Smørbukk

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Gyldendal (s. 91-96).
Illustration-page44-Sagobok för barn djvu.jpg

Det var en gang en kjerring som satt og bakte. Hun hadde en liten gutt, han var så tykk og fet og vilde så gjerne ha god mat, og derfor kalte hun ham Smørbukk; og så hadde hun en hund de kalte Gulltann. Rett som det var, satte hunden i å gjø.

«Spring ut, du Smørbukken min,» sa kjerringa, «og se efter hvem det er Gulltann gjør på.»

Så sprang gutten ut, og kom inn igjen og sa: «Å Gud bære mig, det kommer en stor, lang haugkjerring, med hodet under armen og en sekk på ryggen.»

«Spring under bakstefjøla og gjem dig,» sa mor hans.

Så kom det store trollet inn.

«God dag!» sa hun.

«Gud signe!» sa mor til Smørbukk.

«Er ikke han Smørbukk hjemme idag?» spurte trollet.

«Nei, han er i skogen med far sin og veider ryper,» svarte moren.

«Det var troll det da!» sa haugkjerringa; «jeg har slik en fin liten sølvkniv som jeg vilde gitt ’n.»

«Pip, pip, her er jeg!» sa Smørbukk under bakstefjøla, og kom frem.

«Jeg er så gammal og stiv i ryggen,» sa trollet. «Du får smette ned i sekken og ta ’n op sjøl.»

Da Smørbukk vel var kommet nedi, slengte trollet sekken på ryggen og la på dør. Men da de hadde kommet et stykke på veien, blev trollet trett og spurte: «Hvor langt er det bort å sove?»

«En halv fjerding,» svarte Smørbukk.

Så satte trollet sekken fra sig ved veien og reiste bortigjennem småskogen for sig sjøl og la sig til å sove. Imens passet Smørbukk sig, tok kniven sin, sprettet hull på sekken og smatt ut, la så en stor tyrirot i steden, og strøk hjem til mor sin. Da trollet kom hjem og fikk se hvad hun hadde i sekken, blev hun fælt sint.

Dagen efter satt kjerringa og bakte igjen. Rett som det var, tok hunden på å gjø. «Spring ut, du Smørbukken min,» sa hun, «og se efter hvad det er Gulltann gjør på.»

«Å nei, å nei, det stygge beistet da!» sa Smørbukk; «nå kommer hun igjen, med hodet under armen og en stor sekk på ryggen.»
«Er han Smørbukk hjemme idag?» sa trollet.

«Spring under bakstefjøla og gjem dig,» sa mor hans.

«God dag!» sa trollet; «er han Smørbukk hjemme idag?»

«Neimen er han ikke,» sa moren, «han er på skogen med far sin og veider ryper.»

«Det var troll det!» sa haugkjerringa, «for jeg har en vakker liten sølvgaffel jeg vilde gitt ’n.»

«Pip, pip, her er jeg!» sa Smørbukk og kom frem.

«Jeg er så stiv i ryggen,» sa trollet, «du får smette ned i sekken og ta ’n sjøl.» Da Smørbukk vel var kommet i sekken, slengte trollet den på ryggen og la av gårde.

Da de hadde kommet et godt stykke på veien, blev hun trett og spurte: «Hvor langt er det bort å sove?»

«En halv mil,» svarte Smørbukk.

Så satte trollet ned sekken ved veien og gikk op igjennem skogen og la sig til å sove. Mens trollet gjorde det, fikk Smørbukk hull på sekken, og da han var kommet ut, la han en stor stein i sekken. Da haugkjerringa kom hjem, gjorde hun op varme på peisen, satte over en diger kjel og skulde til å koke Smørbukk. Men da hun tok sekken og trodde hun skulde slippe Smørbukk oppi, falt steinen ut og slo hull i bunnen på kjelen, så vannet rant ut og slukket varmen. Da blev trollet sint og sa: «Om han nå gjør sig aldri så tung, skal jeg lure ’n likevel, jeg.»

Tredje gangen gikk det akkurat like ens; Gulltann satte i å gjø, og så sa moren til Smørbukk: «Spring ut, du Smørbukken min, og se efter hvem det er Gulltann gjør på.»

Så sprang Smørbukk ut, og kom inn igjen og sa: «Å, jeie mig! Det er trollet som kommer igjen, med hodet under armen og en sekk på ryggen.»

«Spring under bakstefjøla og gjem dig,» sa mor hans.

«God dag!» sa trollet og steg inn gjennem døren; «er han Smørbukk hjemme idag?»

«Neimen er han ikke,» sa moren, «han er ute i skogen med far sin og veider ryper.»

«Det var troll det da!» sa haugkjerringa, «for jeg har slik en vakker liten sølvskje jeg vilde gitt ’n.»

«Pip, pip, her er jeg!» sa Smørbukk, og kom frem under bakstefjøla.

«Jeg er så stiv i ryggen,» sa haugkjerringa, «du får smette ned i sekken og ta den sjøl.»

Da Smørbukk vel var kommet nedi, slengte trollet sekken på ryggen og la av gårde. Denne gangen reiste hun ikke bort for sig sjøl og la sig til å sove, men hun strøk like hjem med Smørbukk i sekken, og da de kom frem, var det en søndag.

Så sa trollet til datter sin: «Nå får du ta han Smørbukk og slakte ’n og koke sodd på ’n til jeg kommer att; for nå reiser jeg til kjerka og ber til gjestebuds.»

Da sjølfolkene hadde reist, skulde datteren ta Smørbukk og slakte ham; men så visste hun ikke riktig hvordan hun skulde gjøre det.

«Bi, så skal jeg vise dig hvordan du skal bære dig at, jeg,» sa Smørbukk; «legg hodet ditt på krakken, skal du se.»

Hun gjorde så, hun stakkar, og Smørbukk tok øksa og hakket hodet av henne som det hadde vært en kylling. Så la han hodet i sengen og skrotten i gryta, og kokte sodd på trolldatteren, og da han hadde gjort det, krabbet han op over døren og drog med sig tyrirota og steinen, og la den ene over døren og den andre op på peispipa til trollet.

Da folkene kom hjem fra kirken og så hodet i sengen, tenkte de at datteren lå og sov; men så skulde de bort og smake på soddet.

«Smaker godt, Smørbukksodd!» sa kjerringa.

«Smaker godt, dattersodd!» sa Smørbukk. Men det lydde de ikke efter.

Så tok haugtrollet skjeen og skulde til å smake.

«Smaker godt, Smørbukksodd!» sa han.

«Smaker godt, dattersodd!» sa Smørbukk på peispipa.

Så tok de til å undres på hvem det var som snakket, og vilde ut og se efter. Men da de kom i døren, kastet Smørbukk tyrirota og steinen i hodet på dem og slo dem ihjel. Så tok han alt det gull og sølv som i huset var, og da blev han vel rik, kan hende; og så reiste han hjem til mor sin.


PD-icon.svg Denne teksten er offentlig eiendom fordi forfatteren døde for over 70 år siden.