Kverna som står og maler på havsens bunn

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk

Illustration-page35-Sagobok för barn.jpg Engang i gamle, gamle dager var det to brødre, den ene var rik og den andre fattig. Da julekvelden kom, hadde den fattige ikke matsmulen i huset, hverken av sul eller brød, og så gikk han til bror sin og bad om litt til jul i Guds navn. Det var vel ikke første gangen broren hadde måttet gi ham; men nøie var han støtt, og ikke blev han videre glad i ham nå heller.

«Vil du gjøre det jeg ber dig, skal du få en hel fleskeskinke,» sa han. Det lovte stakkaren på flekken og takket til.

«Der har du den. Reis så beint til helvete!» sa den rike, og kastet fleskeskinka bort til ham.

«Ja, det jeg har lovt, får jeg holde,» sa den andre, han tok skinka og la avsted.

Han gikk og han gikk, hele dagen, og i mørkningen kom han ensteds der det lyste så gildt. Her skal du se det er, tenkte mannen med skinka. Ute i vedskjulet stod en gammel mann med langt hvitt skjegg og hogg juleved. — «God kveld!» sa han med fleskeskinka.

«God kveld igjen! Hvor skal du hen så seint?» sa kallen.

«Jeg skal nok til helvete, dersom jeg er på rett vei,» svarte fattigmannen.

«Jo, du har gått riktig nok, det er her,» sa den andre. «Når du nå kommer inn, vil de alle kjøpe fleskeskinka di, for flesk er sjelden kost i helvete; men du skal ikke selge den med mindre du får den håndkverna som står bak døren, for den. Når du så kommer ut igjen, skal jeg lære dig å stille kverna, den er nyttig til noe av hvert, den.»

Ja, han med skinka takket for god rettledning, og banket på hos fanden.

Da han kom inn, gikk det som den gamle mannen hadde sagt; alle djevlene, både store og små, kringsatte ham som maur en makk og den ene bød over den andre på fleskeskinka. «Riktignok skulde kjerringa og jeg hatt den til julekveldsmat, men siden dere er så opsatt på den, får jeg vel saktens overlate den,» sa mannen. «Men skal jeg selge den, vil jeg ha den håndkverna som står bak døren der borte.» Den vilde fanden nødig være av med, og tinget og prutet; men mannen blev ved sitt, og så måtte fanden ut med den.

Da mannen kom ut på gården, spurte han den gamle vedhoggeren hvordan han skulde stille kverna, og da han hadde lært det, sa han takk for sig og la hjemefter det forteste han kunde; men likevel rakk han ikke hjem før klokken slo tolv julenatten.

«Men hvor i all verden blir det av dig da?» sa kjerringa. «Her har jeg sittet time ut og time inn og hipet og ventet, og har ikke så mye som to pinner å legge i kors under julegrautgryta.»

«Å, jeg kunde ikke før komme, jeg hadde noe av hvert å gå etter, og lang vei hadde jeg også. Men nå skal du se!» sa mannen, han satte kverna på bordet, og bad den først male lys, så duk og så mat og øl og alt som godt var til julekveldskost, og efter som han sa føre, så mol kverna.

Kjerringa forkorset sig den ene gangen efter den andre, og vilde vite hvor mannen hadde fått kverna fra, men det vilde han ikke ut med; «det får være det samme hvor jeg har fått den; du ser kverna er god, og kvernvannet fryser ikke,» sa mannen. Så malte han mat og drikke og alle gode ting til hele jula, og tredjedagen bad han til sig vennene sine, da vilde han ha gjestebud.

Da den rike broren så alt det som var i gjestebudsgården, blev han både harm og vill, for han kunde ikke unne bror sin noe. «Om julekvelden var han så nødig at han kom til mig og bad om litt i Guds navn, og nå gjør han et lag som han skulde være både greve og konge,» sa han.

«Men hvor i heite helvete har du fått all rikdommen din fra, du?» sa han til broren.

«Bak døra,» sa han som eide kverna, han brydde sig ikke om å gjøre ham noen regnskap for det, han.

Men ut på kvelden, da han hadde fått litt i hodet, kunde han ikke bare sig, da kom han frem med kverna. «Der ser du den som har skaffet mig all rikdommen!» sa han, og så lot han kverna male både det ene og det andre.

Da broren så det, vilde han på død og liv ha kverna, og langt om lenge skulde han da få den også, men tre hundre daler måtte han gi for den, og så skulde den andre få ha den til slåttonna; «for har jeg hatt den så lenge, kan jeg ha malt op mat for mange år,» tenkte han. I den tiden kan en nok vite kverna ikke blev rusten, og da slåttonna kom, fikk broren den; men den andre hadde vel voktet sig for å lære ham å stille den.

Det var om kvelden at den rike fikk kverna hjem til sig, og om morgenen bad han kjerringa gå ut og breie efter slåttekarene; han skulde lage til dugurden sjøl idag, sa han.

Da det led mot dugurdstid, satte han kverna på kjøkkenbordet. «Mal sild og velling, og det både fort og vel!» sa mannen. Og kverna til å male sild og velling, først alle fat og trau fulle, og siden ut over hele kjøkkengulvet. Mannen fiklet og stelte og skulde få kverna til å stanse, men hvordan han snudde og fingret på den, så holdt kverna på, og om litt nådde vellingen så høit at mannen var nære på å drukne. Så rev han op stuedøren, men det varte ikke længe før kverna hadde malt full stua også, og det var med nød og neppe at mannen fikk fatt i dørklinken nede i vellingflommen. Da han fikk op døren, blev han ikke lenge i stua, skal jeg tro; han satte ut, og sild og velling efter ham så det fosset ut over både gård og jorder.

Nå syntes kjerringa, som drev på og breide høi, at det drøide vel lenge før dugurden var ferdig. «Om ikke mannen roper hjem, får vi gå likevel; han kan vel ikke stort med å koke vellingen, jeg får vel hjelpe ’n,» sa konen til slåttefolkene.

Ja, så ruslet de hjemefter. Men da de kom opover bakkene et stykke, møtte de sild og velling og brød, fór og slang om hverandre, og mannen selv føre flommen.

«Gi det var hundre vommer på hver av Dere! Men pass Dere at De ikke drukner i dugurdsvellingen,» skrek han, han satte forbi dem som den slemme var i hælene på ham, og nedefter dit broren bodde. Han bad ham for Guds skyld ta igjen kverna, og det på øieblikket; «maler den en time til, så forgår hele bygda av sild og velling,» sa han. Men broren vilde slett ikke ta den før den andre betalte ham tre hundre daler til, og det måtte han da.

Nå hadde den fattige både penger og kvern, og så varte det ikke lenge før han fikk sig op en gård, mye gildere enn den broren bodde i; med kverna malte han op så mye gull at han klædde den med bare gullplater, og den gården lå tett ved havkanten, så det lyste og skinte av den langt ut over fjorden. Alle de som seilte framom der, skulde nå innpå og hilse på den rike mannen i gullgården, og alle så vilde de se den artige kverna, for den gikk
Han satte ut, og sild og velling efter ham så det fosset ut over gård og jorder.
det ord av både vidt og bredt, og det var ingen uten han hadde hørt tale om den.

Langt om lenge kom det også en skipper som vilde se kverna; han spurte om den kunde male salt. Jo, den kunde male salt da! sa han som eide den. Og da skipperen hørte det, vilde han med nød og makt ha kverna, koste hvad det vilde; for hadde han den, tenkte han, så slapp han å seile langt bort over sjø og bårer efter saltladningen. I førstningen vilde mannen ikke være av med den, men skipperen både tagg og bad, og til sist solgte han den da og fikk mange, mange tusen daler for den.

Da skipperen hadde fått kverna på ryggen, stanset han ikke lenge der, for han var redd det skulde dra etter med mannen; å spørre hvordan han skulde stille den, hadde han nå slett ikke tid til, han satte ned til skuta det forteste han kunde, og da han kom et stykke ut på sjøen, fikk han kverna op. «Mal salt, og det både fort og vel!» sa skipperen. Ja, kverna til å male salt, og det så det sprutet. Da skipperen hadde fått skibet fullt, vilde han stemme kverna, men hvordan han enn bar sig at, og hvorledes han stelte på den, så mol kverna like ratt, og salthaugen vokste høiere og høiere, og til sist så gikk skuta til bunns.

Der står kverna på havsens bunn og maler den dag idag, og derfor er det sjøen er salt.


PD-icon.svg Denne teksten er offentlig eiendom fordi forfatteren døde for over 70 år siden.