aldri!... og jei kjenner ikke igjen alle disse bakkerne heller - de var her ikke sist... vi maa jo ha kjørt gal vej... satan! —
Pludseli aapner skoven sei tilvenstre, aker og eng ligger grøn bortover, vejen blir flater, og dér — det gulgraa huse me sin lange skygge henover marken i aftensolen — ahhh!
Mit hjerte er stanset, jei sitter der i karjolen og skjælver: — dér inne var det vi sat den første dagen, netop paa denne tiden, hun og jei, og fik os noe melk og smørrebrø — gud! gud!
... hun og jei; hun og jei; gjentar jei idiotisk for mei sell mens jei stirrer og stirrer paa det gulgraa huse — og saa pludseli staar det klart for mei at aldri aldri mere skal jei sitte saan sammen me henne! Og hjerte snører sei volsomt sammen, jei fylles af en rædsels angest som staar jei foran ingangen til evie helvedeskvaler... og angesten tar al magten fra mei... jei vil skrike men kan ikke puste... hjerte staar døds stille og bare klemmer sei sammen sammen sammen — aah om jei kunne skrike! jei dør a rædsel og angest...
og pludseli faller jei aldeles sammen og synker halt bevistløs tilbake i karjolen me lukkete øjne — —
Me ét skvætter jei op og er likeve aa styrte paa hode ut a karjolen — hesten har braastanset foran en grinn. Og paa den anden side a grinnen, et stykke foran os, me ryggene mot os gaar — hun og han!... altsaa paa vejen til stationen alt.
