Side:Rudolf Nilsen - Samlede dikt (1946).djvu/118

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er korrekturlest
Samlede dikt

omkring det drømte, store rosenbedet
den første sommeren de eide stedet.

De husker byggetidens store stunder,
fra første spadestikk til kranselag —
hver plankes vekst var dem et nytt vidunder,
en tone i en sang hvert hammerslag!
For skjønt de lenge vilde skylde meget,
så var dog dette huset deres eget!

Den siste dag… Hvem glemmer vel den første
da huset stod der ferskt og furuhvitt
med vegger, kvaesprukne, oljetørste,
og vindusruter, stiftet, uten kitt!
På taket var det bare tjærepappen,
en stige av non bord var kjøkkentrappen!

Uferdig ennu, ja, men dog en bolig,
og resten kunde man ta fatt på selv.
Og for sitt eget er det nært utrolig
hvad man kan gjøre på en liten kveld.
Et svare slit, javel, men moro var det!
Hm — rart å tenke på at banken tar det…

124