Klokken er toll, toge stanser ve Vestby station og jei stiger ut og gaar rask opover de solbeskinnete bakker til Vestby kirke... Bratte er de disse bakkerne, men det gjør mei ikke træt, bryste løfter sei saa lett og saa fritt, det kjennes som en nydelse aa faa bruke noen ialfall af alle de kræfter jei har - saa full a kraft har jei aldri følt mei i mit liv...
Ovenfor kirken gaar vejen op gjennem noe løvskov... saa svalt og kjøli er det derinne under løve paa den solplettede vej — aah! her ville jei møte henne!...
Men det gjør jei naturlivis ikke.
Saa er jei paa højden. Flat og hvit af støv, uten træ eller skygge slæper vejen sei bortover i solskinne, gjennem innmark og utmark om hverandre, ikke et menneske er aa se — og uroli og nervøs vandrer jei afsted. For hver bugtning vejen gjør haaper jei at naa, naar jei kommer bort i svingen der — da skal jei faa se henne! Men hver gang blir jei skuffet, og videre og videre vandrer jei, mens uroen og nervøsiteten stiger.
