ha i dei Dago, so vist so han skulde ha Brok. Gjekk kji dæ gøtt, støkko dei gjedne Huvu inni Supen o svidde se. Gjentudn vøro verre ute: dei løto ha Fletta si, um ho va alder so lang.
Men vøro Skulemeistaradn ferme te prøve Haarreime i Smaaguthæddnun, so brukte dei daa sjelda o lafse Ungadn ikring Øyro mæ Boken. „Dei tytte dæ va semble, taa di dæ va Gudsord i henne.“ Dæ æ fyst i seinare Ti, at Skulemeistaradn ha vørte so dane te slaa mæ Bøko. Dæ va best, dei slutta mæ di atte; dæ æ dei, so ha faatt slek Mein taa di, at dei ha maatt børe paa dæ all sin Levedag ettepaa.
Dæ ser kji ut te di, at all dena Dengjinge munte mykji. Gutadn løgo, banna o vøro stygge i Kjafte; ner Gjentudn komo te dei, kalla dei dei, lugga o klyfte dei: slogost gjorde dei kor Dag, o jamble vøro dei inni inan mæ Tøllknivo sene, so Bloe rann. Dei vilde kjenne, ko go Skjinnkøst dei hadde, sa dei, o ner dei blaaklyfte Gjenteomagdn, vilde dei kjenne, ko go Skjinnkøst dæ va i Vødmaalstrøyo deiris.
Skulemeistaradn kunna soleis alder vera trygge. Dei støndo skjyggla attmæ Husnøvo, ner Ungadn vøro ute i Duggurdskvilun; um Kvelden gjingo dei ette paa Skulk. Um Morgo’n att vart da ei fale Heto, før alle hadde stae te alt dæ ille, dei hadde gjort, o hene hadde vetna, um Syndaradn sa sant. So skulde dei te ha Hogg. Skulemeistaren va baade den „lovgivende, dømmende og udøvende Myndighed“. Ein o ein vart knepin fram ifraa Borde, den eine eia se o jøya se o remja verre en hin. Men – te mindre Telit ein Lærar visa Ungo seno, te verre blia dei. Visa ein dei full Tetru, bera dei se
