Side:Syk kjærlihet.djvu/96

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er korrekturlest


Di gifter Dem me Waldemar. Og den bogen gjør en epoche i norsk literatur som ingen bog noensinne har gjort i noen literatur. Og saa skriver Di siden videre det andet Di lever, og andre begynner ossaa aa skrive, og Di ser en hel ny literatur voxe sei op omkring Dem, og føler at Di har ikke levet forgjæves, og at har Di enn ikke altid vært lykkeli just, saa har Di allikevel hele tiden levet — og det vil Di enne me aa bli noksaa fornøjet me. Og imens ligger jei, som alt længe var dø ennu mens jei levet, stille og roli dernede i graven og tænker og føler ingenting, men har fre. — —

Adjø da Vera! adjø saalænge kjære kjære kjære Dem! — hvor jei er syk af Dem, jei holler ikke ut aa være her i Paris hvor Di ikke er, og jei kan ikke komme herfra ennu. Jei hader alle mennesker her naa og kan ikke snakke me noen, for jei forstaar ikke hva de taler om, jei bare tænker paa Dem. Og ingen ting kan jei ta mei til. Siden Di rejste har jei ikke aarket andet enn aa gjøre færdi den Bjørnsons-artiklen, fordi at den hadde jo Di arbejdet me paa. Men slutningen ble vist ossaa saa som saa. — Bare Lili kan jei, bare henne forstaar jei, hun snakker saa gjerne om Dem, og ve henne er der lissom ennu en duft igjen a Dem. Men henne kan jei jo ikke faa være sammen me uten naar han er der, og han snakker hele tiden om andre ting, og imens sitter jei og ser paa henne