Side:Syk kjærlihet.djvu/246

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er korrekturlest


er ikke gla i mei mer... alt er forbi — og allikevel kan det ikke faa noen enne...

Saa til syvende og sist kommer opvarteren og meller at klokken er toll og at vi maa gaa — og der brytes op.

Først ute paa gaten kommer jei til mei sell igjen ve at Vera pludseli griper mei i armen og hvisker, ømt bekymret:

Du?... hva er der ivejen me dei iaften?

Graaten vil op i mei, men jei kjæmper den tilbake, og mens jei klemmer hennes haann nervøst i min og ser henne fortvilet inn i ansikte, faar jei endeli stammet det frem, halt i graat:

— Det er bare det at det er saa forfærdeli aa være til uten at Di er gla i mei...

— Men jei er gla i dei!... du? — jei er gla i dei! sier hun ømt og klapper mei paa kinne.

Men jei tror det ikke - aanej, det er nok bare noe hun sier a medlidenhet, for aa trøste mei! — og jei gaar noen skritt ve siden a henne uten aa svare. Men pludseli stanser jei, og sier angest og nervøst:

— Vera! vil Di bli me mei hjem inat paa Gaarders værelse?

Hun betænker sei litt mens vi stirrer hverandre dypt inn i ansikte, og jei venter skjælvende aa faa høre henne si at nej, det gaar ikke an iaften — og begriper ikke hva der saa skal bli a mei naar hun er borte. Men isteden sier hun pludseli resolut: