Fram over Polhavet 2/13
ET MØTE
[rediger]
Tirsdag den 23. juni.
«Do I sleep? Do I dream?
Do I wonder and doubt?
Are things what they seem?
Or are visions about?»
Hvad er hendt? Jeg kan næsten ikke fatte det ennu. For omskiftelser det stadig er i dette liv på vandring! For få dager siden på svøm i isvannet for bare livet, angrepet av hvalross, levende et villmannsliv, som vi har gjort det i mer enn et år nu, og sikker på å ha en lang reise over is og sjø gjennem ukjente trakter foran oss før vi vilde møte andre menneskelige vesener, en reise full av de samme omskiftelser, de samme skuffelser som vi er blitt så vant til og så nu å leve en civilisert europeers liv, med overflod av vann, såpe, håndklær, rene bløte ullklær, bøker og alt det vi har sukket efter i over et år!
Det var først over middag den 17. juni jeg tørnet ut for å lage frokost. Jeg hadde vært nede ved iskanten og hentet saltvann til suppen, gjort op varme, skåret op kjøtt i gryten, og hadde alt tatt av den ene komagen for å krype i posen igjen, da jeg så at skodden over landet hadde lettet noe. Jeg fant det best å nytte leiligheten og se mig litt om, tok på komagen igjen, og gikk op på kosset ved siden av oss. En svak luftning kom inne fra landet, og førte en forvirret larm av tusen fuglerøster med sig fra berget der inne. Som jeg lyttet til denne bølge av liv og rørelse, så flokker av alker trekke frem og
tilbake over hodet på mig, og lot øiet følge kysten innefter, stanse ved nakne mørke bergvegger, streife over kolde isflater og breer, i et land som jeg trodde usett av menneskeøie og urørt av menneskefot, hvilende bak sin skoddekappe i arktisk majestet, — da hørte jeg med ett en lyd så lik hundegjøing at jeg skvatt til . . . det kunde ikke være annet; — men det var bare et par bjeff. Jeg anstrengte øret, men hørte ikke mere — bare den samme boblende larm av tusener av fugler. Jeg hadde visst allikevel tatt feil, det var vel bare alker jeg hørte, og igjen fulgte øiet sundene og øene vestover. Da kom nye hundebjeff, først enkelte, så full los; en med grovt mål og en med grannere. Der var ikke lenger rum for tvil, og i det samme husket jeg også at jeg dagen før hadde hørt to smell som jeg først syntes var skudd, men senere hadde bortforklart som smell i isen. Jeg ropte ned til Johansen at jeg hørte hunder i landet innenfor. Han skvatt op av posen, hvor han lå og sov, og tumlet ut av teltet . . . Hunder? Han kunde ikke fatte meningen; måtte op og høre med egne ører, mens jeg laget frokosten ferdig. Et par ganger hørte han virkelig noe som kunde forklares som hundegjøing; men så druknet det igjen i fuglestemmer, og når alt kom til alt, var det nok ikke annet jeg hadde hørt heller, mente han. Jeg sa han fikk tro hvad han vilde; avsted vilde nu jeg like fullt, fortest mulig, og var bare utålmodig efter å få slukt frokosten. Den siste rest av maismelet hadde jeg helt i suppen — innen kvelden fikk vi sikkerlig nok av melspiser. Mens vi spiste, snakket vi om hvem det kunde være, landsmenn eller engelskmenn. Hvis det nu var den engelske ekspedisjon til Franz Josefs Land som var påtenkt da vi reiste ut, hvad skulde vi da gjøre? «Å vi får vel bare bli hos dem et par dager,» mente Johansen, «og så får vi dra videre til Spitsbergen; for ellers vil det dryge for lenge før vi kommer hjem.» Vi var enige om det — men litt god reiseproviant skulde vi sandelig få av dem! Mens jeg var borte, skulde Johansen bli og ta vare på kajakkene, så de ikke drev av med isen. Jeg fikk frem skiene, kikkert og børse, og var klar. Før jeg drog, måtte jeg op enda en gang og lye, og se ut en vei gjennem denne ulendte isen mot landet. Men ikke en lyd som hundegjøing mere, bare buldrende alker, skrattende alkekonger, og skrikende krykkjer — var det allikevel dem jeg hadde hørt? Jeg gikk avsted i tvil. Da så jeg foran mig
friske slag. Efter rev kunde det vanskelig være; de var for store. Men hundeslag? Kunde en hund ha vært ikke mere enn et par hundre skritt fra oss om natten, uten at den hadde gjødd, og uten at vi hadde hørt den? Det syntes ikke rimelig. Men hvad var det så? Ulv? I underlige tanker, mellem tro og tvil, gikk jeg videre. Skulde alt vårt slit, alle våre sorger, savn og lidelser slutte her? Det forekom mig utrolig, og dog — — og ut fra tvilens tåkeland begynte vissheten endelig å demre. — Da nådde på ny en strøm av hundebjeff øret, tydeligere enn før, flere og flere slag så jeg som ikke kunde være efter annet enn hunder; innimellem reveslag, men så små de så ut nu! Så gikk en lang stund, ingenting å høre uten fuglelarm. Atter tvil. Kanskje var det bare drøm det hele? Men så husket jeg hundeslagene; de i det minste var da virkelighet. Men hvis her var mennesker, kunde vi knapt være på Giles Land eller et nytt land, som vi hadde trodd hele vinteren; vi måtte altså likevel være på sydsiden av Franz Josefs Land, og den var riktig den mistanken som jeg hadde fått for et par dager siden: vi var kommet syd gjennem et ukjent sund og ut mellem Hooker Island og Northbrook Island, og var nu utfor den siste ø — tross den uløselige strid med Payers kart.
Det var med en underlig blanding av følelser jeg fant mig vei innover mot land gjennem denne mengde av koss og ujevnheter. Med ett mente jeg å høre en menneskestemme huje, en fremmed stemme, den første på tre år. Hjertet banket, blodet strømmet til hjernen, jeg sprang op på et koss og hujet med mine lungers kraft. Bak den ene mannestemme midt i isørkenen, dette bud fra livet, stod hjemmet og alt hjemmet rummet — jeg så ikke annet, mens jeg bante mig vei frem mellem flak og skrugarer så fort som skiene kunde bære mig. Snart hørte jeg rop igjen, så også fra en skrugar en mørk skikkelse som beveget sig mellem kossene. Det var en hund; men lengere unda kom en annen skikkelse ... et menneske! Hvem? Jackson eller en av hans feller? eller kanskje en landsmann? Vi nærmet oss hurtig hverandre, jeg viftet med hatten, han gjorde det samme. Jeg hørte ham snakke med hunden. Jeg lyttet. Det var engelsk, og som jeg kom nærmere, trodde jeg å dra kjensel på Mr. Jackson, som jeg mintes jeg en gang hadde sett. Jeg lettet på hatten, vi rakte hverandre hånden: «How do you do?» — «How do you do?» Over oss tåketaket, som lukket
verden omkring ute, under oss den ulendte opskrudde drivis, og innenfor skimtet en så vidt litt av landet — bare is, breer og skodde. På den ene side den civiliserte europeer i rutet engelsk drakt, høie guttaperka vannstøvler, vel barbert og frisert, med en duft av parfymert sepe, som på lang avstand var merkbar for villmannens skjerpede sanser, — på den annen side villmannen, klædd i skitne filler, svart av tran og sot, med langt ugreid hår og bustet skjegg, med et ansikt hvis naturlige blonde farve umulig kunde skjelnes gjennem det tykke lag, som en vinters anstrengelser med varmt vann, mose, filler, og til slutt kniv forgjeves hadde søkt å fjerne. Ingen ante hvem han var, eller hvor han kom fra. Jackson: «I am dam'd glad to see you.» — «Thank you, I also.» — «Have you a ship here?» — «No, my ship is not here.» Jackson: «How many are there of you?» — «I have one companion at the ice-edge.» Mens vi pratet videre, hadde vi begynt å gå innover mot land. Jeg gikk ut fra at han hadde kjent mig igjen, eller iallfall forstått hvem som skjulte sig bak dette ville utseende, trodde ikke at en rent fremmed vilde blitt mottatt så hjertelig. Da stanset han med ett, ved en tilfeldig ytring fra mig, så mig stivt inn i ansiktet og sa hurtig: «Arn't you Nansen?» — «Yes, I am.» — Jackson: «By Jove, I am glad to see you.» Og han grep min hånd og rystet den enda en gang, mens hele ansiktet blev et eneste velkommen, og gleden over det uventede møte strålte fra de mørke øinene. Jackson: «Where have you come from now?» — «I left the Fram in 84° N. lat., after having drifted for two years, and I reached the 86° 15' parallel, where we had to turn and make for Franz Josef Land. We were, however, obliged to stop for the winter somewhere north here, and are now on our route to Spitzberg.» — Jackson: «I congratulate you most heartily, you have made a good trip of it, and I am awfully glad to be the first person to congratulate you on your return.» Enda en gang grep han min hånd og rystet den trofast. Vanskelig kunde det vært mere velment, det håndslaget var mer enn form. På sin gjestfri engelske vis sa han straks at han hadde «plenty of room» for oss, og at han ventet skibet sitt hver dag. Med «plenty of room» opdaget jeg siden han mente at der ennu var noen kvadratfot på gulvet i hytten deres som ikke var optatt om natten av hans sovende feller. Men «hvor der er hjerterum, er der alltid husrum». Så snart
jeg kom til orde, spurte jeg hvordan det stod til hjemme, og han fortalte at både min hustru og mitt barn var i beste velgående, da han reiste for to år siden. Så kom turen til Norge og den norske politikk; men den visste han ikke noe om, og jeg tok det som et tegn på at der også måtte være bra. Han spurte nu om vi ikke med en gang kunde gå ut og hente Johansen og våre saker. Jeg mente det blev tungt for oss å trekke dem over denne opskrudde isen; hvis han hadde folk nok, vilde det sikkert være bedre å sende dem ut. For å varsko Johansen om vårt møte, fyrte vi to skudd hver. Snart møtte vi flere menn. Det var Mr. Armitage, næstkommanderende, Mr. Child, kjemiker og fotograf, doktoren Mr. Koetlitz. Da de kom nær, gav Jackson dem et vink og lot dem forstå hvem jeg var. Atter blev jeg hilst hjertelig velkommen. Enda flere møtte vi: botanikeren Mr. Fisher, Mr. Burgess, og finnen Blomquist. Fisher har siden fortalt mig at han hadde trodd det måtte være mig da han først så en mann der ute på isen; men han kom rent fra den tanken da han møtte oss, for han hadde sett mig omtalt som blond, og her så han er mørk mann med ravnsort hår og skjegg. Da de var der alle sammen, sa Jackson at jeg hadde nådd 86° 15' n. br., og fra syv kraftige struper fikk jeg et tredobbelt engelsk hurra, så det ljomet bortover iskossene. Straks sendte Jackson karene avsted for å hente kjelker og gå ut til Johansen, mens vi gikk videre innover mot huset, som jeg nu mente å kunne se på stranden. Jackson fortalte mig at han hadde brever til mig hjemmefra, og både ifjor vår og nu i våres hadde han hatt dem med sig nordover, for den mulighet at vi kunde møtes. Vi fant ut at han i mars måned måtte ha vært ikke så langt sønnenfor vår vinterhytte[1]; men der måtte han vende, da han blev stanset av et åpent vann, det samme åpne vannet som vi hadde sett mørk luft over hele vinteren. Først da vi kom op nær husene, spurte han nærmere om «Fram» og vår drift, og jeg fortalte i korthet vår saga. Han sa mig senere at han hele tiden siden vi møttes hadde trodd at skibet var ødelagt, og at vi to var de eneste overlevende av ekspedisjonen; han mente å ha lest et sørgmodig uttrykk i mitt ansikt da han først spurte om skibet, og var siden engstelig for å berøre det emne mer, ja han hadde endog i stillhet advart sine menn om ikke å spørre. Det var først ved en ytring av mig at
han kom på det rene med sin villfarelse, og begynte å forhøre sig nærmere om «Fram» og de andre.
Så kom vi til huset, en lav russisk tømmerhytte; den lå på en flat terrasse, en gammel strandlinje under fjellet, 50 fot over sjøen. Der var også en stallbygning[2] og fire runde telthus til å gjemme utrustning i. Vi trådte inn, en lun og varm rede midt i disse øde vinterlige omgivelser, tak og vegger trukket med grønt klæde, rundt om hang fotografier, raderinger, lystrykk, overalt hyller med bøker og instrumenter, under taket klær og skotøi på tørk, og fra den lille ovnen midt på gulvet i det koselige rummet strålte en varmende kullild gjestfritt imot oss. En selsom følelse kom over mig, som jeg sank ned i en makelig stol i disse uvante omgivelser. Med et strøk av den skiftende skjebne var ansvar og sorger feiet vekk fra et sinn de nu hadde knuget i tre lange år, og tre års lengsler blev vugget mot den demrende dags gylne solskinn. Ens plikt var gjort, ens verk var endt, nu kunde en hvile, hvile og vente. — Bare «Fram» . . .!
En pakke, omhyggelig tilloddet i blikk, blev rakt mig; det var to år gamle brever fra Norge. Med skjelvende hender og bankende hjerte fikk jeg den åpnet — der var tidender, bare gode tidender hjemmefra. En vidunderlig mild ro sank over sjelen.
Litt efter litt fikk jeg høre hvad der var hendt i verden det første år efter vår avreise. Så var det mat. Hvor det smakte å få brød, smør, melk, sukker, kaffe, og alt det de lange månedene hadde lært oss å undvære og dog lenges efter! Men toppunktet av velvære kom da jeg kunde kaste av alle de skitne fillene, få et varmt bad, og bli så ren som det var mulig i én vending. Så rene bløte klær fra topp til tå, det lange håret klippet, det bustete skjegget raket av, og europeeren begynte igjen å komme til syne. Så ufattelig velgjørende det er å kunne ta på klærne sine uten å bli fettet, og å kunne røre sig uten å kjenne dem klisse til kroppen ved hver bevegelse!
Det varte ikke så lenge, før Johansen og de andre kom efter med kajakkene og våre greier. Han fortalte at disse varmhjertede englendere hadde gitt ham og det norske flagg et kraftig hurra, da de kom og så det heist på en skistav ved siden av den høie
bambusstangen med en skidden ullskjorte på, som han efter min ordre hadde satt op, for at jeg skulde kunne finne tilbake til ham. På veien hit hadde de ikke tillatt ham å røre kjelkene; han fikk bare gå ved siden av som passasjer, og han sa at av alle de måter vi hittil hadde fart over drivisen på, var denne uten sammenligning den makeligste. Han blev ikke mindre gjestfritt mottatt i hytten, og snart gjennemgikk han den samme forvandling som jeg. Jeg kjenner ikke lenger igjen min kamerat fra den lange vinternatten, søker forgjeves spor efter den tateren som vandret op og ned på stranden under de bratte urene og mørke basaltveggene utenfor den lave underjordiske hytten; den sotete huleboeren er forsvunnet, og i hans sted sitter en velnæret europeisk grosserer i en makelig stol, damper vekk på en snadde eller en cigar med en bok foran sig, og strever med å lære engelsk som best han kan. Overraskende er det at vi begge har tiltatt adskillig i vekt, siden vi forlot «Fram». Selv veide jeg nu da jeg kom hit omtrent 92 kilo, eller omkring 10 kilo mer enn da jeg gikk fra «Fram», mens Johansen veier 75 kilo og har tiltatt 6 kilo. Det er altså virkningen av en vinter på bare bjørnekjøtt og fett i et arktisk klima. Det ligner ikke ganske tidligere erfaringer; det er vel vår dovenskap som har gjort det.
Og så lever vi da her i ro og stillhet, og venter på skibet hjemmefra, og hvad fremtiden vil bringe, mens der blir gjort alt for å få oss til å glemme en vinters savn. Vanskelig kunde vi kommet i bedre hender — den makeløse gjestfrihet og vennlighet vi på alle måter møter, og det velvære vi føler, lar sig ikke beskrive. Er det års savn av andre menneskers selskap, er det felles interesser, som trekker oss så nær til disse menn i disse øde traktene? Aldri blir vi trette av å snakke, og det er som hadde vi kjent hverandre i år, og ikke møtt hverandre første gang for bare noen dager siden.»
«Onsdag den 24. juni. Altså tre år siden vi reiste hjemmefra . . . Mens vi satt ved middagsbordet om kvelden, kom Hayward, kokken, farende inn og sa at der var bjørn utenfor. Vi gikk ut, Jackson med fotografiapparat og jeg med rifle. Vi så hodet av bjørnen over strandkneiken; den været mot hytten, mens et par hunder stod i ærbødig avstand og gjødde. Da vi gikk nærmere, kom den helt opover kanten mot oss, den stanset, viste tenner og hvæste, vendte sig rundt, og gikk
langsomt tilbake mot stranden. Jeg gav den en kule i bakdelen nettop som den forsvant ned bak kneiken, og så en kule i venstre bog. Omringet av et par hunder tok den stand, hundene blev stadig dristigere, og bjørnen rent rasende; den gjorde et jump først mot den ene hunden, fikk tak over ryggen og kastet den et langt stykke bort over isen, så mot den annen, fikk tak i en labb og rev den ene tå stygt op; så fant den en gammel blikkboks, bet den flat, og kastet den langt av gårde; den var vill av raseri. En kule bak øret gjorde ende på det. Det var en binne med melk i brystene; der var dog intet foster, og ingen unge blev opdaget i nærheten.»
«Søndag den 5. juli. Da Jackson og doktoren var oppe i fjellet og skjøt alker om kvelden, begynte hundene å holde et syndig leven; og «Nimrod», som står bundet her utenfor veggen, pep og knistret på en mistenkelig måte. Armitage gikk ut. En stund efter kom han rolig inn igjen og spurte om jeg hadde lyst til å skyte en bjørn. Jeg fulgte ham med rifle og fotografiapparat. Bjørnen hadde tatt sin tilflukt til et lite isfjell i syd for huset og lå flat på toppen av det, mens «Misere» og et par av hvalpene stod rundt foten av fjellet og gjødde iherdig. Da vi nærmet oss, tok den flukten utover isen. Holdet var langt; men jeg var så heldig å treffe den i bakdelen, og nu søkte den tilflukt på et nytt isfjell. Her kunde jeg komme nærmere. Den var truende sint; da jeg nærmet mig innunder fjellet hvor den stod, viste den tenner, fræste, og gjorde flere ganger tegn på å ville hoppe ned på hodet mitt. I en fart fikk jeg da riflen op istedenfor fotografiapparatet. Den skrapte vekk den løse sneen under sig for å få bedre fotfeste til spranget. Men det kom ikke. Jeg byttet igjen riflen med fotografiapparatet. Jackson var også kommet til med sitt kamera på den andre siden. Da vi hadde fått de billedene vi ønsket, skjøt vi den; det var en sjelden stor binne.»
Noe av det første vi gjorde da vi kom til Mr. Jacksons stasjon var naturligvis å få en sammenligning mellem våre ur og hans kronometer. Mr. Armitage var også så elskverdig å ta omhyggelige tidsobservasjoner for mig. Det viste sig at vi ikke hadde vært så langt fra det riktige som vi hadde trodd. Den stand vi hadde antatt for urene var omtrent 26 minutter feilaktig, det gjør altså 6 1/2° i lengde. Ved en lengere sammenligning av Mr. Armitage's så vi også at urenes gang var
meget nær det vi hadde antatt. Ved hjelp av disse oplysninger blev jeg i stand til å få regnet ut våre lengdeobservasjoner noenlunde nøiaktig, og her, hvor det igjen var tilgang på papir, tegne- og skrivesaker, og alt det vi hadde ønsket å ha om vinteren, tok jeg på å lage en kartskisse over Franz Josefs Land, slik som jeg mente det måtte være efter våre iakttagelser. Mr. Jackson tilbød mig velvillig å benytte et kart han hadde gjort over den del av øene som han hadde fart over. Derved slapp jeg meget arbeide med å utregne mine egne observasjoner og peilinger i den del av landet. Ved å sammenstille Payers, Leigh Smiths og Jacksons karter med våre iakttagelser fikk jeg i stand en skisse. Meget av Payers kart fikk jeg til å stemme godt med våre iakttagelser og observasjoner. Men den gåten vi hadde grublet over hele vinteren, den stod der fremdeles like uløst: hvor var Rawlinsons Sund, hvor var Dove Gletscher og hele nordre delen av Wilczek Land, hvor var de øene Payer har kalt Braun Insel, Hoffmann Insel, og Freeden Insel? Et par av øene kunde kanskje finnes; men andre var og blev borte. Jeg grundet i begynnelsen meget over hvordan en sånn feiltagelse kunde slippe inn på et kart av en mann som Payer, som har så stor erfaring som topograf, og hvis karter forøvrig bærer preget av stor omhyggelighet og nøiaktighet, en mann som jeg alltid har beundret for hans dyktighet som polarreisende. Jeg undersøkte hans reiseberetning. Der fant jeg at han uttrykkelig omtaler, at i den tid han for langs med denne Dove Gletscher hadde han meget tåke, som helt dekket landet. Men en dag sier han: «Det så på denne bredde (81° 23') ut som om Wilczek Land plutselig hørte op; men da solen jog de drivende tåker vekk, så vi den uhyre bres glinsende høiflate (Dove Gletscher) stirre over til oss i et næsten ubrutt hvitt. I nordøstlig retning kunde vi bare følge landet inntil Kapp Buda-Pest i det tåkegrå fjerne. Men dette syn stred mot landets totalinntrykk, som nemlig stemmer med Spitsbergens topografiske karakter; ti breer av usedvanlig størrelse forutsetter et utstrakt land bakenom.» Skjønt det efter dette kan se ut som de har hatt klarvær den dagen, må der like fullt ha vært tåkebanker som har bundet Hvidtenland sammen med Wilczek Land sønnenfor, og har strakt sig nordover hen mot Kronprins Rudolfs Land. På disse tåkebankene har solen skinnet så det har glitret i dem, og man har kunnet ta dem for breer og
sammenhengende land. Jeg har nu så meget lettere for å forstå en slik feiltagelse da jeg jo hadde gjort mig skyldig i nettop det samme. Hadde ikke, som ovenfor fortalt, været om kvelden den 11. juni klarnet av, så vi fikk se sundet mellem Northbrook Island og Peterhead (Alexandra Land), så hadde vi blitt i den tro at her var sammenhengende land, og vilde vel ha tegnet det slik, hvis vi uten andre oplysninger skulde gjort et kart over det strøket.
Mr. Jackson og jeg drøftet flere ganger hvilke navn vi skulde gi de land vi hadde reist over. Jeg spurte ham om han hadde noe imot at jeg kalte det landet vi hadde overvintret på for Frederick Jacksons Ø, som et lite bevis på vår takknemmelighet for den gjestfrihet han hadde vist oss.
Landet ved Kapp Flora viste sig i geologisk henseende å være et meget interessant strøk, og så ofte tiden tillot det, var jeg derfor ute på undersøkelser, enten alene eller som oftest sammen med den engelske ekspedisjons læge og geolog Dr. Koetlitz. Mangt et streiftog hadde vi sammen op og ned ad disse bratte urene, på jakt efter forsteninger, som det på enkelte steder var mange av. Fra stranden og op til en høide av omtrent 200 meter bestod grunnen av en bløt lere, iblandet med knoller av en rødbrun lersandsten, som forsteningene særlig fantes i. På flere steder hadde Dr. Koetlitz funnet tynne brunkullag i leren. Forstenet tre var der også meget av. Over denne lerformasjon lå der basalt i en mektighet av nye 200 meter.
Efter vårt lange uvirksomme liv i vinterhiet var det en bratt overgang nu med ett å få leilighet nok til videnskapelig arbeide igjen.
Men der var også en annen adspredelse. Blev hjernen trett av det uvante arbeide, kunde jeg sammen med Jackson ta en tur op til toppen av uren for å skyte alker, som det vrimlet av der oppe under basaltveggene. De satt hundrevis på hyllene og avsatsene opefter veggene over oss; på andre steder lå krykkjene på sine reder; det var et liv og røre som var vederkvegende. Mens vi stod der oppe, fløi alkene i flokker frem og tilbake over oss, og rett som det var hentet vi en eller to ned når de kom forbi. Men hver gang det smalt, så det dundret og gav ekko i bergkløftene bortefter, da suste tusener av fugler med skoggrende larm ned fra avsatsene. Det var som et vindkast hadde
sendt mektige støvskyer utover fra kammen der oppe; men litt efter litt vendte de tilbake til redene sine — og mange falt på veien for våre børser. Det var en god hønsegård Jackson hadde her, og han drog også nytte av den. Næsten daglig hørte vi smellet av børsen hans oppe fra uren, og stekte alker var det omtrent hver eneste middag. Om høsten blev der samlet et stort oplag av dem for vinteren. Til andre tider var Jackson sammen med Blomquist oppe og samlet egg. De drog en stige med sig, og ved hjelp av den krabbet Jackson opefter de loddrette bergveggene. Dette eggrøveri huet mig mindre, det så så halsbrekkende ut oppe i de løse basaltveggene, hvor stenene ustanselig rapet vekk under en, og jeg innlot mig ikke på det. Men ikke skal jeg nekte for at eggene smakte fortreffelig både bløtkokte til frokost og som pannekake til middag. Det var ellers merkelig hvor tungt det kjentes å gå i bratte stigninger. Jeg minnes vel den første gangen jeg skulde følge Jackson opefter uren. For hvert hundre skritt måtte jeg stanse og puste ut; det skyldtes vel den lange stilleliggingen, kanskje var jeg også en del anemisk efter den siste vinteren i hiet. Men det var vel ikke bare det; selve høiden og brattheten generte mig, og det var som jeg blev svimmel der oppe, og jeg hadde svært vanskelig for å komme ned igjen, vilde helst sitte på enden og skure utover. Efter en stund gav det sig noe, og jeg blev mer vant til høiden igjen. Jeg blev også mindre andpusten, og på slutten kunde jeg gå opover uren mest som et normalt menneske.
Imens led det med tiden, og vi så ennu ikke noe til den engelske skuten. Johansen og jeg begynte å bli litt utålmodige, og vi snakket sammen om den mulighet at skibet ikke skulde kunne trenge gjennem isen iår, og at vi måtte bli her vinteren over. Den tanken var ikke synderlig lystelig: å være hjemmet så nær, og dog ikke nå det. Vi angret på at vi ikke straks hadde fortsatt veien mot Spitsbergen, kanskje hadde vi alt nu nådd den meget omtalte jakten. Ja, hvorfor hadde vi også stanset? Å jo, det var lett forklarlig. Disse menneskene var jo så elskverdige og gjestfri at det vilde ha vært mer enn spartansk om vi hadde kunnet motstå. Og så hadde vi jo slitt en del før vi kom hit, og her var en lun koselig rede, hvor en ikke behøvde å gjøre annet enn å vente. Men vente er nu like fullt ikke alltid det letteste arbeide,
og vi begynte for alvor å tenke på igjen å bryte op mot Spitsbergen. Men var der ennu tid til det? Det var midten av juli, og skjønt det vel sannsynlig vilde gå fort nok, kunde der dog møte uventede hindringer, og det vilde ta oss en måned eller mer å nå frem til farvann hvor vi kunde vente å finne en skute der borte. Det blev midten av august, kanskje slutten, og da begynner alt jaktene å vende nesen hjemover. Fant vi ikke en straks, så blev det kanskje ut i september vanskelig nok å få fatt i noen, og så skulde det kanskje like fullt bli en ny overvintring. Nei, da var det bedre å være her; for størst rimelighet var det allikevel for at skuten vilde nå inn hit. Den beste tid for seilas i disse farvannene er august og begynnelsen av september, da er her som regel mest åpent vann, og det fikk vi sette vår lit til; — og så lot vi da tiden gli sin rolige gang videre. Det var også flere enn vi som ventet utålmodig på den skuten. Fire av deltagerne i den engelske ekspedisjon skulde vende hjem denne sommeren efter to års fravær.
«Mandag den 20. juli. Vi begynner å vente mer og mer utålmodig på skuten. Jackson sier at hun skulde vært her i midten av juni, og mener at det flere ganger har vært så åpent vann at hun kunde trengt igjennem. Men jeg har mine store tvil; selv om vi bare så få eller spredte flak, endog fra 500 fots høide, så har ikke det meget å si; der kan være nok lengere syd som stenger. En dag var han og doktoren på toppen av fjellet her; heller ikke derfra så de synderlig is i syd; men like fullt føler jeg mig ikke overtydet — jeg synes alle tidligere erfaringer taler for at der ennu må være drivis nok i havet sønnenfor. Det Jackson sier om at «Windward» allerede i juli forrige år skulde ha nådd igjennem uten å behøve å røre et flak, for det var heller ikke den gang noe å øine herfra, det finner jeg ikke avgjørende. Hvor gjerne vil ikke menneskene skuffe sig! — De siste dagene er det igjen kommet mere is drivende inn fra øst. Jeg lenges efter å komme løs; å bli stengt her vinteren over — — ! Da var det galt vi stanset. Hvorfor fortsatte vi ikke mot Spitsbergen? Da hadde vi vel vært hjemme nu. — Øiet glir utover den uendelige hvite flaten, ikke en mørk stripe av vann; is, is — stengt ute fra verden, fra det bankende liv, som vi nu trodde vi var så nær. Lavt i horisonten en strime blå skyer, . . . langt langt der ute bak isbrynet er åpent vann; der vugger
kan hende skuten på de lange dønningene fra det store hav, skuten som skal bære oss mot de kjente strander, — som bringer tidender fra hjemmet og dem vi har kjær .... Drøm! Drøm om hjem, om skjønnhet! — Villsomme fugl, her i isen og sneen søker du det altsammen forgjeves — drøm om fremtidens gylne gjensyn!»