Side:Syk kjærlihet.djvu/15

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er korrekturlest


jei at jei sat der alene i kupeen og græd. Og jei tænkte paa de dejlie dagene dernede paa Filtvedt — hvor jei ikke hadde kunnet gjøre noe forresten, fordi jei bare gik og tænkte paa Dem — og jei saa Dem igjen som Di gik og sto og sat og laa og løp omkring dernede. Kjære Vera! hvor De trær let og bløtt paa joren, Di svæver ikke over den, Di hører joren til som ingen anden; men Di trær saa let og bløtt paa den — som en ung tigerinne. Og saa rar som Di er — Di er ung pike og Di er moden kvinne, Di er dame og Di er tøs, og Di har hundrede ansigter. Noen vidunderli vakre — jei husker en aften Di sat dernede paa Filtvedt i rødli lampeskin, og talte ikke, bare saa paa ham, og han talte heller ikke, bare saa paa Dem, han myste litt me øjnene - hadde det billede vært malt skulle det hett «Kjærlihet», og det ville vært det vakreste billede i verden. Og da jei sat der og saa paa det, var det som mit hjerte maatte briste. — Og noen ansigter er chic, og noen er pludseli stygge, men allesammen er de dejlie. Og noen er friske som en Maidag, og noen fyldi falmete som en dejli broncet September. Og me disse hundrede ansigter gaar Di omkring, ong pike og moden kvinne, dame og tøs, og trær saa let paa joren — en russisk fyrstinde, une vraie princesse de Bohême...

Og jei sat der alene i kupeen me hænderne og hode støttet paa stokken og saa paa Dem og saa paa Dem og ble ikke træt a det — og saa kunne