De Knyttede Næver/Kapittel 2

Fra Wikikilden
Utgitt av Komanditselskapet Narvesens Kioskkompani, Kirste & Sieberth (s. 10-15).
II.
DET GAMLE HUS I HOMANSBYEN


Høit oppe i Homansbyen ligger der et litet træhus i en have. Det er paa alle kanter omgit av moderne murgaarde, som gjør sit bedste for at klemme den lille uselige villa mellem de grove kompakte murflater.

Der er ingen hygge ved huset. Det ser lukket og fiendtlig ut. Og haven er et vildnis av naturens tilfældigheter. Men den lille eiendom har en herlighet: et kraftig stakit av støpejern med høie tynde pigger, som stiller store krav til en nysgjerrig ungdoms dødsforagt. Og ingen port har en slik laas. Det er et helt moderne arbeide og en kjender vilde ha stanset forundret likeoverfor den blanke staalplate uten nøklehul og uten haandtak.

En septemberaften kom der en underlig liten skikkelse forbi huset. Det var en dverg av et meget usedvanlig utseende. Hans hode var stort og grovt, men de uskjønne træk oplystes av to brune, trofaste hundeøine. Skuldrene var brede, ryggen uten pukkel og benene velskapte, men av de mest diminutive dimensioner. Han stanset utenfor porten, dreiet den blanke staalplate rundt sin egen akse, hvorved et tal og et bokstav kom tilsyne mellem to benknapper. Dvergen trykket paa en egen maate paa disse knapper, en høi ringen hørtes etsteds inde i huset, og i næste øieblik svinget den massive port paa sine hængsler. Hurtig sprang dvergen indenfor og i næste sekund slog porten igjen som en rottefælde, men uten en lyd.

Dvergen lo stille som et barn, der gotter sig over et nyt leketøi, og gik med hurtige skridt op mot huset. Døren stod aapen til en liten forhal, der var svakt oplyst av en opalfarvet elektrisk lampe. En stor løvefarvet kat laa paa en pute foran en svær majolika-ovn. Den begyndte at male med dype gurglende brysttoner, da dvergen traadte ind, men gad ikke engang aapne øinene.

— Han er altsaa i kjelderen, mumlet dvergen. „Pajazzo“ sitter paa vakt.

Forsigtig skrævet han over katten og grep fat i ovnspjeldet. Der hørtes en surrende lyd, ovnen aapnet sig fra øverst til nederst og en dør kom tilsyne. Dvergen lukket døren op og gik langsomt ned en vindeltrappe, der endte i en solid støpestaalsplate. Dvergen dunket paa platen, en munter stemme svarte indenfor og platen hævedes langsomt iveiret.

Et hav av lys slog den kommende imøte og en het varmebølge stod ut fra det oplyste rum.

— Hallo — er det dig lille Erko, sa en stemme inde fra lyshavet. Her ser du fanden selv destillere vædsker til samfundets fordærv. Giv mig litt av din kjølighet, ven Erko, — jeg forgaar i dette helvede!

En høi ung mand, nøken til beltestedet traadte ut av lysringen fra en mægtig esse. Sveden faldt i tunge draaper ned over hans pande, og haaret klisset sig i brede bundter over tindingerne.

Dvergen saa med et beundrende smil op paa den blonde kjæmpe. Hans brune øine fik et varmt og ydmygt uttryk.

— Perkälä! sa han. Jeg misunder dig dine muskler og din kraft. Hans stemme var bløt og mandig, — med en tydelig fremtrædende finsk brytning. Sandelig du er fjeld fra issen til fotsaalen. Granit! Haard granit.

Den blonde kjæmpe smilte. — Kjære Erko, sa han. Mind mig ikke formeget om mine legemlige kvalifikationer. Jeg ofret gjerne denne min høire haand for en liten brøkdel av dit mekaniske geni.

— Og jeg, sa Erko bittert, ofret gjerne altsammen for det bryst og de lunger og den hammer der som sitter paa din høire arm.

— Husker du, avbrøt den anden hurtig, vort første møte? Det var nede i Berlin, hvor jeg studerte hudsygdomme hos Lasar, mens du lot dig præparere av en anden jøde i mekanik.

Det var en aften i „Pickelsteiner Krug“. Vi sat der en flok studenter og drak omkap av de store 10-liters-bollerne, som ellers brukes til dekoration.

Da kom du ind sammen med en finsk maler. Jeg fanget dit sky melankolske blik med en gang.

Saa var det, at en vældig slaaskjæmpe i mit følge, en svær tyk mediciner med røde duelarr over hele ansigtet skrek: La pattebarnet der faa noget at drikke! — — Jeg husker det tydelig, du blev blek som væggen bak dig, dine øine blev sorte og hatefulde — og saa kastet du din seidel i hodet paa tyskeren.

For et brøl der blev! Øllet randt ned over den drukne injuriants ansigt og fraaden stod ham om munden. Han reiste sig og vilde kaste sig over dig. Men da tok jeg dit parti.

For et herlig slagsmaal! Jeg banket ham paa norsk maner til plukfisk, saa tænderne trillet ham ut av kjæverne. Siden duellerte vi med pallasker og tappet det fornødne blod av hinanden.

Men vi to blev venner for livstid. Du lærte mig at tro paa venskap og jeg lærte dig at tro paa forbrydelse.

Og nu smir vi onde rænker og haardt tyvestaal midt i Kristianias hjerte — vi — Ilmari Erko og Jonas Fjeld.

Du solgte dine opfindelser for 15 000 kroner til en jøde i Moabit og jeg stjal den samme sum fra en israelits pengeskap.

Og nu praktiserer vi lægekunst og menneskefiendskap her i denne gamle raatne hule, som vi har indrettet efter vore egne specielle formaal med vore egne hænder og to solide og vel avbalanserte hjerner.—

— Imidlertid er kassen snart tom, sa Erko bekymret. Vore eksperimenter koster forbandet meget, og hvem vet, om det nye staal, vi forarbeider, er haardt nok for de moderne panserhvælv. Teorien er et og virkeligheten en anden. Du maa huske, jeg er ikke kemiker nok til at være helt sikker paa denne nye Legering . . .

— Det skal gaa, svarte Fjeld bestemt. Det bor, vi lager derhenne skal en dag bli helt fuldkomment. Det vil bore i staal som om det var smør. Det er dine egne ord . . . Om en uke skal det staa sin prøve . . . Min plan kan ikke mislykkes. Alt er lagt tilrette. Her har jeg et skema over panserhvælvet. Vi faar 6 ½ time at arbeide i. Banken selv skaffer os elektricitet til vore boringer. Med 10 huller skal vi røkfrit og smeldfrit faa sprængt døren i løpet av 1 ½ time. Vakten skal jeg sørge for . . .

— For Guds skyld ikke noget mord denne gang. Jeg taaler det ikke. Der blir blod nok paa vor vei.

Fjeld smilte bistert. — Kjære, sa han, at du ikke kan vænne dig av med denne svakhet for disse ynkelige menneskeliv. Vi skal jo dø alle engang. Og det er bedre at dø hurtig og smertefrit for en sikker haand end at ætes op tomme for tomme i en sykeseng. Det er mulig, at jeg er haard og blodtørstig. Selvfølgelig er jeg en forbandet blodhund, et djævelens redskap. Det er vel atavisme, kan jeg tænke. Har vel hat en forfar, som har gaat livet i igjennem med vaaben i haand — en eller anden troskyldig lanseknegt, hvis levebrød det var at spidde saa mange menneskeliv som mulig . . . Lille Erko, at der ikke ogsaa i din familie skulde findes en officiel morder! En finsk rytter, som tjente under Staalhandske ved Lützen, eller en av de tause dragoner, som under mord, brand og skjændsel aat sig helt ned til Poltava, for der selv at bli opætt av en endnu større morder? . . . Men nok om det. Denne gang kan du være sikker. Vaktmester Fredriksens søvn skal den nat kun bli av forbigaaende art, takket være indholdet av en liten for øiemedet vel avpasset sprøite, desuten . . .

Fjeld stanset pludselig. Et skingrende klokkesignal lød over hans hode. Det gjentoges over hele huset . . .

De to venner saa forbauset paa hinanden. Erko var blit blekere. Fjeld smilte.

— Der ser du, sa han muntert. Samvittigheten er et endnu eksisterende onde. Sokrates udødelige dæmon hvisker altid i vore ører. Bli her Erko og pas diglene, saa skal jeg se, hvad det er. Og er der fare paafærde saa kjender du mit signal og vet, hvad du har at gjøre.

Han kastet hurtig en tætknappet frakke omkring sig og forsvandt den vei, Erko var kommet . . .

Utenfor porten stod en ung pike. Hendes haar var i uorden og i skjæret av gaslykten paa den anden side av gaten, saa Fjeld to angstfyldte øine, som flakket frem og tilbake.

— Er det dr. Fjeld, ropte hun, da hun hørte faste trin nærme sig.

— Ja, det er dr. Fjeld, svarte doktoren kort. Hvad ønsker De?

— Jeg er Katharina Sarow — De bodde hos os for mange aar siden, da De var ung student — jeg var ikke mer end 12 aar dengang — men jeg har set Dem senere — ofte — og nu er mor blit saa syk — hun besvimte gang paa gang iaftes — og saa kjendte jeg ikke andre end Dem — vi bor like ved — nede i Parkveien — aa De vil vel hjælpe os, ikke sandt? De vet, mor var saa gla i Dem — — —

Der fløi et halvglemt minde gjennem Jonas Fjelds sind. Han husket en liten pike, som kom til ham med sine smaa sorger og bekymringer — som trygt sat paa hans knæ og hadde saa uendelig mange spørsmaal til ham — en liten indtagende kvindesjæl, som holdt paa at aapne sig — — —

— Nu kommer jeg, frk. Sarow, sa han. Vær ikke ængstelig — vi skal nok kurere Deres mor. Saa, graat nu ikke lille frøken — —

En time efter stod Fjeld igjen i sin entré. Den løvefarvede kat hadde tat plads utenfor stuedøren. Den løftet sit hode og tok til at male av alle livsens kræfter.

Fjeld strøk den kjærtegnende over hodet og „Pajazzo“ saa med mat og anerkjendende tilfredshet paa sin herre.

— Vi er rovdyr, kjære „Pajazzo“, sa han mildt. Vi er farlige for alle livets uselige kræ — især naar jordens lys er slukket. Men vé os, naar en strime av den evige dags godhet og skjønhet finder veien til vort hjerte. Vé os!