Denne siden er korrekturlest
Ikke fordi jeg har glemt dine smil...
De begynte så stille,
som kom de fra himle bak blånende mil
for å se hvad du vilde.
Og møtte de ikke din sjel på sin vei
som bad dem å flyve mot mig?
Nei, ikke fordi jeg har glemt dine smil,
til det siste, det triste,
som vidnet om alt hvorom jeg var i tvil
og om alt hva jeg visste.
— Men bare fordi jeg var redd for å gi
min lykke en hård melodi.
Best husker jeg dig alltid som du kom
til gatehjørnet, hvor vi møttes ofte.
Jeg syntes somren førte dig og solens flom —
lå som en kjærlig arm omkring din hofte!
Det var som gaten åpnet sig for dig
og ham, din følgesvenn, den unge sommer.
De spinkle bjerker stod på tærne langs din vei
og strakte sig og vokste nogen tommer!
