nødt til å blande oss op i private forhold. Vi må bite hodet av all skam. Begrepet diskresjon, som dog er en æressak for enhver gentleman, eksisterer ikke for oss. Det er nettop dette som gjør at vi ofte føler oss mindreverdige i vårt arbeide, ikke sant?
— Nei.
— De er så ung. Ungdommen er hårdhudet . . . Men det har alltid vært min trøst i den slags situasjoner, at vi handler under nødvendighetens lov. Hvis jeg i affæren Hammel hadde fulgt mine naturlige instinkter og iakttatt diskresjon, så hadde jeg måttet finne mig i den karakteristikk av Hammel, som hans hederlige gamle husholderske har gitt oss: Helt igjennem en ordensmann, en bra mann, en edruelig mann, en korrekt mann, en mann uten tvetydige bekjentskaper, en helt igjennem ærbar mann. Med en slik beskrivelse av et menneske kan man jo ikke komme nogen vei.
— Hvorledes er da hans virkelige billede? spurte Krefting.
— Nja, det er litt vanskelig å fastslå og er heller ikke nødvendig. Men i de store trekk tør jeg nok si, at det er det stikk motsatte av husholderskens skjønnmaleri. Jeg har i eftermiddag hatt forbindelse med et par av mine venner i Berlinerpolitiet. Hvor kan turister som kommer til Berlin være så naive å tro, at deres leben und treiben forblir skjult for alles øine. Hvis man vil ha rede på enkeltheter, behøver man bare å trykke på en knapp i en viss bygning på Alexanderplatz, som er Berlinerpolitiets hovedkvarter. Jeg tør nok si, at Hammel har moret sig godt
