Side:Samtiden 1890 - Tre digte.djvu/4

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest
463

<poem> Og jeg sad sent udpaa kvelden og vented paa morgenens komme. Jeg stirrede sløvt udi mørkets evige, lydløse tomme.

Og jeg sad sent udpaa kvelden og længted mod dagen den blide. Men solen laa lig bagom bjerge, var jordet i østerlide. <poem>