Et havsus, som stiger om Kreml og høit om det flammende flagg,
hvis stand I har plantet så fast i fabrikkenes slagg
at duken kan stryke med trygghet de drivende stormskyers ragg!
Åja, du forstår det nok, Grisjka — det er ikke mere å si.
Jeg elsker det seirende folk. Det har kjempet sig fri.
Det har mot, det har tross, det har tro. Og det har ikke vi.
— — — — — — — —
Jeg synes jeg hører dig: Alle skal gjøre sin plikt,
noen skal banke en stripet, og organisere og slikt,
og noen skal kristre plakater og andre skal pusle med dikt.
<poem> Jeg våknet ved et sprøtt og vennlig klokkespill og trodde ennu det var drøm, så skjønn var lyden! Men gjennem vinduet strøk vinden sommermild, — i horisonten rødmet tusen rosers ild
bak havets vide blåe plen. — Jeg var i syden!
