KAPITEL XII
VIVIANAS VENNER
Hun reiste sig halvt op i lenestolen og så forundret på ham.
— Vet De også det, sa hun, hvor det er søtt av Dem.
Plutselig spurte Kjeldsen:
— Hvem var det som telefonerte til Dem lørdag natt?
Hun svarte ikke straks, men lenet sig tilbake og laget lykkeringer av cigarettrøken, store ringer som lenge svirret omkring i værelset. Så sa hun bebreidende:
— Uff da!
— De behøver naturligvis ikke å svare, sa Kjeldsen, men jeg forstår riktignok ikke, hvorfor De vil vegre Dem ved å svare på et så likegyldig spørsmål.
— Kjære menneske, sa Viviana, hvorledes skal jeg kunne huske det. Her telefonerer så mange. Enkelte telefonerer flere ganger. Lørdag natt . . . Kanskje var det ingen.
— Eller kanskje var det Deres forhenværende mann, advokat Udvej? spurte Kjeldsen.
Viviana trakk sig noget forskremt helt op i stolen
og Josephine Baker støttet henne med puter.