Side:Rudolf Nilsen - Samlede dikt (1946).djvu/124

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er korrekturlest
Samlede dikt


Da hører jeg en kvinnestemme skingre!
Og Hennes Høihet sukker: Det er Lise…
Og fort og motløst slipper hennes fingre
sitt grep i gjerdet: Jeg må inn og spise —
og ikke kan jeg komme ut mer heller,
for før jeg legger mig så skal jeg bade……
— De store, blåe øine fylles av farveller:
å, ingen makt på jord kan frelse henne fra det!

STJERNEN

Her er grensen, sa de andre,
lenger kan vi ikke nå.
Ikke nytter det å vandre
i det blå!

Nei hvad gagner det å kjempe,
når vi er så bittert få?
Vi får ta det mer med lempe,
blir vi mange, kommer råd.

Blir vi mange, kommer tiden,
da vi enkelt får vår rett.
Ikke nu, men siden, siden
går det lett! —

130