Den Gyldne Pest/Kapittel 14

Fra Wikikilden
Utgitt av Komanditselskapet Narvesens Kioskkompani, Kirste & Sieberth (s. 80-84).
XIV
BROOKE & BRADLEY


Det var længe siden, at Jonas Fjeld hadde set to revolvermundinger i en saa faretruende nærhet. Men han mistet ikke koldblodigheten.

—Dette er mildest talt en noksaa merkelig behandling, sa han rolig.

—Naa, saa De er amerikaner, bemerket den gulskjeggede. Deres maal røber Dem.

—Som De vil!

—Det glæder os. Yankeerne har sans for realiteter. De kjender betydningen av en Smith & Wesson og forstaar at rette sig derefter. Vil De behage at holde Deres hænder utstrakt paa bordet, ellers blir vi nødt til at dekorere Dem med haandjern. Saa tak! Nu kan vi altsaa tale frit og utvungent . . . Dette er altsaa den herre, Alexis, som du saa kom ut av lord Cavendish’ arbeidsrum ved middagstider? Du tar ikke feil?

—Det er ham, mr. Brooke, hvæste russeren og famlet uvilkaarlig efter den brukne tand.

—Du fulgte ham til Fleet Street, ikke sandt? Du ledsaget ham ind i »Daily Chronicle«s læsesal. Du konstaterte, at denne herre hadde en paafaldende interesse for vore affærer . . . Beklagelig! De ser, at vi ventet paa Dem . . .

—Jeg takker for den gode mottagelse, avbrøt Fjeld ham. Det er en ganske ny forretningsorden, siden sidst jeg var her. Vi bruker ogsaa revolvere i Newyork, men fortrinsvis mot røvere og banditter.

—Skulde vi ikke la al denne snak fare og gaa over til saken: De er i klemmen, og vi er ikke bange for at bruke tommeskruer. Hvad var det, De konfererte med lord Cavendish om? Begyndte gamlingen at føle sig uvel, — likte han ikke vore transaktioner? Saa, ut med sproget, unge mand.

—De skræmmer mig ikke, mr. Brooke, sa Fjeld. Og der var noget i hans stemme, som fik bankmanden til at fare sammen. Deres svindel kommer mig ikke ved. Det er ikke min agt at sitte her i en lænestol og la mig krydseksaminere. Og jeg gidder heller ikke at strække mine hænder ut paa en bordplate længere end jeg selv har lyst til.

—Vogt Dem! skrek de fire mænd samtidig.

—Nei, jeg vogter mig ikke, sa Fjeld og reiste sig langsomt. Det er saa sin sak at begaa mord midt i tætteste Holborn. Skyt saa meget dere vil, mine herrer. Men jeg skyter igjen, saalænge der er en draape blod i min krop. Og da tænker jeg, at det skal bli livlig herinde. Jeg antar, at de akustiske forhold er av den art, at det ikke blir langt mellem hver konstabel . . . Der stod to paa hjørnet, da jeg kom. De staar der nok endnu . . .

—Grip ham! skrek manden, som kaldte sig Brooke. Slaa ham ned. La det gaa kvikt.

Fjeld traadte et skridt tilbake og lænte sig mot væggen. To mauserpistoler sprang ut av hans ærmer og lyste truende i halvlyset . . .

—Nei, sa han, jeg foretrækker skytningen. Det passer mig bedre. Fire mot en! Jeg forsikrer, at to av mine herrer skal følge mig, før jeg har ædt bly nok . . .

Mændene saa ubeslutsomme paa hinanden og trak sig med hævede revolvere langsomt tilbake. Okine, som hadde en lang kniv med et underlig vridd hornskaft i den ene haand og en blytamp i den anden lusket bak dem som en kjøter, der har fundet sin overmand.

Bankieren var den eneste, som ikke mistet fatningen. Da han saa, hvilken utvikling saken tok, fik han hele sit krypende væsen igjen. Han kastet sig ned i en lænestol og lo hjertelig.

—De er nok en værre djævel, end vi trodde, sa han med taarer i øinene. Skal vi slutte vaabenstilstand og forhandle om fredsbetingelserne. Si mig, hvad vilde De her? . . . Har Cavendish sendt Dem hit for at lugte litt paa Brooke & Bradleys guld? Hadde han ikke tillid til Scotland Yards gentlemen, siden han maatte søke hjælp hinsides Atlanteren? . . . Repræsenterer De Hooley eller Pinckerton? . . . Naa, De ønsker ikke at svare. Well, min herre, vi kan kanske komme til en overenskomst . . . Det er et farlig hvepsebol, De er kommet op i. Her er ingen hæder at vinde. Vi blir nødt til at knuse Dem, selv om det skulde koste os et par mand. Hvis De da ikke . . .

Den værdige bankier lænte sig fortrolig over til Fjeld, og hans søtladne stemme fik pludselig en ru, metallisk klang . . . slutter fred med os paa gode vilkaar.

—Hvad byr De, spurte Fjeld kort.

—Vi byr Dem livet og en liten pose av det smukke guld, som er kommet lord Cavendish i den gale hals.

Fjeld syntes at veie chanserne. Han slap ikke revolverne, og hans øine tok et hurtig maal av stillingen. Værelset, han befandt sig i, vendte til gaten. Men de nederste ruter var av mat glas, og tykke sprinkler av snoet jern dækket dem. Der fandtes kun to dører. Ved den ene hadde de tre samlet sig. Deres truende miner fortalte ham, at her slap han ikke ut. Den anden dør likeoverfor stod imidlertid halvaapen. Den inviterte likesom til flugt. Al sandsynlighet talte for, at den førte ut til baktrappen eller en entre.

—Hvormeget? spurte han i samme øieblik, han hadde besluttet at forcere adkomsten til denne dør.

Bankieren tok frem en liten pennekniv og begyndte at rense sine negler.

—10,000 pund! Mot at De forlater London og gir os garantier for Deres taushet.

Da bøiet Fjeld sig fremover, grep de tunge ekebord, som skilte ham fra bankieren, og kastet det med fuld kraft over sine fiender . . . Saa sprang han forbi de hylende banditter ut den halvaapne dør.

Der var halvmørkt i rummet. Gulvplankerne vaklet pludselig under ham, han styrtet paa hodet ned et halvt snes trappetrin og faldt tungt mot et haardt cementgulv. Der lød et brak over ham, en tung slaa faldt igjen, og en stemme langt i det fjerne klang i hans øre med et akkompagnement av en firdobbel haanlatter:

—Det var guld, du vilde ha, fordømte yankee. Nu kan du forsyne dig, til der staar gule flammer av din hals! . . .

Fjeld bet tænderne sammen. Han var overlistet. Saa la han sit hode op mot den kolde murvæg, tok frem sit lommetørklæ og tørret blodet, som randt ned fra et saar i panden.

Han hørte en fjern rammel. En dør blev slaat igjen med et smeld. Saa blev alt stille.