De Knyttede Næver/Kapittel 14

Fra Wikikilden
Utgitt av Komanditselskapet Narvesens Kioskkompani, Kirste & Sieberth (s. 94-98).
XIV.
I DEN SVENSKE SKJÆRGAARD


Vinden hadde vent sig.

For en frisk nordostbris slørte „Katarina“ forbi Hvaløerne. Foran saaes Trestens klipper stige op av havsprøiten som sorte ravne, længere mot syd laa Tislergruppen og badet sine arrete, vindslitte holmer i morgendisen, og helt ute tilhavs skimtedes som et sløret fata morgana-syn Torbjørnskjærs fyr.

„Katarina“ hadde sin store ballon oppe. De lange bølger bar den stolte skute fremover i sine arme, og brede skumbølger, som veltet om dens baug, viste, hvilken fart den gjorde.

Fjeld sat tilrors. Det syntes, som om det vidunderlige veir hadde jaget alle bekymringer væk fra hans pande. Sjøens friske poesi hadde fanget ham helt. Det var kjendinger han øinet overalt. Derinde tilvenstre saa han Jytle, den store varde, som stirret mørkt utover mot de svenske grænselinjer og bak de lave holmers rand ante han Dynekilen, hvor Peter Tordenskiold for nogen aarhundreder siden fik sin berømmelses daap. Og der i skjærgaardens inderste rand brøt bølgerne mot Holmengraa, hvor en anden norsk helt i tidernes gry pintes tildøde.

Men foran ham laa Kosterfjorden, bred aapen og gjestevenlig, — med en krans av baaer og skjær, hvorom dønningerne sang sine evige sange. Det er den svenske skjærgaards mægtige portal, og de to taarn paa Koster er en veiviser ind til de trange sjøstier, som krummer og snor sig langs leden fra Strømstad til Gøteborg.

Det var tidlig mandag morgen. De svenske fiskere stod tilhavs. Petroleumsmotorerne stønnet og pustet som fete mænd i steile trapper, og røken av en og anden enslig dampbaat trak sig henover horisontens rand.

Fjeld var eneste mand paa dæk. Han nød sin morgenpipe med velbehag og følte den tryghet og det rolige overblik, som nikotinen lister ind i menneskets nervesystem. Den er skjønnere end alle de andre glemselens gifte, fordi den skjærper vor hjernes klarhet, og fordi den skjænker os den drømmeløse ro.

Men Jonas Fjeld hadde ingen grund til at se lyst paa fremtiden. Han visste jo ikke, at i det øieblik han passerte Kosterstenen, strøk der en stor, rød, overbygget motorbaat forbi Gravningsund med hans værste fiende ombord. Hvorledes kunde han vite, at et telegram til Kornsjø hadde stanset Delma i Fredrikshald, hvor han søndag aften ved 10-tiden møtte svensken fra Bygdønæs, — og at han der for nogen hundrede kroner hadde leiet en motorbaat, som i løpet av nogen nattetimer var sat istand av Delmas tyske ven? Heller ikke kunde han ha nogen ide om, at den samme motorbaat hadde et svensk splitflag ombord og at den stripete svenske fra Bygdønæs hadde avlagt sit latterlige kostyme og nu var iført noget i retning av en svensk politiuniform med mange truende gyldne snorer og stjerner . . .

Fjelds vaktsomme øine fandt den røde motorbaat i samme stund den gled forbi det hvite sjømerke utenfor Strømstad. Han opdaget det blaagule splitflag og vækket for sikkerhets skyld Erko. Finnen skyndte sig op og undersøkte baaten nøie i kikkerten. Fjeld saa, hvor han blev blek.

— Der er ingen tvil mulig, hvisket han skjælvende. Den følger efter os. Ikke et øieblik viker den fra vor kurs. Den har splitflag. Der er en uniformert mand ombord. Politiet er efter os . . .

Fjelds næve knyttet sig om roret, saa knokerne blev hvite. Han maalte avstanden mellem baatene med øinene.

— Hvad fart gjør den? spurte han.

— Nogen hurtigløper er den ikke, svarte Erko efter en lang undersøkelse. Maskinen ser ut til at være kraftig, men skroget er klodset. Den gjør neppe mere end 7–8 mil.

Fjeld pustet lettet.

— Jeg tænker „Katarina“ gjør sine 9 mil med denne vind, sa han. Om en stund faar vi den mere agterlig, saa vi kan sætte spinakeren. Og da tænker jeg, de gode herrer derhenne skal bite sig i fingrene efter os. Vinden holder nok til langt ut paa aftenen, og til den tid er vel benzinen sluppet op.

— Hvad saa, mumlet Erko fortvilet. Vi blir jaget, hvor vi kommer. Der er formodentlig sendt stikbrever og telegrammer til alle kanter. Hele kobbelet er sluppet løs. Og slipper vi fra politiet, løper vi vel i armene paa Delma . . . jeg vet ikke, hvad der er værst . . .

Der blev en lang pause. Det var tydelig, at motorbaaten mistet terræng.

— Hør, Erko, sa Fjeld endelig. Du er den eneste ven, jeg har. Vi har kampert sammen i godt og ondt. La os tale sammen som mænd . . . Det er jo Katarina . . . vet du . . . hun maa spares for skammen og skjændselen. Og jeg er ikke skapt for et fængsel . . . Hvis det skulde hænde, at vinden løiet, og at baaten naar os igjen . . . har jeg kun ett at gjøre . . . at springe tilhavs . . . Nei, nei, si mig ikke imot . . . Det er mig, de søker, og de vil ikke vaage at gjøre min hustru noget . . . Men ett skal du love mig, Erko naar jeg er borte, skal du fortælle Katarina alt om mig — slik som du kjender mig . . . Læg ikke skjul paa noget . . . Du vet, hun vil aldrig forstaa, hvorfor jeg slog ind paa forbrydelsen. Jeg tror ikke, nogen kvinde kan sætte sig ind i det sjælevanvid, som bringer en ung mand i overmot til at vælge stierne langs avgrunden istedetfor samfundets brede vei . . . Men søk allikevel at forklare hende det . . . og si hende fremfor alt, at hun har skjænket mig, den uværdige, en lykke, som livet aldrig har ødslet paa noget menneske . . .

Han stanset. Finnen hadde skjult sit store hode mellem sine hænder og hulket.

— Erko, min ven, hvisket Fjeld bevæget. Graat ikke. Det sømmer sig ikke for mænd, der har levet vort stolte liv mot alt og alle . . . Katarina maa ikke se noget bedrøvet ansigt, naar hun kommer. Hun maa ikke merke, at vi jages . . . Og hvis de hunde der skulde naa os — maa hun intet høre, intet se . . . forstaar du . . . hysch . . .

Katarinas blonde hode kom tilsyne i kahytsdøren. Hun misset med øinene mot det skarpe sollys.

— God morgen, mine herrer, sa hun muntert. Hvorfor vækker dere mig ikke, naar det er saa pent veir? Fy, skam dere. Hvor er vi?

Fjeld rakte Erko roret og gik hen til sin kone, kysset hende paa panden og løftet hende varsomt op paa sine arme.

— Hvor vakker du er idag Katarina, hvisket han ømt. Her er vi midt inde i Sverige. Om nogen minutter glir vi ind mot indløpet til Havsteinsund. Kursen er ret over de to fyr derinde. Det ser noksaa indviklet ut, men det er saa let som fot i hose. Om en stund lar vi Jens sætte spinakeren og da skal vi flyve tvers igjennem sundet.

— Men skal vi ikke faa mat idag?

— Aa, jeg tænker vi greier frokosten uten at ankre. Der er smult vand langt nedover. Og vi skal være ved Marstrand før solnedgang.

Katarina gik ned for at gjøre frokosten istand og Erko fulgte hende. Fjeld kastet et blik bak sig. Motorbaaten laa nu flere kvartmil tilbake, men den lot ikke til at ville opgi forfølgelsen . . .

Hvad var det? . . .

Der stod en tynd røkstripe ut fra motorbaatens kahytsvindu, — da hørtes et kort, skarpt knald og en kugle fløi summende som en sint hveps forbi hans venstre øre.

Saa gled „Katarina“ ind i det trange sund ved Rissen fyr.