Side:Syk kjærlihet.djvu/227

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er korrekturlest


— Jei vil svært gjerne faa slippe aa ro mer, sier saa Gaarder til mei — jei har faat en byll under armen som gjør noksaa ont.

Jei kan ikke svare, bare nikker til ham, og ror afsted utover bugten me sammensnøret hjerte —: hun er ikke gla i mei mere!... jei maatte kunnet se det paa hennes ansikt da hun kom...

Og baaten svinger om odden og sydover bærer det igjen, utover mot Emmestad, hen over det stille blanke vann... Glae og muntre sitter de og snakker og ler der agter de to, mens jei bare stirrer sykt bort paa hennes ansikt og ror og ror me fortvilelse i hjerte — hun er ikke gla i mei mer, alt er forbi, hva skal der bli a mei...

— — Saa sitter vi ute i Jensines have under de hvitblomstrete moreltræerne, og drikker absinth. Luften er blet mere og mere mørk, det skumrer stærkt derinne under træerne hvor vi sitter, og en underli dump stilhet hersker runt omkring, som foran et uvejr. Men mitt i den dumpe lydløse stilhet klinger hennes lyse rene stemme og hennes friske klare latter saa sorgløst munter og frejdi ut i luften, som om alting i verden var bare lykke og glæde — og Gaarder snakker og lér me, full af sorgløs ongdom og livslyst han ossaa. Bare jei sitter der me sykt sammenklemt hjerte og aarker ikke lé me, og sier ikke noe større. Forfærdeli snil og venli har hun vært mot mei like siden hun kom; strax vi kom herut sat hun sei her ve siden a mei og har sittet der hele tiden siden; og ret som det