Side:Tolstoi-boki.djvu/159

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er korrekturlest


Det er liv i det enno... Nei, eg kan ikkje... Det er liv i det...

Anisja. Er der liv i det, kvart vil du so av? (vil halda han attende).

Nikita (kastar seg over henne). Vekk! Eg slær deg ihel! (triv henne i armen, men ho riv seg laus, og daa han renner etter henne med spaden, spring Matrøna i millom og held han; ho prøver aa taka spaden fraa han). Vekk! Elder eg slær ihel deg med! Vekk, seier eg! (Matrøna rymer inn i huset der Anisja hev søkt tilflukt. Han stansar og trugar dei med spaden). Eg slær deg ihel! Eg slær dykk ihel kvar ein!

Matrøna. Det er rædselen som gjer han vill. Det gjeng nok over.

Nikita. Kva er det de hev gjort! Nei kva er det daa de hev gjort med meg! Og kor det kvein daa eg krasa det under meg... Nei kva er det daa de hev gjort med meg?!... Og det er stødt vekk i live, ja, ja, i live! (lyer). No kvein det att ... ja, ja! (fer burt til kjellaren).

Matrøna (til Anisja). Han fòr der burt. No vil han nok grava det ned. — Vesle Nikita! Du skulde taka lykti med deg.

Nikita (lyer andsloppen). Nei, det er ingen ting aa høyra. Eg berre tyktest so. (Gjeng eit par stig fraa, stansar og lyer). Kor dei knaska under meg dei bitte smaa knokarne! ... Aa! ... (lyer). Men kva er det? No kvin det daa igjen!... Gud trøyste meg! det kvin ... Nei, kva er det! mor! mor! (raver burt til henne).