen sprang. Da skuren kom, tok de naturligvis til bens det beste de hadde lært; men det gikk allikevel ikke fort nok, og isklumpene haglet ned over ryggstykkene på dem. Med meget besvær fikk vi anbragt og avfyrt to store kruttminer til, foruten en del små, men uten synderlig virkning. Så begynte vi å bore huller til to bomullsminer, som skulde skytes av samtidig. Men da vi var kommet 2 1/2 borlengde ned, brakk skruen, og der måtte først files nye gjenger på det annet bor før det kunde brukes. Kl. 12 midnatt sluttet vi arbeidet, efter å ha holdt det gående i ett kjør siden morgenen.

Næste dag kl. 6 fortsatte vi med boringen. Men isen var så hård og tung å bore i at skjønt der var 4 mann om boret, måtte der likevel rigges op en bukk med talje til å heise boret op hver gang det hadde ett sig fullt. Så tykk var isen at det gikk fire borlengder (6—7 m.) til før vi fikk hull igjennem den. Den ene bomullsminen blev nu satt ned i hullet, mens den annen blev puttet under kanten av en gammel råk ved hjelp av en lang stang. Begge miner blev tendt samtidig, men bare den ene sprang. Vi koblet ledningstråden sammen, og så gikk også den annen. Men resultatet svarte på langt nær ikke til forventningene.

Sprengningsarbeidet blev nu innstillet til den 2. juni, da isen i løpet av natten hadde åpnet sig langs efter den gamle råk like ved skuten. Først tendte vi en bomullsmine rett akterut. Den gjorde god virkning og kløvde isen like til stevnen. Derpå boret vi et hull omtrent 5 m. rett ut fra skutesiden, og ladde det med 10 prismer a 330 gram bomullskrutt (svarer til ca. 13 kg. alm. krutt); men da jeg syntes det var noe vågelig å sprenge så sterk en mine så nær skuten, tendte vi først en liten kruttmine på 5 kg. for å se virkningen av den. Den gjorde liten

effekt, og vi lot derfor den store mine springe. Men den «gjorde vei i vellingen». Det gav et sådant sjokk i skuten at et av maleriene og et gevær danset ned på gulvet i salongen, og uret i min lugar blev slengt ned av veggen. I maskinen skranglet det nok også bra, efter som Amundsen fikk knust en flaske og et lampeglass. På isen gjorde skuddet så god virkning at skuten næsten blev løst med én gang; den hang nu bare litt for og akter. Med litt mer arbeide kunde vi fått den helt løs samme aften; men jeg lot den bli hengende for å slippe strevet med fortørning. Vi tok oss i steden en liten ekstraforpleining efter kveldsmaten; vi syntes at vi hadde gjort våre saker så godt den dag at det fortjente en belønning.

Næste morgen sprengte vi bort isen som bandt forut. Selv tok jeg en lense og begynte å hakke løs på den is som holdt akterstevnen fast. Jeg hadde neppe holdt på med det i mer enn 4—5 minutter før skuten plutselig tok en «raus», sank litt dypere med akterenden, og ség ifra iskanten, inntil fortøiningen blev tott. Skuten lå nu omtrent 6 tommer høiere med baugen enn da den frøs fast om høsten. Så var «Fram» altså fri og parat til å forseres frem gjennem isen så snart forholdene tillot det. Men ennu var det ikke mulig å komme av flekken.

Allerede i mai hadde det av og til vist sig hval og snadd omkring i råkene, likesom også en og annen sjøfugl hadde innfunnet sig. I juni og juli blev det mere dyreliv omkring oss, så vi snart med liv og lyst kunde ta fatt på jakten. Vi skjøt utover sommeren ikke bare en mengde havhester, teister, tyvjoer, alker og alkekonger, men også et par ærfugl, ja endog to brednebbede snepper. Av snadd skjøt vi også en hel del, men vi fikk bare tak i 6 stykker; de andre sank så fort, at vi ikke nådde dem tidsnok. Det sier sig selv at vi med glede grep enhver leilighet til å gjøre jaktutflukter, aller helst når det gjaldt bjørn. Det var jo ikke så ofte den gjorde oss den ære å vise sig; men dess større var spenningen og interessen, når dens ankomst blev meldt. Da blev det liv i guttene, alle kom i en fart på benene for å gi gjesten en passende mottagelse. Alt i alt nedla vi i løpet av sommeren 16—17 voksne bjørn. En unge tok vi levende, men måtte snart slå den ihjel, da den holdt et forskrekkelig leven ombord.

En natt i begynnelsen av juni, da Hendriksen skulde bort til observasjonshuset på isen for å lese av instrumentene, blev han plutselig

Pettersen og Blessing på et iskoss nær «Fram». Fot. april 1895.
Pettersen og Blessing på et iskoss nær «Fram». Fot. april 1895.

Opskrudd is nær «Fram».
Opskrudd is nær «Fram».

Eiendommelig, lagdelt is. Fot. 21. april 1895.
Eiendommelig, lagdelt is. Fot. 21. april 1895.

Sverdrup under «hårkonsten».
Sverdrup under «hårkonsten».

overrasket av en bjørn. Før han begav sig avsted på videnskapens vegne, hadde han vært så forsiktig å gå op på kommandobroen, for å se om farvannet var rent; han kunde ikke opdage noe mistenkelig da. Men ved observasjonshuset hørte han plutselig en fræsende lyd i nærheten av sig, og fikk så øie på en grinebiter av en bjørn, som stod og glodde på ham borte ved en skrugar. Som rimelig kan være følte Hendriksen sig mindre vel ved dette uventede møte, våbenløs som han var. Han spekulerte først på om han skulde trekke sig tilbake med verdighet, eller om han ikke heller burde flykte over hals og hode. Begge parter hadde like langt til skuten, og var det så at bamsen hadde vondt i sinne, var det kanskje best å retirere jo før jo heller, før den kom nærmere inn på ham. Han satte på sprang det beste han hadde lært, og var ikke sikker på at han ikke hadde bestet i hælene på sig, før han var vel ombord og hadde grepet geværet sitt; det stod ferdig på dekket. Før han var kommet ut på isen igjen, hadde imidlertid hundene fått teft av bjørnen og satte øieblikkelig løs på den. Først sprang bjørnen op på toppen av observasjonshuset; men hundeflokken kom efter, og ned bar det igjen, og det så fort, at Hendriksen ikke kom sig til å skyte. Bjørnen tok kursen mot den nærmeste råk, og her forsvant den både for hundene og for jegeren. — «Garm» hadde i sin jaktiver hoppet ut på noen isstykker som lå og fløt i den tykke sørpen i råken, og våget ikke spranget tilbake igjen. Der satt den da og bar sig. Jeg hørte hylene, og fikk snart øie på den fra tønnen; så drog Scott-Hansen og jeg avsted og fikk berget den til lands.

Noen dager senere blev vi alarmert kl. 10 om formiddagen av Nordahl: «Bjønn!» og alle styrtet op på dekket med sine børser. Men hundene var kommet oss i forkjøpet og hadde allerede jaget bjørnene på flukt. Mogstad så imidlertid fra tønnen at hundene innhentet dem ved en liten råk, hvor de gikk i vannet, og kom så ned og fortalte mig det. Han og jeg la i vei efter. Føret var godt, og vi kom hurtig avsted; men da vi sprang på skrå unda vinden, varte det en god stund før vi fikk høre hundene og kunde manøvrere efter lyden. Endelig fikk jeg øie på en av hundene bak en liten skrugar, snart efter på flere, og til slutt også på begge bjørnene, de satt på et isflak borte i råken med ryggen mot en stor isklump. To av hundene hadde

hoppet ut på flaket, mens de andre stod på vakt rundt råken eller kulpen. Hundene hadde gjort sine saker utmerket, og holdt bjørnene slik i ånde at vi ingen vanskelighet hadde med å komme dem på hold og gi dem hver sitt skudd. De styrtet begge om uten å komme av flekken; men da de rørte litt på sig, gav vi dem for sikkerhets skyld et par slakteskudd.

Ja, der lå bjørnene. Men å komme ut til dem var ikke så lett gjort. Endelig lyktes det oss å nå ut på flaket fra den andre siden, hvor avstanden fra den faste is var mindre, og hvor dessuten en del småflak dannet en slags bro. Vi veidet viltet ut, og forsøkte så å trekke kroppene over på fast is. Det gikk ved at vi satte en rennesnare på snuten av dem og drog dem gjennem vannet hen til iskanten, hvor vi fikk puttet en del småflak under dem og derpå med forenede krefter halt dem op på det tørre. På hjemveien møtte vi fem av kameratene som kom med sleder og hundeseler; av skytningen hadde de forstått at der var noe å «hole». En bjørn blev lesset på hver slede, sledene bundet sammen, og 9 hunder spent for, og så fort bar det i vei, med en mann sittende skrevs over hver bjørn, at vi andre ikke kunde holde følge uten å springe.

En dag i slutten av juni kom en binne med en liten unge labbende henimot skuten. Vi brente litt spekk for å lokke dem til oss, men binnen var meget forsiktig, så det varte en god stund før den kom på en 2—300 meters hold. Da kunde styrmannen ikke bare sig lenger og fyrte, og vi andre sendte den derfor også noen skudd med det samme, så den stupte efter noen få skritt. Derefter tok noen av oss prammen og rodde bortover til stedet, da der var en bred råk mellem bjørnen og skuten. Ungen, stakkar, var en vakker liten fyr, med næsten hvit pels og mørk snute, av størrelse omtrent som en av våre minste hunder. Da de kom hen til den, satte den sig op på moren, holdt sig ganske stille der, og syntes foreløbig å ta situasjonen med ro. Hendriksen la en rem om halsen på den, og da moren blev trukket bort, fulgte den villig med, og satte sig op på ryggen av henne da hun blev buksert over råken. Men da den ved ankomsten til skuten skulde skilles fra moren og bringes ombord, blev det en annen dans. Den stred imot av alle krefter og var fullstendig rasende. Enda verre blev den da den var sloppet løs under forkappen ombord. Den

bar sig som besatt, bet og slet og knurret og hylte i vilt raseri som en ren djevel, og holdt bare kjeft de få øieblikkene den var optatt med å glefse i sig de kjøttstykker som blev kastet inn til den. Aldri har jeg sett samlet hos ett vesen et slikt overmål av alle rovdyrnaturens villeste egenskaper som hos dette lille uhyre. Og enda var den bare en unge! Om kvelden gav jeg ordre til å skille oss av med denne ubehagelige passasjer, og Mogstad endte dens dager med et velrettet slag av øksehammeren.

Den 18. juli om kvelden skjøt Mogstad og jeg en bjørn, som vi knapt vilde fått tak i, om ikke «Bella» hadde vært så klok og rappfotet som hun var. Hundene satte den først et par ganger, men efter en kort stund jumpet den i vannet og satte over et par brede råker, som det tok lang tid for hundene å løpe omkring. Den skulde nettop for tredje gang ut i en råk da «Bella», som imidlertid hadde sprengløpt rundt råken, kom den i forkjøpet og stanset den, knapt ti alen fra kanten. På 2—300 meters hold slengte så Mogstad et skudd efter den, og var så heldig å treffe den midt i planeten, så den stupte med én gang og bare gjorde noen matte forsøk på å holde sig hundene fra livet.

Hvad fuglejakten angår, var vi flere ganger nokså heldige. Således skjøt Scott-Hansen og jeg en kveld 9 alkekonger, 1 krykkje og 1 tyvjo, dagen efter 21 alkekonger og 2 teister. Hendriksen skjøt på én dags jakt 18 alkekonger og 1 teist, og Nordahl 16 alkekonger og 1 teist. Siden, da der i noen dager var en ren overflod av fugl, kunde vi drive det til å skyte en 30—40 stykker i løpet av noen få timer.

Dette forfriskende jaktliv hadde ikke alene en gavnlig innflytelse på vårt humør, som mangen gang kunde være grått nok, men det gav oss også en mathug som ofte kunde være næsten glupende.

Det viste sig da også ved de månedlige veininger, at mens enkelte av oss tidligere hadde tatt en del av i vekt, så blev det en jevn økning av vekten over hele linjen fra den tid da alkebryst, teistestek, krykkjeragout, tyvjosuppe, og — last but not least — bjørneribbe blev daglige retter ombord.

Og vi kunde også vel trenge all den opmuntring og alt det velvære som jakten skaffet oss. Isforholdene var nemlig alt annet enn gledelige, og utsikten til å slippe ut iår syntes å bli mindre dag for dag.

I de første dager efter at «Fram» var kommet løs, var isen

forholdsvis rolig. Men den 8. og 9. juni fikk vi et par slemme skruinger, især den sistnevnte dag, da skuten blev klemt omtrent 6 fot i været akterut, så rorbrønnen var helt klar av vannet, og 2 fot forut, med 4° babords slagside.

Endelig om morgenen den 12. juni slakket isen så meget op at der blev utsikt til å kunne få skuten forhalt et stykke fremover. Da sørpen ennu var meget tett, trodde vi ikke vi kunde hale oss frem uten ved hjelp av dampspillet, hvorfor jeg lot fyre op under kjelen. Men ennu før dampen var oppe, åpnet råken sig så meget at vi fikk varpet oss gjennem den trangeste passasje. Da vi så fikk damp, gikk vi med maskinen op igjennem kulpen, hvor jeg hadde utsett en god plass for skuten. Da roret enda ikke var huket på, måtte jeg stundom gi akterover for å få sving på skuten. Her blev vi liggende til den 14. juni, da isen slakket noe og det viste sig en råk i retning SSV som vi vilde prøve å komme inn i. Fyrte derfor op under kjelen, huket roret på, og gikk med full fart mot en smal kanal som førte ut i råken. Gang på gang kilte vi skuten inn i sprekken, men forgjeves — kantene ség ikke en hårsbredd til side. Så lot jeg skuten ligge en stund og arbeide for full fart med baugen like inn i kanalen, idet roret blev skiftet av og til. Denne manøver hjalp litt, så vi fikk skuten så langt inn som til fokkevantet. Men så var det slutt. Åpningen begynte å knipe sammen igjen, og vi måtte tilbake og fortøie på samme sted som før. Det var så meget ergerligere som hele kanalen ikke var lenger enn omtrent 3/4 skutelengde.

Her blev vi liggende helt til den 27. om aftenen, da det slakket så meget i isen at jeg bestemte mig for å gjøre et nytt forsøk. Fikk dampen op og begynte å forsere isen kl. 11 1/2. Det gikk smått i den svære is, og kl. 2 måtte vi fortøie efter å ha nådd omtrent 2 kvartmil SO t S. Vi forsøkte denne gang maskinen som kompound, med godt resultat. Den gjorde 160 omdreininger i minuttet, men kullforbruket var naturligvis dess større, omtrent det dobbelte av det sedvanlige. — I en ukes tid blev vi nu liggende omtrent på samme sted, inntil isen den 3. juli åpnet sig så meget at vi kunde avansere omtrent 3 kvartmil gjennem en råk, som førte i retningen SSV. Natten mellem den 6. og 7. gjorde vi atter et forsøk på å tvinge oss frem, men rakk ikke lenger enn henved 1 kvartmil, før vi måtte fortøie igjen.

Den sydlige vind, som var fremherskende i denne tid holdt isen tett sammenpakket, og noen drift var det næsten ikke tale om. Derimot var der siden midten av juni adskillig strømsetning på grunn av tidevannet. Det kunde dog ikke merkes at strømmen egentlig førte i noen bestemt retning; til sine tider kunde linen vise kompasset rundt i løpet av et døgn. Derimot var strømmen ofte meget sterk, og kunde stundom hvirvle slik om med isflakene i råkene at det var næsten uhyggelig å se på. Skuten fikk da også mangen gang så hårde støt av disse dansende flak og isblokker at løststående gjenstander ramlet over ende og hele riggen skalv.

Havet vedblev fremdeles å være meget dypt. Således fikk vi den 6. juli ikke bunn på 3000 m.; to dager senere — vi var da omtrent på 83° 2' n. br. — tok vi et loddskudd til, og fikk da bunn på 3400 m.

Den 10. juli lyktes det oss å forhale skuten en to-tre korte stykker ad gangen; men det gikk smått og voldte meget slit, isen var slem, og motvinden heftet betydelig. Men gikk det smått, så gikk det da iallfall, og jeg gav ordre til at skuten skulde forhales så ofte det kunde være anledning til å avansere litt sydover.

Men skjønt vi på denne måten slet oss frem noen småstykker, viste det sig ved observasjonen den 13. at vi allikevel var drevet et godt stykke tilbake, nemlig til 83° 12' n. br. Det kunde synes meningsløst under slike omstendigheter å bli ved med å arbeide sig fremover; men så mørke utsiktene var, søkte vi å holde håpet oppe, og var ferdige til å nytte enhver chance som måtte vise sig.

Ut på kvelden den 17. juli begynte isen å slakne så meget at vi fyrte op under kjelen. Visstnok tottnet den straks igjen, men vi holdt like fullt dampen oppe. Vi blev heller ikke skuffet; kl. 1 om natten blev farvannet så åpent at vi kunde dampe avsted, og tilbakela omtrent 3 kvartmil i sydlig retning. Ut på morgenen blev vi stanset av en umåtelig stor isflate av mange mils utstrekning, og måtte fortøie. Hele den næste dag lå vi fast. Ved midnattstid slakket det riktignok meget op i isen, men tåken var så tett at vi ingenting kunde se. Den 19. gjorde vi endelig en storartet spurt efter hvad vi var vant til, idet vi, efter at tåken lettet noe om formiddagen, fra kl. 12 1/2 til kl. 8 aften tilbakela omtrent 10 kvartmil. Dette hell satte oss alle

i strålende godlag, som steg enda mere den følgende dag, da vi — tross tåken, og skjønt vi tre ganger måtte ligge rolig en stund — avanserte fra 83° 14' om morgenen til 82° 52' middag og 82° 39' midnatt. Fra den 20. til den 27. hadde vi også god fremgang; ved midnatt den sistnevnte dag hadde vi nådd 81° 32' n. br. Fra den 27. juli til den 2. august gikk det derimot smått; den 2. august var vi ikke kommet lenger enn på 81° 26' n. br. Samtidig hermed var vi også satt noe lenger øst, nemlig til 13° 41' ø. l.

Mandag den 3. august forserte vi oss frem omtrent 2 kvartmil i sydvestlig retning, men blev så liggende fortøid i ufremkommelig farvann helt til den 8., da det slakket så meget omkring skuten at vi kunde begynne å gå kl. 9 fm. Vi kom dog ikke mer enn ca. 6 kvartmil før vi blev stoppet av en lang og trang port. Vi forsøkte med almindelige kruttminer og siden med bomullskrutt, og gikk gang på gang med full fart mot de mindre flak som sperret løpet — men alt sammen uten resultat. Sånne flak er i regelen ikke så små og uskyldige som de ser ut til. Det er gjerne levninger av gamle, tykke, ytterst seige skrugarer som er brutt i stykker. Når disse stykker blir fri, synker de dypt i, så bare en forholdsvis ubetydelig del av dem rager op over vannet, mens underdelen kan ha en betydelig utstrekning. Nettop sånne flak var det som stengte råken for oss. De var så seige at det ikke nyttet å knuse dem med baugen, enda vi gang på gang ramte løs på dem med full fart; vi kunde tydelig se hvordan den seige gammel-isen bøide og hevet sig for støtene uten å briste. Og selv om det lyktes å sprenge et sånt flak — mangen gang var også det uråd, da de hadde en så enorm tykkelse at det var ugjørlig å få noen mine under dem — så var lite eller intet vunnet: råken var for trang til at stykkene kunde føres forbi og aktenom skuten, og stykkene for tykke og svære til at det kunde være tale om å få puttet dem under den faste iskanten.

Stundom hendte det også at gammel tykk under-is plutselig kom dukkende op i råk eller åpning som vi skulde passere, og stengte veien for oss. «Fram» fikk en gang ved en sånn leilighet et støt som neppe noen annen skute vilde sloppet uskadd fra. Som vi holdt på å gå gjennem en åpen råk, fikk jeg fra tønnen se et stort undervannsflak, som stakk langt frem for kanten av over-isen, og lot straks falle av

for å gå utenom det. Men nettop i det øieblikk vi skulde passere løsnet flaket, for op i overflaten, så sjøsprøiten stod høit til værs, og rammet «Fram» omtrent ved fokkevantet om styrbord med så veldig kraft at skuten krenget voldsomt over og blev dreid omtrent 10 streker ut av sin kurs, inntil den tørnet op mot en del småflak. Da uhyret kom dukkende op, tok det en veldig vannmasse med sig, og sendte den som et brusende fossefall ut i råken.

Noe lignende inntraff når vi stundom kom i skade for å puffe til et eller annet drivende koss, som på grunn av den sterke bortsmelting under vannlinjen stod på nippet til å gå rundt. Den minste berøring kunde da være nok til at kosset kappseiset, og vendte buken i været med en slik voldsomhet at sjøen rundt om kom i et oprør som under en storm.

På grunn av tåken kunde vi ingen observasjon få før den 9. august, da det viste sig at vi var nådd til 81° 48' n. br. — den siste breddeobservasjon vi fikk i drivisen.

Tirsdag middag den 11. bar det sydøstover under meget og anstrengende arbeide med å få vekk flak og små-is, som ofte stengte passasjen. Kl. 7 1/2 om kvelden måtte vi fortøie ved en trang port, til vi ut på natten fikk ryddet hindringene av veien og kunde dampe videre i sydvestlig retning. Det gikk dog meget smått, og ut på morgenen den 12. august blev vi stoppet av et riktig vrangt flak. Vi prøvde å sprenge det bort ved hjelp av en mine; men mens vi holdt på med dette, tottnet isen hurtig sammen, så skuten blev liggende fastklemt mellem to store flak. Efter et par timers forløp slakket det igjen op i sydvestlig retning, og vi dampet avsted i forholdsvis greie råker helt til kl. 12 1/2 em., da et flak foreløbig stengte videre fremkomst. På omtrent fem timer hadde vi denne formiddagen tilbakelagt 9 1/2 kvartmil. Det begynte nu også å vise sig adskillig tynn is, og når tåken stundom lettet litt, kunde vi fra tønnen se flere store sydgående råker både østenfor og vestenfor oss. Dessuten så vi stadig større mengder av fugl og snadd, og en og annen storkobbe også — alt sammen tegn på at vi ikke kunde ha så langt igjen til åpent vann. Mellem kl. 3 og 4 em. løsnet det stengsel som bandt oss, og kl. 5 1/2 dampet vi avsted i sydøstlig retning under stadig bedre og bedre isforhold; isen blev nu påfallende mer tynn og skjør, så vi til dels kunde tvinge oss

tvers igjennem mindre flak. Fra kl. 5 1/2 til midnatt avanserte vi 16 kvartmil; maskinen bruktes som kompound hele den siste vakten.

Efter midnatt (den 13. august) styrte vi først i sydvestlig, derpå i sydlig og sydøstlig retning gjennem alltid løsere is. Kl. 3 fikk vi en tett mørkning av vann i sikte i SSO, og kl. 3 1/4 satte vi gjennem de siste isflak ut i åpent vann.[2]

Vi var fri! Bak oss lå 3 års slit og savn og byrden av tunge tanker i lange netter — foran oss livet og gjensynet av alt som vi hadde kjært. Bare noen få dager ennu . . .! Et virvar av stridende følelser trengte sig på hver og en av oss. En stund var det som vi ikke riktig kunde tro våre øine, som om det dypblå skvulpende vann for baugen var et sansebedrag, en drøm. Ennu hadde vi jo et godt stykke igjen til den 80. breddegrad, og bare i riktig gunstige somrer pleide det isfri hav å strekke sig så langt mot nord. Kanskje vi bare var kommet inn i en stor åpen kulp, og ennu hadde et veldig isbelte å klare foran oss?

Nei, det var virkelighet. Det fri ubundne hav omgav oss på alle kanter — og vi følte med vellyst hvorledes «Fram» saktelig duvet i de første svake dønninger.

Vi gjorde honnør for vår overvunne motstander, og sendte den til avskjed en dundrende salutt. Ennu et langt blikk mot de siste utydelige konturer av is-koss og flak — så lukket tåken sig bak oss.

Kursen blev foreløbig satt efter kompass — SSO — da tåken fremdeles var så tykk at vi ingen observasjon kunde få. Planen var først å styre mot Rødebay for å få landkjenning, og derefter følge vestkysten av Spitsbergen sydover til vi fant en passende ankerplass, hvor vi kunde fylle vann, lempe kull fra rummet over i baksene, og i det hele gjøre «Fram» fullt sjøklar for hjemreisen.

Kl. 7 om morgenen fikk vi under et lite gløtt i tåken en seiler i sikte om babord, og satte nu kursen efter den for å praie den og skaffe oss underretning om dr. Nansen og Johansen. En god time senere var vi kloss under den; den lå bakk, og syntes ikke å ha bemerket oss før vi var like inn på den. Da var styrmannen løpt ned, og meldte at et uhyre av en seiler holdt ned på dem i tåken. Snart myldret det av folk på dekket, og just som skipperen stakk hodet op, strøk

«Fram» 17. mai 1895.
«Fram» 17. mai 1895.

Et 17. mai optog på høie bredder.
Et 17. mai optog på høie bredder.

17. mai 1896.
17. mai 1896.

Et møte Tegning av Fridtjof Nansen
Et møte
Tegning av Fridtjof Nansen

«Fram» kloss forenom og til luvart av skuten hans og hilste ham i forbifarten med et brakende langskibs velkommen fra vår styrbords kanon. Så dreide vi rundt hans akterspeil og angrep ham i le med nok et skudd, hvorefter fiendtlighetene innstiltes. Kan hende det var en noe demonstrativ måte vi gav oss til kjenne på overfor vår landsmann, som lå der så fredelig og drev i morgentåken, og vel snarere drømte om sel og hvalross enn om «Fram». Men kaptein Botolfsen tilgav oss forhåpentlig vår overstrømmende glede over det første møte med mennesker efter gode tre års forløp.

Skuten var galeas «Søstrene» av Tromsø. Det første spørsmål som blev ropt over til ham idet vi passerte langs siden, var dette: «Er Nansen og Johansen kommet?» — Vi hadde håpet på et kraftig «Ja», og var ferdig til å hilse det med dundrende hurraer og salutt. Men det svar vi fikk var et kort og trist «Nei!»

Kaptein Botolfsen og noen av hans mannskap kom ombord til oss og måtte gjennemgå en forferdelig skjærsild av alle mulige spørsmål. En slik eksaminasjon hadde de nok aldri før vært utsatt for. Blandt de mange nyheter vi fikk høre var også at den svenske ballongfarer, overingeniør Andrée, var ankommet til Danskeøen for derfra å søke Nordpolen i ballong. Med Botolfsen som passasjer — han overlot galeasen til sin styrmann og blev med oss hjem til Tromsø — satte vi ved middagstid påny kursen mot Rødebay for derfra å gå op til Danskeøen og hilse på herr Andrée.

Omtrent ved midnatt fikk vi se land forut og antok det var pynten straks vestenom Rødebay. Det var nu 1041 dager siden vi sist hadde sett land. Her lå vi først stille en stund for å vente på at tåken skulde lette så meget at vi kunde få sikker landkjenning. Da dette skjedde, dampet vi sakte vestover under stadig lodding og traff snart, i overensstemmelse med vår gisning, midt på Norsksundet, passerte igjennem og ankret kl. 9 1/2 fm. ved Hollendernesset. Tåken lettet nu, og snart fikk vi inne i sundet øie på Andrée-ekspedisjonens dampskib «Virgo» og på ballonghuset i land.

Gjennem kikkerten kunde vi se at vår ankomst var blitt bemerket, og snart klappet en dampbarkasse op til siden av oss med herr Andrée og ekspedisjonens øvrige medlemmer samt kaptein Zachau på «Virgo» ombord. Om våre kameraters skjebne kunde heller ikke disse herrer

gi oss noen efterretning. Stemningen hos oss blev efter dette enda mer trykket enn før. Vi hadde så sikkert ventet at Nansen og Johansen var nådd hjem før oss — nu så det ut til at vi skulde være de første.

Alvorlig bekymring næret vi dog ikke for dem, især efter at vi hadde fått høre om Jackson-ekspedisjonen, som nu hadde tilbragt to vintrer oppe på Franz Josefs Land. Det var jo høist sannsynlig at dr. Nansen og Johansen før eller senere måtte ha støtt på denne ekspedisjon, og nu bare ventet på skibsleilighet hjem. Men skulde de ikke ha truffet Jackson, var det muligens galt fatt med dem, så de trengte hjelp, og det snarest mulig.

Vår plan var snart opgjort. Vi vilde skynde oss hjem til Tromsø for å skaffe oss sikker underretning, og ifall man ikke hadde hørt noe der heller, komplettere vår kullbeholdning — annet trengte vi ikke til — og så straks gå op til Franz Josefs Land for å lete efter dem, og som vi håpet, få den usigelige glede å føre dem på vår egen trauste «Fram» hjem til det ventende fedreland.

Vårt ophold ved Danskeøen gjorde vi derfor så kort som mulig; avla visitter ombord på «Virgo», beså ballongen, som nu var parat til å gå op så snart det bare blev god vind, og mottok gjenvisitter av våre elskverdige svenske venner. Ut på natten var vi ferdige med vannfylling og kullemping, skuten var sjøklar, og kl. 3 om morgenen 15. august stod «Fram» for damp og seil ut Smeerenburg Bay og til havs.

Under overreisen hadde vi bra vær og føielig, ofte frisk bris, så skuten gjorde god fart, op til 9 1/4 knop.

Kl. 9 om morgenen den 19. fikk vi øie på de første blånende rygger av hjemlandets fjell, ved middagstid peiltes Løgø, og kl. 8 om aftenen nordpynten av Loppen; så holdt vi inn Kvænangen fjord og ankret kl. 2 om morgenen den 22. august i Skjærvø.

Straks ankeret var i bunnen purret jeg doktoren og Scott-Hansen, som begge hadde lyst til å bli med i land. Men da de ikke var fort nok ferdig med morgentoalettet, bad jeg Bentsen stikke mig i land i prammen, og stod snart oppe ved telegrafstasjonen, hvor jeg med knyttnevene prøvde å banke liv i folk, først på den ene døren, så på den andre — men lenge forgjeves. Endelig stikker en hodet ut av et vindu i annen etasje, for å undersøke hvad det var for

natteranglere som gjorde slikt opstyr. Det var selve stasjonsbestyreren. Han beskriver det nattlige optrin i et brev til et av hovedstadsbladene på følgende fornøielige måte:

«Det var med alt annet enn blide følelser og elskverdige forsetter jeg i natt ved 1/2 3 tiden tørnet ut for å undersøke hvad det var for karnalje som holdt slikt morderlig leven på min gatedør. I et meget lett utstyr stakk jeg hodet ut av vinduet og brølte mitt «Hallo! hvad er her på ferde? — F—n til leven midt på natten!» Frem tren en gråklædd mann med et veldig skjegg. Der hvilte over hele personen noe der med ett sa mig at jeg kanskje hadde vært noe vel rask til å ytre mitt mishag over purringen — og jeg blev litt flau da han meget lunt bemerket: «Ja det er så, men De må være så snild å lukke op; jeg er fra «Fram».» Straks stod det klart for mig hvem mannen var; det kunde ikke være noen annen enn Sverdrup. Efter et «Øieblikkelig, kaptein!» var jeg da også temmelig kvikk til å komme i de nødvendige klær og til å lukke mannen inn. Han var slett ikke ergerlig over den lange forgjeves banken eller de lite vennlige ord hvormed han blev mottatt idet han betrådte fedrelandets grunn efter den storslagne og langvarige ferd, men særdeles vennlig og elskverdig, da jeg bad ham tilgi den lite blide tiltale han til en begynnelse hadde fått. I mitt stille sinn gjorde jeg ham en hjerteligere avbikt enn den jeg i den første forvirring fikk fremstammet. Jeg fikk Sverdrup bragt til sete, og det første spørsmål gjaldt naturligvis hvad vei han var kommet. Jo, de kom rett inn havet fra Spitsbergen. De var den 13. kommet i åpent hav, hvor de næsten straks påtraff skipper Botolfsen fra Tromsø, som lå der med fangstfartøi, hadde tatt ham med ombord, derefter besøkt Andrée, som holdt på å pakke inn for retur, og var så fortsatt like hit. De hadde først av Botolfsen, dernæst av Andrée, som jo skulde ha noenlunde ferske tidender fra Norge, hørt at man intet visste om Nansen, som de hadde håpet å høre hjemkommet, og den glede de følte ved den snarlige utsikt til lykkelig og vel å komme hjem blev i høi grad dempet av disse meddelelser.

«Ja, men da kan jeg gi Dem underretning om Nansen. Han kom til Vardø 13. august og er nu i Hammerfest, hvor han formentlig idag, med en engelsk lystyacht, fortsetter til Tromsø.»

«Er Nansen kommet!» Den spenstige skikkelse spratt op fra stolen

i en sinnsbevegelse der visselig sjelden kommer til syne hos denne mann, og med et «det må jeg straks si de andre» var han på dør.

Et øieblikk efter kom han tilbake, fulgt av Scott-Hansen, Blessing, Mogstad og Bentsen. Alle rent elleville av glede over denne siste meddelelse, som satte kronen på alt, og tillot dem i fullt mål å nyte den jubel som hjemkomsten efter det lange møisommelige fravær ikke vilde ydet dem, hvis førerens og hans kamerats skjebne ennu var uviss. Og de var glade!

«Er det sant, er Nansen hjemkommet?» lød det fra dem alle. «Nei for en dag! Nei for en glede! Og slikt besynderlig treff at Nansen kom hjem samme dag som vi var fri av isen og kunde sette kursen hjemover!» Og de lykkønsket hverandre, og de var grepne og beveget, disse staute karer —

I den stille morgenstund lød plutselig to veldige skudd fra «Fram», efterfulgt av de ombordværendes kraftige hurraer for de to fraværende kamerater. Stedets beboere, som lå i sin dype søvn, kom i stor forskrekkelse på benene, og da de litt efter litt fikk summet sig til at denne rare skute ikke kunde være annet enn «Fram», var de ikke sene med å komme sig ut for å ta den i øiesyn — —

Da de (Framfolkene) ved ankringen her fornam duften av nyslått hø fra land, forekom den dem som rent vidunderlig. De grønne marker med sin tarvelige flora og de av vind og vær med umild hånd krokete og bøiede vantrivninger av trær som de så hist og her syntes dem så fagre at denne temmelig tarvelige ø forekom dem å være et rent Eden! «Ja, idag vilde de rulle sig i gressbakken!»

Ellers var naturen så smilende festklædd som den så langt på året kan forlanges å være her oppe; blikk stille lå fjorden, som om den fryktet for ved den sakteste bevegelse å forstyrre den hjemlige ro der hvilte rundt den prøvede og værslagne kjempe den vugget på sin blanke flate.

Med hensyn til skibet uttalte de sig alle med ren begeistring; jeg tror ikke der ombord var en mann som ikke elsker «Fram». Sverdrup erklærte at «sterkere og prektigere skute ikke er bygget og finnes ikke i den vide verden!» — — —»

På veien til fjæren møtte jeg fem av kameratene. Nordahl sprengrodde straks med det gledelige bud til dem som ventet ombord, mens

Opsprukket is om «Fram» i juli 1895.
Opsprukket is om «Fram» i juli 1895.

«Fram» heves over isen ved sommerløsningen. Fot. juli 1895.
«Fram» heves over isen ved sommerløsningen. Fot. juli 1895.

Scott-Hansens observatorium. Fot. sept. 1895.
Scott-Hansens observatorium. Fot. sept. 1895.

Sigurd Scott-Hansen. Fot. 1895.
Sigurd Scott-Hansen. Fot. 1895.

vi andre slo oss ned hos telegrafbestyreren om en rykende kaffe, som smakte henrivende — bedre hilsen kunde hjemmet aldri gitt oss.

Men det blev ikke med kaffen, og det blev ikke med telegrafbestyreren. Snart knallet champagnekorkene efter tur hos handelsmannen og lensmannen, mens telegrafbestyreren ekspederte telegram efter telegram om vår ankomst, til dr. Nansen, til H. M. kongen, den norske regjering, slekt og venner.

Kl. 10 formiddag lettet vi så anker for å møte Nansen og Johansen på Tromsø, svinget nordenom Skjærvø og dampet leden sydover. Ved Ulfstinden støtte vi på «Kong Halfdan», som med 600 passasjerer var gått oss i møte fra Tromsø. Vi mottok tilbudet om slepning, og kl. 8 1/2 aften gled «Fram» inn på Tromsø havn, fulgt av hundrer av flaggsmykte båter, og hilst av jubel og hjertelige «velkommen».

Næste dag, den 21. august, kl. 4 eftermiddag, kom Sir George Baden-Powell's dampyacht «Otaria», med dr. Nansen og Johansen ombord. Efter 17 måneders adskillelse var således rekken atter sluttet, den norske polar-ekspedisjon på ny samlet.

  1. Denne rødvin var laget for anledningen og bestod av saften av tørrede tyttebær og blåbær, tilsatt med litt spiritus. Jeg fikk mange lovord for dette brygg, og trakterte også med det ved senere leiligheter.
  2. 180 kvartmil gjennem mer eller mindre tettpakket is hadde disse 28 dagers forsering bragt oss.