Det var en gang en konge og en dronning som ingen barn hadde, og det tok de sig så nær av, at de næsten ikke hadde en glad stund.
En dag stod kongen ute i svala og så utover de store jordene sine og alt han eide. Det var nok, og vel så det; men han syntes ikke han kunde ha noen glede av det, når han ikke visste hvor det skulde bli av alt efter hans tid. Som han stod der og grundet, kom det en gammel fattigkjerring, som gikk og bad om litt i Guds navn. Hun hilste og neide sig, og spurte hvad som feilte kongen, siden han så så uglad ut.
«Det kan ikke du gjøre noe ved, kona mi!» sa kongen; «det nytter ikke å fortelle dig det.»
«Det torde vel enda hende,» sa tiggerkjerringa; «det skal ofte lite til, når lykka vil. Kongen tenker på det at han ingen arving har til land og rike; men det trenger han ikke sørge for,» sa hun; — han skulde ha tre døtre med dronningen sin, men han måtte akte dem vel, så de ikke kom under bar himmel før de blev femten år gamle; ellers kom det en snefloke og tok dem.
Da tiden kom, blev dronningen liggende og fikk et vakkert pikebarn; året efter gikk det like ens, og tredje
året også. Kongen og dronningen var så glade at det ikke var måte på det; men så glad kongen var, husket han enda på å sette vakt for stuedøren, så kongsdøtrene ikke skulde slippe ut.
Da kongsdøtrene vokste til, blev de både vakre og vene og godt og vel hadde de det i alle måter. Det eneste var
at de ikke fikk komme ut og leke sig, de som andre barn; men alt de tagg og bad foreldrene, og alt de gnålte på vakten, så nyttet det like lite; ut måtte de ikke før de var femten år gamle alle sammen.
Så var det en dag, ikke lenge før den yngste kongsdatteren skulde fylle sitt femtende år. Kongen og dronningen var ute og kjørte i godværet, og prinsessene stod i vinduet og så ut. Solen skinte, og alt stod så grønt og vakkert at de syntes de måtte ut — det fikk gå som det kunde. Så tagg og overhengte de vakten alle tre, og bad at han skulde slippe dem ned i hagen; han kunde selv se
så varmt og vakkert det var, — det kunde da aldri komme vintervær en slik dag. Ja, han syntes ikke det så likt ut til det, vaktmannen heller; og når de endelig skulde og måtte ut, så fikk de vel gå, sa han; men det skulde bare være en ørliten stund, og han vilde selv være med og passe på dem. Da de kom ned i hagen, sprang de både høit og lavt og plukket fanget fullt av blomster og grønt, det vakreste de så. Til sist rådde de ikke med mere; men som de skulde til å gå inn igjen, fikk de øie på en stor rose som stod borte i den andre enden av hagen. Den var mange ganger vakrere enn alt det andre de hadde funnet, så den måtte de endelig ha. Men med det samme de bukket sig og skulde ta rosen, kom det en diger, tett snefloke, og borte var de.
Det blev stor sorg over hele landet, og kongen lot lyse op på alle kirkebakker, at den som kunde frelse prinsessene, skulde få halve riket og gullkronen hans og hvem av dem han vilde til kone. Det var nok av dem som vilde vinne et halvt kongerike og en prinsesse attpå, kan en vite, så det reiste ut både fornemme og ringe til alle landsens
kanter. Men det var ingen som kunde finne kongsdøtrene, eller så mye som få spurlag på dem.Da nå alle de store og høieste i landet hadde vært ute, var det en kaptein og en løitnant som vilde i veien og friste sig. Å ja, kongen rustet dem ut både med sølv og gull, og ønsket dem lykke på reisa attpå.
Så var det en soldat som bodde sammen med mor si i ei lita stue bortenfor kongsgården. Han drømte en natt at han skulde ut og lete efter prinsessene, han med. Om morgenen sanset han ennu det han hadde drømt, og talte om det for moren. «Det kan gjerne være noe fanteskap som er kommet for dig,» sa kjerringa; «du må drømme det samme tre netter på rad, ellers er det ikke sætende.»
Men det gikk like ens de næste nettene, begge ganger kom den samme drømmen igjen: han syntes han skulde ut.
Så vasket han sig og drog på sig munderingen sin, og gikk op i kjøkkenet på kongsgården; det var enda dagen efter at de to andre hadde dratt avsted.
«Gå du hjem igjen,» sa kongen; «prinsessene henger nå vel for høit for dig,» sa han. «Og så har jeg gitt ut så mange reisepenger, så det er ikke fler igjen idag. Du får heller komme igjen en annen dag.»
«Skal jeg gå, vil jeg gå idag,» sa soldaten; «reisepenger er jeg ikke nødig om, jeg vil ikke ha annet enn en dram på flaska og mat i taska,» sa han; men en dyktig matsekk måtte han ha, så mye kjøtt og flesk som han kunde bære.
Ja, det skulde han få, når det ikke var annet han vilde.
Så la han av gårde, og han hadde ikke gått mange milene, før han tok igjen kapteinen og løitnanten.
«Hvor skal du hen?» sa kapteinen da han så munderingen.
«Jeg skulde ut og friste om jeg kunde finne kongsdøtrene,» svarte soldaten.
«Vi skal så, vi med,» sa kapteinen; «og siden du har samme ærendet, kan du få lov å slå følge med oss; for finner ikke vi dem, så finner visst ikke du dem, min gutt!» sa han.
Da de hadde gått sammen en stund, tok soldaten av fra stor veien, inn på en gangsti i skogen.
«Nei, hvor vil du hen?» sa kapteinen; «det er best å følge allfarveien,» sa han.
«Det lar sig tru det,» sa soldaten; «men her faller min vei.»
Han holdt stien han, og da de andre så det, snudde de og kom efter, de også. Det bar langt og lenger enn langt bortigjennem, over svære moer og opefter trange avdaler. Til sist lysnet det, og da de kom helt ut av skogen, var det en lang, lang klopp som de måtte over, og på den
kloppen stod en bjørn til vakt; den reiste sig på to og kom imot dem som den vilde ete dem.«Hvad gjør vi nå?» sa kapteinen.
«De sier bjørnen skal være vill etter kjøtt,» sa soldaten, og kastet til den en framfjerding.
Så slapp de framom. Men ved den andre enden av kloppen stod en løve, og den brølte og kom imot dem med gapende kjeft som den vilde sluke dem.
«Nå er det best vi snur nesa hjemetter; her kommer vi aldri levende forbi,» sa kapteinen.
«Å, den er vel ikke så farlig, den heller,» sa soldaten; «jeg har hørt løven skal være fus etter flesk, og i skreppa har jeg en halv gris,» sa han. Så kastet han en skinke til løven; den til å gnage og ete, og så slapp de framom der også.
I kveldingen kom de fram til en stor, grom gård. Det ene rummet var gildere enn det andre, og det lyste og lavde, hvor de så. Men det monnet nå ikke stort i skrotten, vet jeg. Kapteinen og løitnanten gikk og skranglet med pengene sine og vilde gjerne kjøpt sig mat; men ikke så de folk, og ikke fant de matsmulen heller. Så bød soldaten dem kjøtt og flesk av matsekken sin. Da var de ikke storaktige og lot sig ikke nø lenger, de tok for sig av det han hadde, som de aldri skulde smakt mat.
Dagen efter sa kapteinen at de fikk gå på jakt og skaffe sig noe å leve av. Like ved gården var det en stor skog, og der var det fullt av både hare og fugl. Løitnanten skulde bli hjemme og passe huset og koke resten av nistematen. Imens skjøt de andre to så mye at det var ikke mer enn så de orket å bære det hjem. Men da de kom til porten, var det så skrøpelig med løitnanten at han næsten ikke var god til å lukke op for dem.
«Hvad er det på ferde med dig?» spurte kapteinen.
Jo, så fortalte han at straks de hadde gått, kom det en ørliten kall med sidt skjegg, som gikk på krykker, og bad så vakkert om en skilling; men vel han hadde fått den, datt den i gulvet for ham, og alt han karet efter den, var han ikke kar til å få tak i den, så støl og skjelv var han. «Jeg syntes synd på den gamle kroken,» sa løitnanten, «og så bukket jeg mig og vilde ta op skillingen; men da var han hverken støl eller stiv lenger, han gav sig til å bruke krykkene sine på mig, til jeg mest ikke kunde lee en lem.»
«Du måtte skamme dig, du som er kongens kar, at du har latt en gammel krøpling rundjule dig, og at du taler om det på kjøpet,» sa kapteinen. «Pøh! Imorgen skal jeg bli hjemme, så skal det spørres annet.»
Ja, næste dagen gikk løitnanten og soldaten på jakt, og kapteinen blev hjemme og skulde koke maten og stelle huset. Men gikk det ikke verre med han, så gikk det da ikke bedre. Da det led på, kom gamlingen og bad om en skilling. Den slapp han med det samme han fikk den; borte var den, og borte blev den. Så bad han kapteinen
hjelpe sig med å finne den fram igjen, og han sanset ikke bedre enn at han lutet sig ned for å lete efter den. Men han hadde ikke bukket sig, før gamlingen gav sig til å denge ham med krykkene, og hver gang kapteinen vilde til å reise sig og ta igjen, fikk han et drag så det gnistret for øinene. Da de andre kom hjem om kvelden, lå han enda på samme flekken og kunde hverken glo eller gape.Tredje dagen skulde soldaten bli hjemme, mens de andre to gikk på skytteri. Kapteinen sa han fikk akte sig vel, «for dig slår vel gamlingen kvekk ihel, min gutt,» sa han. «Å, livet måtte sitte løst, når en skulde la slik en gammal krok ta det,» mente soldaten.
De var ikke mer enn vel ute av porten, før kallen var der og bad om en skilling igjen.
«Penger har jeg aldri eid,» sa soldaten, «men mat skal du få, først den blir ferdig,» sa han; «men skal vi få på varmen, så må du hogge ved.»
«Det kan jeg ikke,» sa kallen.
«Kan du ikke, så kan du vel lære,» sa soldaten; «det skal snart være gjort, følg bare med ned i skålen.»
Der drog han fram en svær stokk, hogg en sprunge i den og dreiv inn en blei, så det blev en stor, dyp sprekk.
«Nå må du legge dig ned og sikte vel langs etter sprekken, så skal du snart lære hvordan det er å hogge ved,» sa soldaten; «imens skal jeg hogge og slå.»
Ja, gamlingen var ikke fulere enn at han gjorde som han bad ham, han la sig ned og siktet og siktet bortefter stokken. Da soldaten så at skjegget var kommet vel ned i sprekken, slo han ut bleien og mørbanket kallen med øksehammeren; så svingte han øksa over hodet og lovte på at han skulde kløve skallen på ham, om han ikke straks på timen sa hvor kongsdøtrene var henne.
«Spar livet, spar livet, skal jeg si dig det!» ropte kallen. «Østenfor gården her er det en stor haug,» sa han; «øverst på haugen skal du grave løs en firkantet torve, så ser du en svær steinhelle, og under den er det et dypt hull. I det hullet må du vinde dig ned, så kommer du til en annen verden, og der er prinsessene hos bergtrollene. Men det er langt og det er mørkt nedefter, og det bærer både gjennem vann og varme.»
Da soldaten hadde fått vite dette og det han vilde, slo han gamlingen løs av stokkeklemma, og han var ikke sein med å by velleve.
Da nå kapteinen og løitnanten kom hjem, undret de sig over at de fant soldaten i live. Ja, han sa hvordan det hadde gått til fra først til sist, og fortalte hvor kongsdøtrene var henne, og hvordan de skulde finne dem. De blev så glade som de alt hadde fått dem, og da de hadde matstelt sig, tok de med sig en kurv og alle de reip og tau de kunde finne, og gikk til haugen alle tre. Der skar de først løs torva, så som kallen hadde sagt; nedenunder fant de en stor, svær hellestein, og den var det ikke mer enn så de var karer til å bende av. Så skulde de til å måle hvor dypt det var ned. De skjøtte både to og tre ganger, men de fant ikke mere bunn den siste gangen enn den første. Til slutt måtte de skjøte i hop alt de hadde, både det grove og det granne; da kjente de at det rakk ned.
Kapteinen vilde først i veien, måvite; «men når jeg rykker i tauet, må De svinte dere og dra mig op igjen,» sa han. Det var både mørkt og stygt nedigjennem; men han tenkte han fikk herde på, om det bare ikke blev verre. Men rett som det var, stod kalde vass-spruten om ørene på ham; dermed blev han livredd, og gav sig til å rykke i repet.
Ja, så vilde løitnanten friste; men det gikk ikke stort likere med ham. Vel han var kommet igjennem vassflommen, fikk han se lyse lògen i gapet under sig, og så blev han fælen og måtte gjøre vendereis, han med.
Så satte soldaten sig oppi; han lot det gå han, både gjennem vann og varme, like til han kom til bunns. Der nede var det stummende mørkt, så han ikke så neven for nesa. Ikke torde han slippe kurven heller, men gikk i ring og trevlet og famlet rundt omkring sig. Jo, så fikk han øie på ei lita glime langt, langt borte, just som en dagning; den gikk han efter. Da han var kommet et stykke fram, tok det til å lysne om ham, og nå varte det ikke lenge, så så han at det rant en gullsol på himlen der, og så blev det både lyst og vakkert, likesom i den rette verden. Først kom han til en svær buskap, med kyr så feite at det glinste av dem, og da han var forbi dem, kom han til et stort, gildt slott.
Der gikk han gjennem mange rum før han traff noen. Til sist hørte han en rokk som surret, og da han kom inn, satt den eldste kongsdatteren der og spant kobbergarn; og både stua og alt som i den var, var av bare blankskurt kobber.
«Å nei, kommer det kristent folk hit!» sa prinsessen. «Bære mig for dig, hvad vil du her?»
«Jeg vil fri dig ut av berget,» svarte soldaten.
«Kjære vene, gå! Kommer trollet hjem, gjør han ende på dig med det samme. Han har tre hoder,» sa hun.
«Jeg er like glad om han så hadde fire, jeg,» sa soldaten; «er jeg kommet, så vil jeg bli.»
«Ja, når du er så stri, så får jeg vel se om jeg kan hjelpe dig,» sa kongsdatteren. Så sa hun at han skulde krype bakom det store bryggekaret som stod i forstua; imens skulde hun ta imot trollet og lyske ham til han sovnet; «men når jeg går ut og lokker på hønene, at de skal komme inn og plukke op det som faller av hodet hans, så får du skynde dig å komme,» sa hun. «Men gå nå først ut og prøv om du kan svinge sverdet som ligger på bordet.»
Nei, det var for tungt, han kunde ikke så mye som rugge det. Så måtte han ta en styrkedrikk av hornet som hang bak gangdøren; da var det så vidt han kunde lette det; ja, så tok han én til, og dermed kunde han løfte det; men så tok han en riktig stor en; da svingte han sverdet så lett det skulde være.
Rett som det var, kom trollet susende så det ristet i slottet.
«Tvi, tvi! Her lukter kristenmanns blod og bein i mitt hus,» sa han.
«Ja, her fløi en ravn i sta,» sa kongsdatteren, «og hadde et mannebein i nebbet, som han slapp ned i pipa; jeg kastet det nok ut, og sopte lenge og vel efter også, men det lukter vel ennu.»
«Jeg kjenner vel det,» sa trollet.
«Men kom nå, skal jeg lyske dig,» sa prinsessen, «så tør det være bedre når du våkner.»
Det var trollet straks villig til, og det varte ikke lang stunden før han sov så han snorket. Da hun merket han hadde falt i søvn, satte hun stoler og dyner under hodene på ham, og gav sig til å lokke på hønene. Så listet soldaten sig inn med sverdet og slo av trollet alle tre hodene med ett hogg.
Prinsessen var så glad som ei fele, og fulgte med ham til søstrene sine, for at han kunde fri dem ut av berget også. Først gikk de over et tun og siden inn igjennem mange lange rum, til de kom til en svær dør. «Ja, her får du gå inn,» sa kongsdatteren, «her er det.»
Da han åpnet døren, var det en stor sal innenfor, og der var allting av pure sølv; der satt den mellemste og spant på en sølvrokk.
«Å trøste dig!» sa hun, «hvad vil du her?»
«Fri dig fra trollet,» sa soldaten.
«Å kjære vene, bare gå!» sa prinsessen; «finner han dig her, tar han livet ditt på flekken!»
«Det er von det, — tar ikke jeg hans først,» sa soldaten.
«Ja, vil du endelig,» sa hun, «så får du krype bak det store karet ute i forstua. Men du må skynde dig å komme, straks du hører jeg lokker på hønene.»
Men først måtte han prøve om han var kar til å svinge trollsverdet som lå på bordet; det var mye større og tyngre enn det første, det var snaut nok han kunde rugge det. Så tok han tre drag av hornet; da var han god til å løfte det; og da han hadde tatt tre til, kunde han fekte med det som det var en bakstefløi.
Om litt tok det til å dure og brake så det var fælt, og like efter kom det et troll med seks hoder.
«Tvi, tvi!» sa han, straks han fikk nesene innom døren, «her lukter kristenmanns blod og bein i mitt hus.»
«Ja tenk, for litt siden kom her en ravn flygende med et lårbein og slapp ned igjennem pipa,» sa kongsdatteren; «jeg kastet det ut, og han kastet det inn. Til sist fikk jeg det nå vekk og skyndte mig å røke efter; men lukten gikk vel ikke bort så snart likevel den,» sa hun.
«Nei, jeg kjenner vel det,» sa trollet.
Men så var han trett og la hodene sine i fanget til prinsessen, og hun lysket dem til de snorksov alle sammen; så lokket hun på hønene, og så kom soldaten og hogg av alle seks hodene som det var kålstilker de satt på.
Hun var ikke mindre glad hun enn den første, kan en nok vite; men best de danset og sang, husket de på den yngste søsteren sin, og så viste de soldaten over et stort tun til, og gjennem mange, mange rum, til han kom inn i gullsalen til den tredje kongsdatteren.
Hun satt og spant gullgarn på en gullrokk, og fra gulv til loft glinste det så en kunde få vondt i øinene.
«Trøste og hjelpe både dig og mig! Hvad vil du her?» sa hun som satt der. «Gå, gå, ellers dreper han oss begge to!»
«Like så godt to som en,» svarte soldaten.
Prinsessen gråt og bad; men det hjalp ikke, han vilde og han skulde bli. Ja, da det ikke var annet for, så skulde han friste om han kunde bruke trollsverdet ute på forstubordet. Men det var ikke mer enn så han rugget det — det var enda mye større og sværere, det sverdet, enn de andre to. Så måtte han ha hornet ned av veggen og ta tre drag av det; men enda orket han ikke mer enn å lette sverdet; da han hadde tatt tre styrkedrikker til, kunde han løfte det, og da han hadde drukket enda tre ganger, svingte han det så lett som en fjær. Så gjorde hun den samme avtalen med soldaten, hun, som begge de andre: når trollet vel hadde sovnet, skulde hun lokke på hønene, og da fikk han være rapp og komme og gjøre det av med ham.
Best det var, kom det en dur og en dirring, som vegger og tak skulde ramle sammen.
«Tvi, tvi! Her lukter kristenmanns blod og bein i mitt hus,» sa trollet og været med alle ni nesene sine.
«Ja, du skulde aldri sett slikt: rettnå fløi her en ravn og slapp et mannebein ned gjennem pipa; jeg kastet det ut, og han inn, og det varte og det rakk,» sa prinsessen. Hun fikk da gravet det ned til slutt, sa hun, og hadde nok både sopt og røket efter; men det satt vel igjen litt av lukten enda likevel.
«Jeg kjenner vel det,» sa trollet.
«Kom her og legg dig i fanget mitt, skal jeg lyske dig,» sa prinsessen; «så blir det vel bra til du har sovet.»
Ja, han gjorde så; og da han snorket som best, stødde hun opunder hodene med benker og dyner, så hun kom sig unda, og tok til å lokke på hønene. Så kom soldaten på hoselesten, og hogg til trollet så åtte hoder røk av med én gang — sverdet var for kort og rakk ikke lenger.
Det niende hodet våknet og gav sig til å brøle: «Tvi, tvi, her lukter kristent!»
«Ja her er den som er kristnet,» svarte soldaten; og før trollet fikk reist på sig og kunde få tak i noen, gav soldaten ham et hogg til, så det siste hodet trillet bortefter.
Det kan vel hende det blev glede på kongsdøtrene, nå de slapp å sitte og lyske trollhodene lenger; de visste ikke alt det gode de vilde gjøre han som hadde frelst dem, og den yngste prinsessen strøk av sig gullringen sin og knyttet i håret på ham. Så sanket de med sig så mye gull og sølv som de trodde sig til å bære, og gav sig på hjemveien.
Straks de rykket i tauet, drog kapteinen og løitnanten op prinsessene, den ene efter den andre. Men da de vel var kommet op, tenkte soldaten at det var dumt av ham at han ikke satte sig på og fór op før kongsdøtrene, for han trodde ikke kameratene sine mer enn som så. Nå vilde han prøve dem, og la en svær gullklump i kurven og smatt vel til side. Da den hadde kommet vel halvveis, hogg de av tauet, så kurven dunket i berget og stykkene spratt om ørene på ham. «Nå er vi kvitt han,» sa de. Så truet de prinsessene på livet, om de ikke sa at det var de som hadde frelst dem fra trollene. De var nødige til det, og aller mest den yngste; men livet er dyrt å miste, så de fikk nå rå, de to som hadde makten, likevel.
Da nå kapteinen og løitnanten kom hjem med prinsessene, blev det vel høitid i kongsgården. Kongen var så glad at han ikke visste hvad fot han skulde stå på; han tok frem den beste vinflasken sin av skapet og skjenkte dem til velkomst begge to, og var det ikke gjort ære på dem før, så blev det da nå, skal jeg tro. Og de gikk og keiket og krodde sig som herremenn hele dagen, nå de skulde få sjølve kongen til værfar; for det var greit at de skulde ha hver sin av prinsessene, hvem de vilde, og halve riket til deling. Begge to vilde de ha den yngste kongsdatteren; men alt de bad og truet henne, hjalp det like mye; hun vilde ikke på noe sett og vis. Så talte de til kongen, om de kunde få tolv manns vakt å sette om henne; hun var så tunglyndt av sig siden hun hadde vært i berget, sa de, så de var redd hun skulde gjøre en ulykke på sig. Jo, det var vel de fikk; og kongen sa selv til vakten at de måtte akte godt på henne og følge henne hvor hun gikk og stod.
Så var det til å lage til gjestebud for de to eldste, med brygg og bakst; det skulde bli bryllup som hverken var hørt eller spurt før, og de meltet og de bakte og de slaktet så det ikke vilde ta noen ende.
Imens gikk soldaten der nede og drev i den andre verden. Han syntes det var tungt at han hverken skulde få se folk eller dagens lys mer; men noe fikk han ta sig til, tenkte han, og så gikk han fra rum til rum, både én og to dager og flere til, og lukket op skap og skuffer, og grov oppe på hyllene, og så på alle de gilde tingene som var der. Langt om lenge kom han til en bordskuff; den drog han ut, og der lå en gullnøkkel. Så prøvde han sig frem med denne nøkkelen på alle de låser som var; men det var ingen som den passet til, før han kom til et lite veggskap over sengen, og inne i det fant han en gammel rusten pipe.
«Det kunde være rart å prøve om det er låt i den,» tenkte han og stakk den i munnen. Så visste han ikke ordet av, før det tok til å suse og bruse fra alle kanter, og med det samme slo det ned en fugleflokk så svær at hele marken var svart.
«Hvad vil vår herre idag?» spurte de.
Var han deres herre, sa soldaten, så vilde han nok vite om de kunde si ham noen råd til å slippe op på jorden igjen.
Nei, det var det ingen som kunde; «men hun er ikke kommet mor vår ennu,» sa de; «kan ikke hun hjelpe dig, er det ingen råd.»
Så pep han én gang til, og om litt hørte han noe som slo med vingene langt borte; i det samme tok det på å blåse så hardt at han fór husimellem som en høidott på tunet, og hadde han ikke fått tak i skigarden, så var han vel blåst bort med én gang. Dermed dusket det ned en ørn fremfor ham, så diger at det ikke var måte på det.
«Du kommer kvasst du,» sa soldaten.
«Jeg kommer som du blåser til,» svarte ørnen.
Så spurte han om hun visste råd for ham til å komme op igjen fra den verden de var i.
«Det slipper ikke uflygende herifra,» sa ørnen. «Men vil du slakte tolv okser til mig, så jeg får ete mig vel mett, så skal jeg friste å hjelpe dig, jeg. Har du kniv?»
«Nei, men jeg har sverd,» sa soldaten.
Da ørnen hadde satt til livs de tolv oksene, bad hun ham slakte én til og ha med til niste. «Hver gang jeg gaper, må du være kjapp og slenge i mig et stykke,» sa hun, «for ellers orker jeg ikke op med dig.»
Ja, han gjorde som hun bad om, og hengte to store kjøttsekker om halsen på henne, og selv smatt han inn imellem fjærene. Så skaket ørnen vingene, og dermed bar det avsted med dem som en vind, så det tøt i luften. Han som satt på, hadde nok å gjøre med å holde sig fast; det var med nød og neppe han kunde passe på å kaste kjøttstykkene i gapet på ørnen hver gang hun slo det op. Til sist tok det til å blåne av dagen over dem; da holdt ørnen på å skulde sakke, og flakset med vingene; men soldaten var ferdig, og grep den siste bakfjerdingen og slengte til henne. Så fikk hun makt, og kom op med ham. Og da hun hadde sittet en stund og hvilt sig i en stor grantopp, satte hun avsted med ham igjen, så det lynte både til lands og til vanns der de fór. Tett ved kongsgården steg han av, og ørnen fløi hjem igjen; men først sa hun at var det noe han vilde, skulde han bare blåse i pipa, så kom hun straks.
Imens hadde de rustet fra sig i kongsgården, og det led mot den tiden kapteinen og løitnanten skulde ha bryllup med begge de eldste prinsessene. Men de var ikke stort gladere de enn den yngste søsteren; det gikk aldri noen dag uten at de sørget og gråt, og dess nærmere det led mot bryllupsdagen, dess sorgfullere blev de. Sistpå spurte kongen hvad som var på ferde med dem; han syntes det var altfor rart at de ikke var lystige og glade, nå de var fri og frelst og skulde bli så vel gift. Noe måtte de si, og så sa den eldste at de aldri blev glad mer, uten de kunde få et slikt brikkespill som de hadde i berget det blå.
Det mente kongen at han nok skulde skaffe dem, og så sendte han ut bud til alle de beste og gjæveste gullsmedene i landet, at de skulde gjøre et slikt gullbrikkespill til prinsessene. Men alt det de prøvde, var det ingen som var god nok til å gjøre et slikt spill.
Til sist var det ikke flere gullsmeder igjen enn én, og det var en gammel skrøpelig en, som ikke hadde gjort et skikkelig arbeid på mange år, men bare kløtret med litt sølvarbeid, så vidt han kunde livnære sig. Han gikk soldaten til og gav sig i lære hos; og han blev så glad ved å få en læredreng, — for det hadde han ikke hatt på år og dag — at han grov fram en lerke av kista si og satte sig til å drikke med soldaten. Det varte ikke lenge før
brennevinet gikk til hodet på ham, og da den andre merket det, talte han ham til å gå op til kongen og si sig god for å gjøre spillet til kongsdøtrene. Det var han ferdig til på flekken; han hadde arbeidet det som var vel så gromt og grant i sine dager, sa han.Da kongen hørte at det var en ute som kunde gjøre maken til brikkespillet, var han ikke sen om å komme ut.
«Er det sant, det de sier, at du kan arbeide et slikt spill som døtrene mine vil ha?» spurte han.
Ja, det var ingen løgn, svar te smeden; det stod han ved.
«Det er godt,» sa kongen; «her har du gull til å arbeide det av; men kan du ikke, så skal du miste livet, siden du selv byr dig til,» og om tre dager skulde det være ferdig.
Næste morgenen, da gullsmeden hadde sovet av sig rusen, var han ikke fullt så kaut. Han både gråt og bar sig, og skjelte på læredrengen sin, som hadde fått ham til å gjøre ulykker i fylla. Nå var det likest han kortet sig med det samme, sa han, for livet var det ikke å spørre om; når ikke de beste og fornemste gullsmedene kunde gjøre slikt et spill, var det ikke likt sig at han skulde få det til.
«Syt ikke for det, men kom med gullet,» sa soldaten; «jeg skal nok skaffe spillet jeg. Men jeg vil ha et rum for mig sjøl å arbeide i,» sa han.
Det fikk han med det samme, og takk attpå.
Men det rakk og det varte; ingenting tok han sig til, annet enn å drive, og gullsmeden gikk og gav sig, for det han aldri vilde ta på med arbeidet.
«Aldri bry dig om det', du,» sa soldaten, «det er langt til klokkeslettet. Er du ikke nøgd med det jeg har lovt, så kan du gjøre spillet sjøl.»
Det blev det samme det, både den dagen og den næste; og da smeden hverken hørte hammer eller fil fra rummet hans hele den siste dagen heller, gav han sig rent over, for nå var det ikke å tenke på å berge livet lenger, mente han.
Men da det led utpå natten, lukket soldaten op glasset og blåste i pipa si.
Så kom ørnen, og spurte hvad det var han vilde. «Det gullbrikkespillet som kongsdøtrene hadde i berget det blå,» sa soldaten. «Men du vil vel ha noe å leve av først? Borte på låven har jeg liggende to okseskrotter til dig, dem får du ta,» sa han. Da ørnen hadde fått i sig dem, gjorde hun ikke veien lang, og lenge før sola rant, var hun tilbake igjen med spillet; så satte soldaten det innunder sengen og la sig til å sove.
I otta næste morgenen kom gullsmeden og bultet på døren til ham.
«Det var farlig til renn på dig,» sa soldaten; «dagen lang flyger du sommersgalen; skal en nå ikke få sengefred heller, så skulde da noen være læredreng her,» sa han.
Men det hjalp hverken bud eller bønn den gangen, gullsmeden måtte inn og skulde inn, og til sist fikk han da lettet av kroken.
Å jo, det kan vel være det blev ende på suten!
Men enda gladere enn gullsmeden blev prinsessene, da han kom op på kongsgården med spillet, og gladest av dem alle var den yngste.
«Har du arbeidet det spillet selv du?» spurte hun.
«Nei, sant å si, så har jeg nok ikke det,» sa han, «det er en læredreng jeg har.»
«Den læredrengen hadde jeg lyst til å se,» sa kongsdatteren.
Ja, han vilde de ha fatt i alle tre, og hvis han vilde nyte livet, så skulde han komme.
Han var ikke redd hverken kvinnfolk eller storfolk, mente soldaten; og hadde de moro av å se på fillene hans, så kunde de gjerne få den lysten styret.
Den yngste kongsdatteren drog kjensel på ham med det samme; hun skubbet til side vakten, løp bort og bød ham hånden og sa: «Goddag og takk for sist!»
«Her er den som frelste oss fra trollene i berget,» sa hun til kongen; «ham vil jeg ha!» Og så strøk hun av ham luen og viste dem ringen hun hadde bundet i håret hans.
Ja, så kom det ord og skor i hvordan kapteinen og løitnanten hadde båret sig at, og så fikk de undgjelde for det med livet; det var enden på herredommen deres. Men soldaten fikk gullkronen og halve riket, og holdt bryllup med den yngste kongsdatteren. Og der drakk de og turte både stivt og sterkt, for ture kunde de alle, om de ikke kunde frelse kongsdøtrene; og har de ikke avdrukket, så sitter de vel og drikker og turer ennå.
