reisegods. Inatt er det for sent. Imorgen tidlig vil vi undersøke både her og i Fredrikstad.
Like før de skulde gå, kom en ny betjent inn og avgav hviskende en beskjed til Kjeldsen.
— I dette øieblikk, sa han, sitter Hammel igjen ved spillebordet i en hemmelig klubb i Kjøbenhavn.
De to politimenn var kommet ut i den lange kolde korridor.
— Han vil more sig, sa dr. Ebner.
— Eller døve sine nerver, svarte Kjeldsen.
Utenfor var det frosset på under den klare vinterhimmel. Dr. Ebner slo den brede kappekrave op over ørene . . .
Tidlig næste dag fikk Kjeldsen et anfall av slett lune. Han følte sig som en spiller som ser stikket bli tatt vekk for sine øine. Såsnart jernbanens kontor for reisegods åpnet stod en av hans folk der for å få rede på, om nogen bagasje fra utlandet var blitt liggende uavhentet.
Og hvad kunde så denne mann melde Kjeldsen?
Jo, at der efter utenlandstogets ankomst lørdag kveld var blitt innlevert en tung bagasjekoffert av lær, påskrevet Berlin, Stettiner Bahnhof. Den var blitt liggende uavhentet til mandag eftermiddag.
Som Kjeldsen senere sa til dr. Ebner:
— Det kan være at forholdet er helt normalt og at den tilhører en Berlinreisende som er undsloppet passrevisjonens opmerksomhet. Vi averterer nu efter eieren i alle bladene, så får vi se om der kommer svar. Vår første tanke, at det muligens kunde være dr. Hornsteins koffert, viste sig å være feilaktig. Han
