lot sin bagasje hente av Grand Hotels personale allerede lørdag. Efter den beskrivelse jernbanens folk gir av kofferten, lot det til at den var meget verdifull, en slik svær okselærs koffert, som vel kan koste et halvt tusen kroner. Den var ny. Adresse? Nei, der var ingen adresse på den. Men betjeningen mener at den hadde et initial, kanskje et dobbelt W, men er ikke sikker på det. Våre offentlige funksjonærer lider jo av kronisk mangel på nysgjerrighet! utbrøt Kjeldsen i sin ergrelse.
— Eieren melder sig nok efter avertissementet, mente dr. Ebner.
— Vet De hvorfor jeg nettop ikke tror det? Mannen som hentet kofferten, var ikke tysker. Han talte iallfall helt feilfritt norsk med østlandsk tone. Det kan bærerne som hjalp ham ut med kofferten bevidne. Han kjørte bort med kofferten i en toseters bil. Bæreren kunde meddele mig nummeret endog. Slike folk husker jo gjerne alt som angår biler og mekanikk.
— Men så har De jo bare å finne eieren av dette bilnummer, mente dr. Ebner.
— Jo takk, nummeret er falskt. Det eksisterer slett ikke i politiets lister. Det er derfor jeg tviler på at der kommer noget resultat av vår avertering. Det er morderen som har vært og hentet den dreptes eiendeler like for nesen av oss. Tenke sig hvad vi kunde ha funnet ved å gjennemsøke den kofferten!
— Jeg finner det ikke så galt allikevel, mente dr. Ebner, for nu har De jo et signal av morderen også. Hvis det er ham. Han er da sett av flere.
Kjeldsen rystet utålmodig på hodet.
