Man nærte ville planer om å rømme —
for gråe gater avler røde drømme.
Men alltid kom man hurtig til sig selv,
den mørke gass-tank var et grensefjell.
Og derfor holdt jeg av den. Mine drømme
er blitt trossig sang i skyggen her.
Nu har jeg ingen planer om å rømme,
jeg elsker byens øst, så grå den er.
— Jeg hører klinkehamren slå og slå,
og det gjør bittert vondt å høre på.
Det var så skjønt det svarte bjerg i vest.
Det faller nu. Og det er også best.
Nu er det en som gjør sig sine tanker:
En sotet gassbeholder, er den skjønn?
— Vel var dens klædning ikke villvinsranker,
den stod der svart og grå, og ikke grønn,
og det er sikkert nok et kraftig aber…
Men jeg har engang hørt at en araber
har sagt om ørknen sin, at den var vakker,
skjønt uten skoger eller blomsterbakker.
Side:Rudolf Nilsen - Samlede dikt (1946).djvu/98
Denne siden er korrekturlest
