men alder slete Linhatt taa Lerift fyr“, sa ho o vart so sæle, at ho ba dei inn, fagna dei vel o for sint mæ dei. „Ja han æ nokk so illskjin o sinna, dene Mann min, at han slit sund baade i Lengd o Le kor Kristimanns Sjæl, so inn her kjem; men ette so de voro so snilla, lyt e freiste gjøyme dikka ut i Kleva“, sa ho o gjorde upp Lego aat dei der; men dei tørde kji korkji liggji ell sita; dei støndo heile Natte, o ei vakte, ve hi søv. Daa da lei paa Natte, kom Trølle heimatt. „Fy, dæ teva Kristenmanns Tev her!“ skreik han o va so ill o uppøst, at Varmeneistadn spraka baade i Kross o i Krikkl taa hono. „Ja da kom ein Fuggel fljøgand her ista o slepte eit Kristimanns Bein niegjøno Peispipa: e skunda me nokk hadde da ut att; men dæ æ væl taa di dæ teva lell“, svara Gjygere. Um Morgon sa ho taa ve heno, at da va kome ei Prinsesse o Terna hennar dit, vilde aat dei gjyllande Skoge. „O fy, dæ æ so langt i Nord, at ingjin dit sigla, o ingjin dit ror!“ skreik han ogso. „Dæ æ væl den Prinsesse daa, so skulde hatt Sutter-o-Sørg, kann e skjøne. Ho kan spara se Vegen, før imorgo ska han gjiftast me Gjygeren sjøl. Dei koma kji her ifraa! Kor era dei?“ skreik Trølle o va so upp-erga, at han kji va go fere styre se. „Du ska kji gjera dei noko“, sa Gjygere, „dei gøvo me ei Ale maa Lerift te Linhatt, o no ha e vøre gjifte i try hundre Aar, men alder slete Linhatt taa Lerift ser“, sa ho; „dermæ ska du laane dei Trinsekufta di du“. Ja, den Ti han høyrde, dei hadde vare so snilla, vilde han dæ, han, mæ daa, maa veta. Daa da lei paa Morgostunde, lykkja han Trinsekufta paa dei. „No sko de segja: „Fram, fram over Berg o Dal, over Viekjørr o Grøntopp“ te nemmaste Granna“,
