Side:Syk kjærlihet.djvu/212

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er korrekturlest


— Og husk saa paa, sier hun - at naar Di naa kommer herut me baaten, saa gaar Di ikke i lann i Hvitstén, men rejser me til Filtvedt og ror derfra over til Emmestad, saa ikke folk i Hvitstén skjønner noe — kan Di naa gjøre akkurat saan som jei sier?

— Jei skal aldri mere gjøre noe som Di ikke vil, sier jei sagte og ser sykt op paa henne — adjø!

og jei skynner mei fort afsted. — Et par gange venner jei mei og ser efter henne, det kan jei ikke la være. Men saa gjør vejen en sving, saa jei ikke kan se henne mer. Og i det samme er det som jei hører toge rulle langt borte — det høres som en fjern trudsel — og jei slaar uvilkaarli over i springmarsch. Og litt efter litt faar en syk forestilling magten i min hjerne —: det er som om toge og jei løper omkap, og toge vil paa dø og liv forsøke aa række frem før mei! — og angest øker jei farten til jei føler at det yderste er naadd — fortere kan jei ikke om det gjæller live!...

— Ah! der er kirken! — det kjennes som en lettelse. Men idetsamme syns jei jei hører toge rulle frem nede i dalen, og venter angest aa faa høre det pipe. Men det piper ikke — og ned styrter jei gjennem det lille skovholte, forbi kirken hvor utsikten blir fri — gusjelov! ingen røk i dalen! — og afsted bærer det utfor de lange bratte bakkerne me rasende fart, og jei føler bare én ting — trær jei fejl og stuper, slaar jei mei ihjel!...