Side:Syk kjærlihet.djvu/113

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

henne; men jei tør ikke, for da brister jei i graat — og saa bare gaar jei der og ser paa henne fra siden af, saa sorgfuldt at hun tilslut mærker det og pludseli griper min haann og ser mei ømt inn i ansigte og sier —:

— Ikke vær saa bedrøvet! — det er ikke noe farli...

— Vet Di hva det er da?

— Ja jei er bare blet «syk» da skjønner du.

Vi gaar lit videre, saa sier hun igjen —:

— Ja, det kan altsaa ikke nytte at jei blir i byn da! jei faar rejse ut igjen imaaren.

og mei er de me ét som skal jei miste henne.

— Men kom snart efter! sier hun saa.

— Di kan da forstaa at jei blir ikke en dag i byn, naar jei bare har faat fat i noen penge, svarer jei nervøst.

Saa staar vi paa hjørne og skal skilles.

— Di rejser altsaa ut igjen imaaren? sier jei bedrøvet.

— Ja, men først imaaren eftermidda. Imaaren formidda klokken 12 kommer jei op til Dem — da maa Di være hjemme.

— Tak! kjære kjære Dem!

og jei trykker hennes haann og hun sier adjø og gaar — og syk og sorgbetynget vandrer jei alene nedover byn:

— Være til, og ikke være der hvor hun er — gud, hvor det er forfærdeli!...