Syk kjærlihet/XXIIIa

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Dagen efter (Manda 2de Juli 88).
BREV TIL VERA

«Det er rædselsfuldt aa vaagne uten Dem, rædselsfuldt ossaa aa sitte her hele dagen og vite at Di ikke kommer; fingrene kan ikke staa stille, de trommer i luften og paa stokken og paa bore, og farer op i skjæg og haar, og man spør mei om jei er syk og jei sier nej og de tror det ikke, og vi sitter her under det røstripete telte til Gravesen, i skyggen, og sol ute i gaten, og folk gaar forbi, og vogner, her er blet folksomt naa, og de snakker om gud vet hva, om Wessel som rider forbi og hans galante historier, og «Kjødet» og «Aanden» hun ville klæ sei nøken og gaa i skoven sa hun til Munch — og det er bare Dem som er der overalt, nøken og paaklædd og hall-paaklædd, og Di ser paa mei me skjæbne-ansikte og jei vet at jei er fortapt og forstaar ikke hvorfor alt dette som sker paa gaten gaar for sei naar Di ikke er her, det er jo saa sludder ikke sant altsammen, og Gaarder fortæller mei hvor nødvendi det er at vi naa tar fat, og jei sier ja og tænker paa det jei tænkte paa den aftnen før den natten da jei ble styrtet fra himlen ned i helvete, og synes det er rart, og vet at det lykkes ikke me det forsøke, men vil allikevel ha de dagene Di har loft mei, for jei vil ialfall at Di skal forstaa det altsammen før Di skyter mei ihjel. Hvorfor har jei ikke kunnet snakke akkurat helt like ut me Dem, det vil jei naa naar jei faar se Dem — kom inn til byn er Di snil, imaaren hvis Di kan, herre gud jei tror jei dør før jei kommer saalangt, nej det er noe sludder, jei dør ikke, jei er for infamt stærk, jei maa slaa mei ihjel, men kjære faa snakke me Dem en gang til — naa er jei full, ikke sant det forstaar Di af dette forvirrete breve, men disse siste dagene har jei lov til det for jei maa jo glemme, og lissaa vist som man ikke kan glemme et helt liv igjennem, lissaa vist kan man dulme tingene ned, noe ialfall, ikke meget forresten, ve aa drikke de siste dagene man skal leve. Jei var bevistløs i hele nat men har allikevel snakket baade til værtinnen og til Gaarder og sagt noe gud vét hva, de sier at de ikke har forstaat det, men fan vét hva jei har vævet om.

Adjø Vera! gid jei fik se Dem imaaren, men det gjør jei naturlivis ikke, det sker aldri som jei har lyst til, men alting er rædsel.»