nede til hun krympet sei i vellyst og la sine hænder bløtt paa mit hode og trykket mei inn imot sei. Og saa, litt efter, klemte hun pludseli laarene fast sammen omkring mei som i krampe — og skjøv mei saa lempeli fra sei. — «Er jei blet Dem motbydeli naa?» spurte jei da jei igjen laa ve siden a henne, og hun ikke saa paa mei og ikke rørte sei. — «Nej!» sa hun, og slo armene omkring mei og gjemte ansigte sit ve mit bryst — «men sluk lampen, ossaa vent litt, bare et lite gran.» Og jei strak haannen ut og slukket lampen og hun laa der en stunn og trykket sei op til mei. «Kom!» sa hun saa, og jei kom. Men en to tre var det hele forbi, for jei er jo saa ødelagt. Og saa altfor fort var det gaat, at hun bare var rukket til rigti aa faa lyst igjen — og saa kysset jei henne igjen dernede, intil hun igjen vré sei i vellyst, og igjen skjøv mei fra sei. — Og jei laa hos henne igjen og kysset henne igjen, og laa hos henne igjen og kysset henne igjen, videre væk — intil vi i graalysningen søvnet trætte inn begge to, tæt slynget i hverandre. Men da jei om maarenen vaagnet ve højlys dag og fik se henne i hele hennes styghet, hoppet jei i samme sekunn ut a sengen. Hun vaagnet ve det. — «Gud, klokken er blet saa altfor mange!» sa jei — «vi maa skynne os, jei skulle alt vært paa kontore for længe siden.» Og hun skynte sei stakkar, men var ikke ganske sikker længer — og da hun sto færdi til aa gaa, sa hun: «Di lofte aa gi mei det Di hadde.» — «Men jei viste
