Ja, filmens barndom, den er ett med vår —
dens ungdom og vår egen sammenfalder.
Du store tid! — Familiens sorte får
og nu forlengst forbi sin slyngelalder!
Nu står den laubærkranset for sin kunst,
tross mange bra esteters ville galder.
Ti den har folkets gunst!
På denne lysets flod, det stumme spill,
kan våre egne lengsler veldig strømme.
For hjertene vil gjerne slippe til
og være med å skape sine drømme.
Og slik er hjertet, at det minste ord
kan være altfor sterk og stram en tømme,
så drømmen ikke løfter sig fra jord!
— — — — —
Hvor eventyrlig og hvor fjernt og blått
det synes oss iaften, når vi tenker
på filmens allerførste skumle kott
med tak av bølgeblikk, og plankebenker:
Fra det til Colosseum — — for et sprang!
Men alle eventyr som vår tid skjenker
begynner slik: Det blir engang…
Side:Rudolf Nilsen - Samlede dikt (1946).djvu/100
Denne siden er korrekturlest
