Ait Gravarøl
Møkjal. God Dag Granne, Gud signe de. No ha du vore nyle i ait Gravarøl ette Skyldingi dino i Ustedale, aa koss va Skikken der. Fortel me no haile Grai’a, so fær e hoyre, um de inki e Aatskil, anna de e skile som me hava de.
Sjugurd. Daa e kom fram i Garden aat Stugudydne, møtte Kjømaisteren aa ba me inn; som e daa kom innum Hurde, sto Like der paa ain Krakk; over Kista laag ait rosutt Plagg aa langs ette Kistunn ain kvit Huvuklut aa te tverken ain, so de va ain Kross taa dessa Pløggo; der uppaa sto de tvau Ljøs. E gikk burt aat Liki aa les stille Fadervaare, aa tok so me Fingi ne paa Kisteloke aa gjorde ain Kross. So snudde e me te Folki aa helsa, Goddag uti Bere, se’a helsa e’ paa alle i Hønde, aa som e de hadde gjort, ba Kjømaisteren e skulde seta me Krakken.
Møkjal. Men du gløymde sannele ait me Liki.
Sjugurd. Nai, de vait e inki taa.
Møkjal. Men ko Verd’n va de te Skikk der, nær dai inki hadde ai Bok paa Liki?
Sjugurd. Jau de va rettig sannt. Imyljo Ljøso laag ai vi’open Salmebok. Som e hadde siti ait lite Bel, kom de ain Kjellarmann som skjenkte Brennevine aa gav me ain Dram, Rai’ekjeringi kom me ai Rjumebrølefse, aa ette dai tvau kom Kjellarmannen som skjenkte Øle aa gav me ain liten Ølskjenk, aa de va slett inki mair ell ain halv Pæl. Se’a soto me aa svalla, te Kjømaisteren vilde te sesse. Fysst tok han Lensmannen aa sette paa framste Bordkrakksenda aa se’a dai som voro vardand te Liki attigjønom Krakken. Derette tok han den beste Kjeringi aa sette hona ve Roskaape, aa attigjønom Benken fraa henne Ættingadn aat dei som hadde doydt. Daa alle voro sessa, søngo me ain Dram umkring Borde so væl som dai som voro atte framme, aa Ølskaalidn voro send kringum; taa dai søngo me drikke slikt me vilde over alt Huse. Trast ette kom Kjømaisteren fram aat Skaape aa tok te me sino Embætte. Fysst ba han alle vera vælkomne hit aa sa’e uss alle taa, kifør me no era her forsamla; søng so ait Vers. E sat aa tenkte: muntru de inki bi mair Tale; e hadde hoyrt so mange Kjømaistera, men denne hadde e alder set fyrr. Han sto aa tagde, aa de undrast e paa; men daa e saag attende, kom de enno noko Folk inn, som me skulde vera taa Lagfolki. Som dai hadde lese over Like aa helsa paa Sjølvefolki, søngo dai sama Fagningi som me hadde faatt. So ba Kjømaisteren uss tigja aa tok so te me rette Likferdstalunn. E sat paa Bordkrakki aa snudde Ryggen te hono; e sat lengi aa lydde paa detta aa tenkte: han les visst alt detta or ai Bok; men daa e saag te, sto han aa tala detta utanaat; ja de gikk me aa hine so nær, at e trur ’ki de va nokon inne, anna dai greto. Daa han hadde taagjort me di, søng han ait Vers, aa ba uss sita role, me’a me faa ai Gøng drikke fyrr me raise. So gingo baa’e Kjellarmennadn ette korare den fysste me Brennevin aa den are me ai Ølskaal, so de vart ain Umgang aat alle. Daa de va taagjort, tagde me alle stille, me’a Kjømaisteren gjorde Skilmaale[1], søng ain Salm som va fire Vers, aa daa han tok te me de fjorde Verse, skulde dai bera ut Like. Kjømaisteren gikk fysst burt aa let upp Hurde, aa tok de aine Ljøse taa Liki, aa ai Gjente tok de are telike me dai tvau Huvukluto aa Bokenn; so gikk han fyri ut igjønom Dydne, aa tvo Guta boro Like ette hono; se’a gingo me ut alle.
Møkjal. Men ko vart de daa me Syngingenn?
Sjugurd. Kjømaisteren søng like godt, baade me’a dai boro ut Like, aa me’a dai bøndo de paa Sle’en, te Salmen va utsøngin. Derette ba han uss Lykke paa Raisunn. Lensmannen kjoyrde fyri, derette Bror aat Liki, so Likhestadn, se’a dei nemmaste Skyldingadn aa so kaim som fysst va rai’ug. So kjoyrde me fint aa stillt, te me komo aat Kyrkjegarde; daa gikk Kjømaisteren fyri gjøno Porten, aa dai som boro Like nemmast ette hono, aa han tok te aa syngje; so boro dai de umkring Kyrkja. Han søng te dai komo aat Grefte, so sette dai de ne aa toko te aa jarda; daa de va taagjort, søng han ait Vers, aa som de va’ taasøngi, føllo me alle ne paa Knjøne aa leso stillt Fadervaare, sto’o so uppatt aa gjorde me Høndenn ain Kross paa Grefte; me di sama sa’e Kjømaisteren: „Gud gjeve uss alle, ain salig Død aa ain glædelig Uppstandelse.“ So toko me paa Haimvegen; men de høvde so gale, at ain taa Menno hadde drukki før myki, fyrr me foro haimate; han kjøyrde fram um haile Fylgje me Hug aa Skrik, men me leto han raise aa alder ænsa han, aa me kjøyrde attende likeso fint som fram. Daa me komo nord i Bygde, visste me ’ki Orde taa, fyrr de sto ain Mann ne me Vegi me sin Brennevinsbutill; de va ain som va skyld dai, som daa va jarda. Han skjenkte uss alle kor vaar Dram aa fylgde so me uss aat Likferdsgarde, dit me daa komo lite snudne. Daa me komo ne’a Huse, sprang Kjømaisteren framum før aa staa ve Dydn, nær me komo fram, te aa be’a uss inn. Me svamra[2] daa ute i Garde lite, te Hestadn voro noko innhatt, aa noko toko dai burt te se dai nemmaste Grannadn. So gikk Lensmannen fysst inn, aa e som va fremand der ette; daa va de sessa aat Borde noko gamle Menna, som inki hadde vore me ve Kyrkja aa so nokle Kjeringa ova Borde; men Ekkja ette Manne, som hadde doytt, sat sjølv i Hægsæte. Ette kort me komo inn, helsa me i Hønde paa alle dai som soto der fyri. Daa de va taagjort me Helsingenn, komo me te aa seta uss. Kjellarmennadn komo trast me Øl aa Brennevin, men inki mair ell ain Dram daa paa ait Bel. Ølskaalidn vorto jamle umsende; vi’are vart de inki, fyrr me komo te Borde. Me soto daa aa svalla lite, te Kjømaisteren saag, at alt va rai’ugt; daa kom han aa ba uss staa upp taa Bordkrakki, at han kunde faa taka te aa sesse. Fysst tok han Kjeringi aat Lensmanne aa sette fremst ova Borde, so utigjønom Benken alle som søngo Rum; framafør fremste Kjeringenn sette han den eldste Mannen i Lagi ve Roskaape, Ekkja i Hægsæte, Lensmannen fremst paa Bordkrakksenda, der ette Skyldingadn aa se’a are. Fire store Stetteføt sto’o lite ifraa korare burtigjønom Borde, aa paa dai va de lagt fysst ai Ra me sundklyppt Levsekling, der ette ai Ra me sundskorne Kakubrynu aa so ai me Gorobrø, alt paaklint Smør. Solaise va de annekor Ra uppigjøno te de va so høgt, at de va visst halvtanna Kvart ifraa sjølve Fate. Imyljo Føto sto de tome Treskaali. Ette me voro sessa, soto me noko Bel aa svalla me dai som soto nemmast uss, alt te Kjømaisteren kom aat Skaape. Han ba uss vera vælkomne atte, les so før Maten høgt, so me hoyrde de alle, aa so søng han ait Salmevers. Me di sama han hadde søngi Verse, kom Rai’ekjeringi me ai Ringje me me noko slags Sø, som dai kalle Staik (?). E saag sjølv me’a dai laga de te um Morgonen. N’i Ringjunn hadde ho ai liten Ause, aa me henne auste ho burt i dai tome Føte ell Skaalidn, som sto’o paa Borde. Som ho de hadde gjort, tok de kor upp sin Spon, som va lagd aat, aa tok so te aa eta. Me soto daa aa aato taa desse Supemate aa toko i Hønde aa bito attve taa di som va paa Fate. Daa alle hadde sope de dai vilde tac Sø’e, kom Eai’ekjeringi me Sendingenn aat Lensmannskjeringenn, aa sette den paa fremste Bordsendin, aa de va ai fornæm Kalvestaik; me som soto der framve aato taa dai de me vilde; se’a vart ho flutt lite lenger attette, aa solaise gikk ho over haile Borde. So kom den aine Sendingi ette dai are; i sume va de Rjumegraut aa i sume va de Dravle. Daa alle Sendingadn hadde vore framme, føngo me ain Dram, aa ai Ølskaal vart send umkring Borde. Se’a kan e ’ki hugse noko anna; men Kjømaisteren las atte aa søng ait Vers; me stigo upp ifraa Borde aa takka Ekkjunn før Maten aa se’a korare.
Møkjal. Men va de inki mair Folk ell de, som daa va ve Borde?
Sjugurd. Jau, de va atte myki framme, aa dai vorto daa radt sessa, aa sama Maten søngo dai som me.
Møkjal. Men Sendingadn vorto daa uppetne?
Sjugurd. Nai, de va ingin, som vart aldailes uppeten, anna alle føngo kjenne dai. Daa den sidste Bordsetningen hadde taaete, kom Rai’ekjeringi aa tok all Maten aa Føte aa Spøni aa alt som va paa Borde derifraa, anna ell Duken laag atte. So les Kjømaisteren før Maten aa søng tryaa Gøngu ait Vers, aa tre’a Gøngi tok han nepaa Duken; aa alle dai som soto der, rulla han ihop aa la’e han i Fange paa dai som soto i Hægsæte; dai smette han imyljo se innmn Ryggen n’i Hægsætbenken. Derette ba Kjømaisteren alle fara snillt aat, inki drikke se drukne ell slaast, aa takka so henne som let te Maten. Aa so va de daa taagjort me Etingenn.
Umagadn flykte so ut aa raiste paa Laaven aa toko te aa danse. Alle gifte, uta ængon som hadde Hug te aa sjaa paa Dansen, soto atte i Stugunn aa svalla ve korare, aa de vara ait langt Bel. So gikk Kjellarmannen aat Kjellare aa tok upp ai stor Troys, e vait visst ho tok ain Settung, den sette han paa Borde aa sessa so uss Mennadn der umkring. De totte e va myki Moro, før di kor skulde fraiste um han orka lyfte ho upp i Munnen me ai Hønd aa drikke taa henne, før ho va mett me Øl. Alle roynde se de meste dai orka, men, de va ’ki mair ell ain Mann, som va go te drikke taa henne.
Møkjal. Men du, va du inki go te gjera de?
Sjugurd. Nai, e vann inki mair ell lyfte ho upp ifraa Borde lite Grann; elles vilde e ’ki helde royne me. Men de vart ai gjøle Moro; de sto ai Kjering attafør aa saag koss alle fraista; ho gat inki men kom fram aa tok Troyse me ai Hønd aa drakk aa sende Manne sino som sat der. Me sette slike Augu paa hona; ho saag inki so sterk ut. So soto me der me di ait Bel; derme kom hin Kjellarmannen me ain Brennevinsbutill aa sette se te skjenkje uss kor vaar Dram, aa so sette han de te dai gildaste Manne, som sat der, at han skulde skjenkje som han vilde. E tenkje de va umkring Me’naatte, daa sa’e Kjømaisteren, at han vilde be’a Farvæl; daa me sogo, at han takka før se, sto’o me alle upp snøggt, aa den aine ette dai are tok te aa be’a vælleva, te de va raist altsama, so Gardsfolki fønge leggje se. Um Morgonen kom de ain aat dai Garde der e laag, aa e me hino Fremandfolki vorto attebedne so væl som alle som hadde vore der fysste Dagen. Umkring Dugurdsbel komo me der atte aa vorto væl fagna me Øl aa Brennevin. So gikk de daa me godt Tal aa Svall ait Bel, so skulde me te Bords, fysst alle Fremandsoik aa dai gjævaste taa Bygdafolki. Borde va daa sett atte me Mat.
Møkjal. Men koss hadde de se, va de daa sama Maten som fysste Dagen?
Sjugurd. Ja, paa Stetteføto; men de va lagt attpaa mair, so dai voro like store som fyrre Dagen.
Møkjal. Komo dai daa atte me sama Sø’e?
Sjugurd. Nai, daa va de Fiskesø, baade Turrfisk aa Rakafisk va kokt ihop, so de va godt Sø, før de va myki søt Mjølk hatt n’i der.
Møkjal. Men du sa’e me inki taa, koss Sø’e va vore den fysste Dagen.
Sjugurd. Dai hadde karva smaatt Kjøt, Erta aa Gryn aa kokte de ihop, hadde so der n’i søt Mjølk.
Møkjal. Men so va de sama Maten daa, anna ell Fisken?
Sjugurd. Jau de va Kalvestaik lagt paa mange Borddiska ette haile Borde.
Møkjal. Men so va de ingin Sendinga?
Sjugurd. Jau de va sume Kjeringa som inki hadde vore der den fysste Dagen; som no dai komo, hadde dai me se varm Rjumegraut dai som voro or nemmaste Gørdo, aa sume hadde varm Kalvestaik. Taa di føngo alle som voro attekomne.
Møkjal. Ko lengi vorto de daa der den Dagen?
Sjugurd. Te de va myrkt.
Møkjal. Men drukko de daa snillt?
Sjugurd. Aa de va alle Slagi. Sume som voro drykkjekjære vorto so fulle, at de va ljøtt aa sjaa de.
Møkjal. Men voro dai daa go te halde se anna dai toko te slaast, nær dai svamra so lengi i Fyllu?
Sjugurd. Aa jau de va noko Kivlai’u, som de mest e allestane, som endele skulde tala te draga Krokfing, aa daa her de jabnan te Slagsmaal ve de at de vil ingin tapa.
Møkjal. Va de daa nokon som fekk Ska’e?
Sjugurd. Aa inki so myki, men de va visst nok. De va no ain, som fekk noko mange Knivstyngi.
Møkjal. Kor fekk han dai?
Sjugurd. De va i Utlemidn.
Møkjal. Ja de kann e tru, ell aa hadde han væl doytt.
Sjugurd. Ja de saag ille ut me, før di Blo’e gikk so nøggile taa; men te all Lykke va de ain Mann, som kunna demme di, so førde dai han aat ai Sæng, aa der laag han, daa e raiste; se’a ha inki e hoyrt noko um de. Aa ain bito dai so forderva, at de va ljøtt aa sjaa.
Møkjal. Men som denna stygge Læta bar aat, so raiste de alle daa, vait e?
Sjugurd. Ja noko taa dai.
Møkjal. Men nær e hadde set slikt, so hadde e tiki Sprange.
Sjugurd. Ja, men de hadde vore ljøtt, nær e skulde raist aa inki be’a væl leva, men so va de no inki lengi, fyrr me toko te takke før uss ain ette ann’.
Møkjal. So vart de Ende paa Lagi daa, vait e?
Sjugurd. Nai, um Morgonen kom de ain te be’a uss Fremandfolke att aat Likferdsgarde, taa di mange taa uss logo der i nemmaste Gørdo.
Møkjal. Va de daa berrest de der den Dagen?
Sjugurd. Jau, de va no nokle taa Granno der umkring me uss.
Møkjal. Ko lengi voro de der daa den Dagen?
Sjugurd. Te imot Kvelde, aa daa bo’o me Farvæl før Ølvøru, aa daa fylgde nokle taa Granno uss haimte ait Stykki, aa dai hadde me se Brennevin so me føngo ain Dram, fyrr me skildest aat. Vi’are kann e ’ki minnast, anna e ha fortalt de, som du ba me, haile Grai’a.
Møkjal. Ja du ska hava Takk, de va morott aa hoyre Skikken der; de e ofto Aatskil um de e sama Annexe, men der va de som me bruke de me Mate, men me Drykk e de imist; stundo bi de for myki allestane. No tukka[3] de te dai Ti’enn me ljøte leggje uss, aa du fær hava Takk før Samvære i Kveld. God Natt.
|
Denne teksten er offentlig eiendom fordi forfatteren døde for over 70 år siden. |