Side:Tolstoi-boki.djvu/146

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest


Malanja. Kva slag? Det er daa skamlaust! men trulovarane kjem daa vel etter det.

Aksinja. Kor skal dei det? Dei er daa fulle alle saman. Det er no elles helst arven dei renner etter. Tausi hev henderne fulle. Tenk berre! tvo pelsar, seks stakkar med lystykk, eit fransk plagg, heile rullar med lereft og tvo hundrad i reide pengar.

Malanja. No ja, dei pengarne skal ikkje gjera mange glade. Det er daa synd og skam..

Aksinja. Tyss! der kjem nok far til brudgumen (dei dreg seg undan).

Fjodor (kjem ut i gangen paa stova. Han hikkar og er tung i mælet). Uff, kor eg sveittar! Slik ein hite der inne! Ein maa ut og svala seg. (Stend og pustar, med’ han turkar seg med lummeduken). Eg veit ikkje kor det er laga, men eg er ikkje vidare glad over denne tilburden. Men lat oss no høyra kva mor seier...

Matrøna (fraa stova). Eg gjeng der inne og leitar etter trulovaren, og so er han her, kjære venen! No, Gudskje lov! alt er no i godt gjenge. Friarleik er ingen baaneleik. Men so hev me no trakka baaneskorne vaare, veit eg, og tek tingen med aalvor. De kom her i ein god meining, og med Guds hjelp skal de nok helder ikkje faa grunn til aa trega det. Og brudi — er det kanskje ikkje ei sjeldsynt gjente? Eg lovar paa der bid ikkje maken i heile bygdi.