sannsynlighetsberegning, svarte Kjeldsen. Lorgnetten tilhører endel av en kostymering. Den døde, som ligger der har vært maskert.
Han viste doktoren sporene efter mastiksen i den dødes ansikt. Dr. Ebner syntes forbauset.
— Det later til at De har rett, sa han, og da begynner saken virkelig å se melodramatisk ut. Han har hatt falsk skjegg. Kanskje et langt falsk skjegg, som røverne på teatret. Hvor interessant. Men jeg kan ikke innse, at det synderlig kan avkrefte min teori om selvmord.
— Vi har funnet lorgnetten, sa Kjeldsen, men hvor pokker er skjegget henne? Merkene i hans ansikt viser, at han må ha hatt det på umiddelbart før sin død. Han har ikke hatt anledning til å vaske sig engang. Kanskje skjegget har tatt samme vei som hatten.
— Men De glemmer, kjære Kjeldsen, den deilige vinter vi har fått allerede. Sneen dekker markene i halvannen fots høide. Vi kan ikke påta oss å skuffe vekk sneen over halve Bygdø for å lete efter en hatt og et løsskjegg.
— De mener altså, at han har kastet det fra sig, før han kom inn her?
— Hvorfor skulde han ikke det?
— La oss så se litt på Deres teori om selvmord, sa Kjeldsen, hvis den er rimeligere enn min, så gir jeg mig. Altså:
En mann har av en eller annen årsak besluttet å ta livet av sig. Intet er lettere enn å utføre en slik beslutning. Den kan utføres hvor som helst, i et jernbanetog, i et hotellværelse, i en park, i et bad . . . .
