Di virkeli var litt gla i mei. Og Dørnberger mærket det vist, for han spurte: «fra hvem var det»? — «Fra Bjørck» svarte jei og læste videre —: Om jei var gla i Dem? om jei savnet Dem? — De skulle set mei den dagen jei rejste —: jei sat der alene i kupeen under den mat lysende lampen, me hænderne og hode støttet paa stokken, og bare tænkte paa Dem hele tiden, og angret det saa bitterli at jei var rejst, at jei ikke allikevel hadde ombestemt mei da jei i siste øjeblik fik vite at jei var buden til Dem dagen efter. Aah, saa gjerne jei ville faat set Dem inn i øjnene og trykket Dem i haannen ennu engang! Aah, at Di ikke var her! — og jei hadde ikke engang faat breve Deres me inbydelsen! jei hadde ikke noe fra Dem aa ta paa og se paa — de to andre brevene Deres, det fra Paris og det fra Filtvedt hadde jei jo ikke engang turdet gaa me paa mei, jei hadde lagt dem varsomt ned i kufferten — og var nu rejst fra dem ossaa. Saa husket jei paa det lille gull-uhre som jei hadde faat a Dem — og jei tok det op og sat og saa paa det. Men det hadde Di jo ikke vært gla i! — men allikevel ble jei sittende der og se paa det — og saa gik det op for mei, at Paris naar Di ikke var der, det var jo ikke Paris! det var ikke til Paris jei rejste, det var til en stor øde ørken! Og saa steg der op i mei en følelse af at jei fik vist aldri se Dem mere, og der kom noe saa trøstesløst over mei, og jei hadde bare lyst til aa synke sammen og dø bort der jei sat — og saa opdaget
