Denne siden er korrekturlest
Å, forlot jeg mitt elskede land
mine gater med brosten og sand
for å bo her i storskogens rand?
Da er skylden for det ikke min.
For en skog er min sjel stum og blind.
Men min slekt hadde skogenes sinn.
Og da solstråler suste i fryd
som en hærskare gull-lagte spyd
inn i husenes ruter mot syd,
ja da sommeren stormet min by,
og det glimtet i tårnspiss mot sky
som et tegn på den seirendes ry,
og jeg fredløs i gatene jog — —
lød en kallen på mig fra en skog
og det var som et minne der drog...
