— De synes allerede å regne med at det er en
utlending, vi har med å gjøre.
— Jeg tør vedde på, at en skredder med omløp i hodet straks vil kunne avgjøre, at den dødes tøi og vinterfrakke er av utenlandsk oprinnelse. Dessuten synes De å glemme, at det eneste identifikasjonsmerke vi har på ham, er det lille stemplet i hans støvler: «Magazin des Westens, Berlin». Godt, for å nå sin hensikt å komme ut av det besværlige liv maskerer han sig.
— For ikke å bli gjenkjent ja.
— Gjenkjent? Før eller efter gjerningen? Hvorfor skal han maskere sig før. Kan man se på en manns hederlige ansikt, at han akter å begå selvmord? Han er i besiddelse av våbnet. Så reiser han ut på Bygdø, for å opsøke en villa, hvor der tilfeldigvis ikke er nogen hjemme.
— Det kan han ha visst på forhånd.
— Det synes umulig efter fru Halvorsens forklaring. Men godt og vel, la oss forutsette det, for det gir den eneste løsning på, hvorledes han kunde bringe nøklen med sig. Han finner villaen og forinnen han går inn, kaster han fra sig ikke bare løsskjegget men også hatten sin. Hvorfor? Jeg søker alltid et motiv til de minste handlinger, men jeg kan ikke finne noget motiv til dette.
— De vet, Kjeldsen, innvendte dr. Ebner, at jeg i nogen tid har studert i kriminalasylene. Jeg kan forsikre Dem om, at hvis man bestandig skal søke efter motiv til de sinnssykes handlinger, så fikk man nok å gjøre.
