Side:Syk kjærlihet.djvu/211

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest


— Ja! Men det kan vi altsaa ikke ta noe hensyn til! — og hun ler me sin høje lyse latter og viser de friske rovdyrtænner.

Og jei ler ossaa — ler mitt i min angest for det som skal komme, ler ve at hun er saa dejli, ler ved at jei skal faa være hos henne og at hun er gla i mei; ler og kaster mei inntil henne og bedækker hennes bløte varme hals me smaa forte vellystie kys — og føler det som at jei drikker af henne! drikker i mei et bæger fyldt me henne, fyldt me hennes legemes saft som hun sell har skjænket i for mei og rækker mei for at jei skal ha det gott, jei som skal dø...

Saa tar hun mei kjærli ve haannen — «Vi maa skynne os hvis du skal række frem,» sier hun — og vi skynner os afsted.

Hvor vejen fra Hvidtsteen støter sammen me den fra Drøbak stanser hun og slipper min haann —:

— Du! sier hun kjærli — naa vil jei ikke følle dei længer, ellers blir det en altfor lang og kjedeli vej for mei aa gaa tilbake alene; desuten maa du gaa meget fortere skal du komme tisnok; du har bare 20 minuter igjen — jei tror ikke du rækker toge...

Jei ser paa hennes ansikt at hun gjerne vil jei skal række det, og griper fort hennes haann —

— Jo! jei rækker det; adjø! saasnart jei kan kommer jei altsaa herut — adjø, kjære kjære Dem!

— og jei trykker mei angest inn til henne.