Her var det grønt, og her lå fete jorden
og bare ventet noen skulde så,
og her var sol og utsikt over fjorden,
og plass for veslegutt å tumle på.
De gikk med nesen pekende mot skyen
og snakket vondt om gatene i byen!
Og huset vokste under deres hender,
fikk maling, tegl på tak og kjøkkengang —
og riktige og støe regnvannsrenner,
som vannet sprang i med så frisk en klang!
De tenkte glade, når det sang i zinken,
på jordens grøde: velbekomme drinken!
Og rundt om huset blev det snart en have
med grønnsaksenger, blomster, spinkle trær.
Det var som om de fikk en kostbar gave
den gang de høstet inn de første bær.
Og for en middag, da de første små poteter
av egen avling var blandt bordets hemmeligheter!
Så lyse minner! — Men hvad kan det nytte
å drømme mer. For ingen undre skjer.
Nu mørkner det. Imorgen må de flytte.
Her har de ingenting å gjøre mer.
Og tause, trette står i husets skygge
to mennesker, som aldri mer vil bygge.
Side:Rudolf Nilsen - Samlede dikt (1946).djvu/119
Denne siden er korrekturlest
