Side:Rudolf Nilsen - Samlede dikt (1946).djvu/141

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er korrekturlest
Samlede dikt


Så ofte har jeg våknet op ved gatelarm
og sett en gusten tåke gråne mot min rute —
den kjente hverdags hilsen, ynkelig og arm!
Hvad under at jeg nu blev lykkelig og varm
og sprang langs stranden ut på pynten ytterst ute.

Og da jeg stod og så de fjerne rosenglør
slå ut i gylne flammer og bli dagen —
da følte jeg mig som en annen mann enn før,
lik en som nylig har slengt av en plagsom bør
og puster ut og retter ryggen efter plagen!

Jeg var blitt fri. Mitt liv til nu var kastet av —
mitt liv i svarte gater i en by, hvor skodden
i lange måneder står kvelende og lav
og der var tusen mil fra gatens murstensgrav
til himmelen og havet her om odden!

Mitt sinn lå nytt og glitrende og blindt og blått
og løftet sig mot sol og sank igjen som havet.
Og mismot, kulde, tvil og bitter spott,
og alt som har gjort livet svart og grått
var dypt og godt på havets bunn begravet.

147