KAPITEL XIII
JOSEPHINE BAKER ÅPNER
Kjeldsen så lenge og alvorlig på henne gjennem sine nikkelrammede briller, han pillet forlegent ved sitt gullurkjede og han syntes egentlig faderlig bedrøvet på hennes vegne. Det var virkelig noget livsfjernt, næsten legpredikantaktig over Kjeldsen nu — og de svømmende brilleglass skjulte hans egentlige blikk.
Han spurte:
— Hvordan er det med Hammel? Hører han til Deres rike, Deres lystige eller Deres åndrike venner?
Det undgikk ikke Kjeldsens opmerksomhet, at navnet Hammel påny berørte henne pinlig. Hun røbet det med en bevegelse av uvilje. Det var som om hun plutselig igjen blev minnet om noget ubehagelig. Hun gjorde en grimase.
— Kanskje litt av hvert, sa hun.
— Kanskje allikevel mest til de rike, mente Kjeldsen.
Hun gjespet:
— Godt, la oss si det!
— Kjenner De hans villa på Bygdø?
— Uff, det gørr kjedelige huset! utbrøt Viviana, kan De forstå at et menneske orker å bo slik. Midt i
denne blanding av engelsk klubbutstyr og greier fra en