Daa Haugagjenta va komi burti Skogen neai Langehange,
kvarv alt burt; ho gjorde korkji saag ell høyrde
noko meir. Men Sele o Fjøse sto der like ratt. Daa
ho Marit hadde stande stirt paa detta ei Ri, to ho te
higre o frøse, før ho sto der hekkelsko o i Undestakke.
Daa ho snudde se o vilde gaa innatt, fekk ho sjaa dæ
kom ei gamale Hurre ut or Sele o ga Kælvo Drikke.
Ho hadde Blaahuve o ei vie Føldetrøye o eit Belte,
so va mest likt dei, so Gjenta hadde, men mykji større,
o so mange Skaale o Ringa hekk dæ i di paa alle Kanta,
at dæ singla o ringla ner ho røyvde se alder so lite.
Daa Kælvadn hadde drøkke, lokka ho dei neum Jorde
neaat dei store Hølun, so du veit æ so full mæ Smiosinder.
Daa da va gjort, saga ho te innatt, o ho Marit
mæ gjekk sta o la se. Ho hadde rae trutt, dæ støla fleire
paa dei Jorde, en Følk nefere føngo sjaa; men no hadde
ho daa Syn før Seigdn. No søvdna ho so hart, at ho
va kij go fere øtrette se, før Sole skjein lykt inni Lego
te henne, daa lei dæ langt paa Dag, alle det are Budeiudn
hadde longo sia lokka. Ho va so onaaog ette
faa sjaa, kost dæ sto te mæ Granno sene, at ho reiv ut
Gluggestampen, i di sama ho sette se upp i Hjelle: dæ
glupe Haugasele o Fjøse o alt ihop va burte, Haugen va
attekomin, o Foro sto, so ho før hadde stande.
Men no æ ho kji meir, den fine Foroe. Dæ levde ein austi Skjelgardo; han va glupe Laggar. Han kom o ba um Løv te saga ho ne o hogge ho upp i Stavve. Me bøo nokk søte vene før hene alle me, so unge va; men dæ va kji onnor Raa, ho va daa laga te fælle. E gret nokk so, daa e kom attpaa Stølen – mest likeso saart, so den Ti e miste den vesle Bror min. Dæ vart
